Et kritisk blikk på tilgjengelighet i lavterskeltilbud

Nye lavterskeltilbud lanseres rundt omkring i landet. Målsetningen er å gjøre det lettere å få støtte og hjelp på et tidlig tidspunkt. Men hva er det som definerer at en tjeneste har lav terskel? Hvordan kartlegges barrierer for deltakelse i disse tilbudene?

De siste årene har jeg gjennom et doktorgradsprosjekt utforsket familiesenter, en kommunal samhandlingsmodell der ulike tjenester for barn og unge er samlokalisert (Bulling, I. S., 2019; Bulling, 2017; Bulling, Ingunn Skjesol, 2019). Både ledere, ansatte og familier har bidratt til materialet i studien. Sentrene har som målsetting å tilby tilgjengelige integrerte tjenester av høy kvalitet. Jeg ble tidlig i studien opptatt av hva det betyr at en tjeneste har lav terskel. Er tjenestene like tilgjengelige for alle? Er det en fare for at man blir så fornøyd med å ha etablert et nytt tilbud at man glemmer å stille spørsmål om det er noen som fortsatt ikke har reel tilgang?

Terskler

I 1982 beskrev Jacobsen et.al tre nivå av terskler som står i veien for at forvaltningen tar ansvar for å dekke behovene den enkelte innbygger har; registreringsterskelen, kompetanseterskelen og effektivitetsterskelen.  Registreringsterskelen illustrerer at tilgang krever at de som ønsker støtte selv må ta kontakt med tjenesteapparatet og be om bistand, og at deres forespørsel blir registrert i systemet. Velferdssystemet reagerer ikke på behov, men på forespørsel om hjelp. Kompetanseterskelen illustrerer at de som får tilgang til tjenester er de som har kompetanse til å navigere i tjenesteapparatet. Dette kan handle om språkkunnskaper eller kjennskap til den norske velferdsmodellen. Den siste kategorien terskel er effektivitetsterskelen. Den viser hvordan behovet for å drifte effektive tjenenester ekskluderer enkelte fra tilgang på den hjelpen de har behov for. Jeg fant eksempler på alle de tre ulike tersklene som Jacobsen beskriver i lavterskeltilbudene jeg studerte. De ansatte hadde i liten grad reflektert omkring utfordringen med tilgjengelighet i lavterskeltilbudene, og brukerne av tjenestene var heller ikke forespurt om de opplevde at det var terskler for deltakelse i sentrene. Basert på studien har jeg jobbet med flere kommuner som ønsker å sette søkelys på hvilke terskler som fortsatt finnes i de tjenestene de leverer. Samarbeidet med dem viser at dette er tema det er behov for å reflektere rundt i mange deler av tjenesteapparatet. Her vil jeg gi noen korte eksempler på terskler som det kan være lett å overse når man etablerer nye lavterskeltilbud.

Kostnad

De fleste lavterskeltilbudene er gratis. Men mange av de som jobbet i tilbudene som inngikk i studien hadde på ulike tidspunkt fått beskjed om at de burde innføre en egenandel. Argumentet var ofte at alle har råd til å betale en liten sum. På et av sentrene ble det bestemt at de som benyttet tilbudet skulle betale 50 kr per besøk. Det ble raskt klart at de med dårligst økonomi forsvant:

«Vi har endel som ikke kommer fordi det koster 50 kr. Vi har mistet mange av dem som egentlig trenger oss aller mest. De tør ikke komme, for de vil jo gjerne gjøre opp for seg.» (ansatt)

Når egenandelen forsvant økte antallet deltakere markant.

Transport

I Norge bor en stor del av befolkningen utenfor tettbygde strøk. De aller billigste bolig alternativene er hus som ligger utenfor tettsteder og småbyer, i områder der kollektiv tilbudet er lite utbygd. Kanskje går det en buss inn til sentrum på formiddagen, men så må man vente flere timer før det går en buss tilbake. Det kan også være lange avstander fra der familiene bor til busstoppet. Det er kun de største byene som har et kollektivtilbud med hyppige avganger gjennom hele dagen. Det betyr at man må ha bil for å kunne benytte seg av  lavterskeltilbud som foreldrekurs eller veiledningstimer med spesialister. På denne måten kan mangelen på offentlig transport bli en barriere som forsterker sosial ulikhet i helse, da de med lavest inntekt ofte må bosette seg utenfor sentrum og heller ikke har tilgang til bil.

Informasjon

For å kunne benytte seg av en tjeneste må man vite om at den finnes. Mange søker informasjon på internett, og det er avgjørende at informasjonen som ligger der er oppdatert og enkel å navigere i. Hvis informasjonen om tilbudene ligger skjult bak mange klikk, synker sannsynligheten for at informasjonen kommer fram til de som skal ha den. Språkbarrieren kan også være betydelig. Det er sjelden at informasjonen finnes tilgjengelig på flere språk. Manglende norskkunnskaper og kjennskap til velferdssystemet kan gjøre det umulig å navigere i informasjonen som ligger på kommunale nettsider.

Byråkrati

Lavterskeltilbudene skal i utgangspunktet ha et lavt nivå av byråkrati. Det skal være enkelt å søke hjelp. Det er likevel slik at offentlige tjenester ofte har et system for å registrere forespørsler om hjelp og hvem som benytter tilbudene. Mange av familiene jeg møtte i familiesentrene opplevde selv enkle registreringsskjema som barrierer for å delta. Dette var ofte knyttet til at de opplevde det som vanskelig å beskrive årsaken til at de søkte hjelp. Noen var også bekymret for hva som kunne bli følgene av at de skrev ned utfordringer de opplevde i foreldrerollen. Hva kunne dette skjemaet brukes til i etterkant? Var det en fare for at det kunne bli brukt mot dem på et senere tidspunkt?

Målgruppe

Tilgangen til offentlige tjenester reguleres ofte gjennom at noen andre vurderer om du har behov for tjenesten. Er dine utfordringer alvorlige nok til at vi skal benytte offentlige ressurser for å hjelpe? Lavterskeltilbud kan ofte være rettet mot spesifikke målgrupper som for eksempel rusmiddelbrukere som benytter helsetjenester i mindre grad enn andre, men som ofte har store helseutfordringer (Edland-Gryt og Skatvedt, 2013). På den ene siden skal lavterskeltjenestene være tilgjengelige for alle som opplever at de har behov for støtte. På den andre siden er ressursene knappe og man ønsker å bruke dem der de gjør meste nytte.

«Det er et stort mangfold blant befolkninga i denne bydelen, hvis vi snakker litt om klasse og sånt da, så er det et ganske vidt spekter, og skulle jeg valgt så er det klart at jeg vil si at jeg ønsker helst å nå de familiene der det er sosioøkonomiske utfordringer. Hvis jeg kan bruke ett sånt type begrep. Kanskje er man ny i Norge, kanskje er det språklige ting, kanskje at man bor tett. Der vi er usikre på oppvekst vilkårene, altså hvor de parameterne er liksom tilstede da. Jeg vil heller at vi når de enn akademikerparet med stort nettverk, høyt utdannet, stor leilighet». (ansatt)

Når tilbudene er rettet mot spesifikke grupper er det en fare for at en stenger ute personer som hadde hatt stor nytte av tilbudet. Smale målgrupper kan være en barriere for deltakelse. Det kan være utfordringer det er viktig å ta tak i også i familier med høy utdanning og stor leilighet, men de når man ikke med et gruppetilbud for lavtlønnede foreldre eller for grupper med foreldre med innvandrerbakgrunn. Kravet om effektivitet kan potensielt ekskludere familier som tilsynelatende ikke har store nok behov for å motta tjenester fra det offentlige, men som kanskje representerer akkurat den gruppen som gjennom å få litt støtte i en vanskelig periode ikke får store hjelpebehov på lenger sikt. En av de store utfordringene i forebyggende og helsefremmende arbeid er å vurdere hvem som skal få tilbud om litt ekstra støtte. Denne studien viser at det kan være mye å vinne på å ikke avgrense tjenestene til spesifikke risikogrupper.

Kartlegge terskler

Det er viktig å kartlegge terskler selv i tjenester som omtales og oppleves som tilgjengelige. Når man ser på tjenestetilbudet fra flere vinkler vil flere terskler dukke opp. Noe er synlig fra ansatte perspektivet, noe fra de som benytter tjenestene. Utfordringen er å fange perspektivet til de som ikke deltar. Hva er det som er årsaken til at de ikke benytter tilbudet? Handler det om at de ikke opplever et behov for det tilbudet som gis kan det jo hende tilbudet bør utvikles til å inkludere flere. Handler det om at det er terskler som står i veien for å delta, som at de ikke visste om tilbudet, ikke har råd til å delta eller ikke orker enda et skjema bør man se på hvor tilbudet gis og hvordan det organiseres. Studien som denne teksten bygger på viste at det å snakke om terskler i lavterskler tjenester gav muligheter for videreutvikling av tilbudet. De ansatte savnet diskusjoner rundt tilgjengelighet og et mer kritisk blikk på praksisen, og satte stor pris på å bli utfordret på områder som brukerne av tjenestene var opptatt av. Kontinuerlig kartlegging av terskler for deltakelse bør derfor være en integrert del av alle lavterskeltjenester.

Referanser

Bulling, I. S. (2017) Stepping through the door – exploring low-threshold services in Norwegian family centres, Child & Family Social Work, 22(3), s. 1264-1273. doi: 10.1111/cfs.12343.

Bulling, I. S. (2019) Exploring Family Centres- Creating Accessible and Integrated Family Support. PhD, Department of Social work, Faculty of Social and Educational Sciences, Norwegian University of Science and Technology.

Bulling, I. S. (2019) Lavterskeltjenester i familiesenter, i Martinussen, M., Hansen, M. B. og Adolfsen, F. (red.) Familiens hus- organisering, samhandling og faglige perspektiver Tromsø: UiT RKBU Nord.

Edland-Gryt, M. og Skatvedt, A. H. (2013) Thresholds in a low-threshold setting: An empirical study of barriers in a centre for people with drug problems and mental health disorders, International Journal of Drug Policy, 24(3), s. 257-264. doi: 10.1016/j.drugpo.2012.08.002.

Jacobsen, K. D., Jensen, T. Ø. og Aarseth, T. (1982) Fordelingspolitikkens forvaltning, Sosiologi i dag, 12(1), s. 23-49.