Et uunngåelig faktum i alle menneskers liv, det vil si liv som leves i en sivilisasjon omgitt av andre mennesker og menneskeskapte (infra)strukturer, er at de nødvendigvis møter en rekke uformelle og formelle normer.
Et uunngåelig faktum i alle menneskers liv, det vil si liv som leves i en sivilisasjon omgitt av andre mennesker og menneskeskapte (infra)strukturer, er at de nødvendigvis møter en rekke uformelle og formelle normer. Normer kan ha sitt utspring fra en rekke kilder, hvor de vanligste er de tradisjonsbaserte, juridiske, etiske, religiøse og de som springer ut fra ulike autoriteter med makt. Normene tar ofte en form som baseres på en form for verbal beskrivelser av bestemte handlinger, eller fravær av handlinger, under bestemte betingelser (Hydén, 2002).
Normer kan være negative eller positive. Negative forstått som noe en burde holdt igjen på, eller ikke utført. Positivt forstått som noen en burde gjort. Eksempler på negative, tradisjonelle normer, som det antagelig vil være en stor enighet om i dag (men, dette kan selvfølgelig endre seg over tid og under andre kontekstuelle forhold) kan være at; en ikke bør sette seg ubedt på bordet til fremmede mennesker på en restaurant, ringe på hos naboer uoppfordret på natten, ta på andre mennesker som viser tydelig tegn på at de ikke vil ha fysisk kontakt eller fortsette å snakke til andre som gjør det klart at de ikke ønsker dialog. Eksempler på negative, juridiske normer er; forbud mot å stjele fra privatpersoner og bedrifter, forbud mot å både innta og selge ulovlige narkotiske stoffer og å blotte seg ute i det offentlige rom.
Eksempler på positive, tradisjonelle normer, som det antagelig vil være en viss enighet om i dag, kan være at: en bør være høflige med sine kollegaer, utvise vennlighet med dyrene rundt oss, hilse på møtende folk ute i marka, holde igjen heisen når noen kommer springene mot den i det dørene går igjen (så sant det ikke er midt på natten, og personen som løper mot heisen er en utkledd klovn bevæpnet med øks). Eksempler på positive, juridiske normer er; hjelpeplikten som utløses når en bilist kommer til et ulykkessted og å melde fra om mistanke om omsorgssvikt av mindreårige barn.
For mange yrkesutøvere vil det ikke være noe unikt det å møte kunder med avvikende kapasitet til å følge både negative og positive normer. Antagelig er det en rekke bartendere, dørvakter, serveringspersonell (spesielt i julebordstider), taxisjåfører og selgere, som alle kan bekrefte at arbeidet til tider består av å forholde seg til andre menneskers brudd med etablerte normer i samfunnet. Tilsvarende vil det være for mange vernepleiere. Et viktig utgangspremiss for mye av vernepleiernes arbeid, er at de ofte vil møte brukere som i mindre grad vil være i stand til å følge de mange, og til tider kompliserte, kulturelle normene vi til enhver tid omgir oss med. Dette er et viktig premiss å være klar over, og dette premisset forplikter profesjonsutøvere i hvordan de bør tenke på hvordan de forholder seg til normbrudd. Det følger av at profesjonsutøveren som hovedregel vil være den profesjonelle part og den med mest makt i relasjonen. Brukerne av tjenestene, i motsetning til kundene, vil ofte være avhengig av sine hjelpere. De blir stående i et asymmetrisk maktforhold, og dette forholdet kan ikke baseres i hovedsak på at den part med makt i relasjonen skal ha som primæraktivitet å bedrive korreksjon av normbrudd.
En viktig implikasjon er dermed at profesjonsutøvelsen ikke kan baseres på en ensidig forståelse av at formålet med tjenestene er å redusere normbrudd. Antagelig er det av stor betydning at profesjonsutøverne innstiller seg på at normbrudd i større grad må aksepteres, og deretter utvikler strategier for å kunne håndtere en større variasjon av normbrudd, uten at korreksjon av dem nødvendigvis settes opp som et formål. Et ytterligere viktig arbeid for profesjonsutøverne er å jobbe for å endre forståelsen av tradisjonelle, eller kulturelle normer, slik at normbrudd på sikt enten ikke oppfattes som normbrudd eller at sanksjonene som ofte følger normbrudd blir mildere. Når det ovenfor skrives at tjenesten ikke ensidig kan forstås som arbeid med å redusere normavvik, så impliserer det at for mange brukere vil det å fungere i sine kulturelle omgivelser være et viktig mål i livet og det bør selvfølgelig profesjonsutøvere være i stand til å bidra med. Når det gjelder barn under myndighetsalderen, følger det at en skal utvikle seg mot voksenlivet, og innlæring av ferdigheter og kunnskap om fungering i samfunnet er en sentral del i oppveksten.
Referanse
Hydén, H. (2002). Normvetenskap. (Lund Studies in Sociology of Law). Sociology of Law, Lund University.
