Demensomsorgen trenger flere vernepleiere – ikke vektere!

Beboere i sykehjem trenger ansatte med miljøterapeutisk kompetanse, ikke vektere. Enkelte tjenestesteder steder bruker vektere i demensomsorgen for å håndtere situasjoner med beboere som er utagerende og truende. Eldre med demens kan ha atferd ansatte opplever som utfordrende og truende, FO mener likevel vektere er dårlig og kortsiktig løsning på utfordringer som kan løses med miljøterapeutiske tiltak.

FO leser med forskrekkelse om sykehjem som leier inn vektere for å beskytte ansatte mot demente, utagerende beboere. Det er trist at dette er medienes fokus. FO hadde ønsket at de i større grad hadde bidratt til, på en positiv måte å tydeliggjøre behovet for økt- og tverrfaglig kompetanse i eldreomsorgen. «Heldig er jeg som jobber på sykehjem» skriver Vernepleier Marion Håvås i BA . Dette er oppslag som vi både trenger mer av, kanskje det det til og med kan føre til å gjøre eldreomsorg mer attraktivt. Positiv omtale og attraktive arbeidsplasser fører til økt kompetanse og bidrar til at arbeidsgivere og demensomsorgen får øynene opp for vernepleiernes unike miljøterapeutisk kompetanse. FO oppfordrer til å ansette flere vernepleiere i demensomsorgen.

Demens er et komplekst fagfelt, og det er avgjørende å ha et tverrfaglig sammensatt tilbud der kompetanse om geriatri, alderspsykiatri, etikk, miljøterapi og relasjonskunnskap står sterkt sammen med medisinskfaglig kunnskap. Smerter, depresjon og ulike miljøfaktorer kan være utløsende for utfordrende atferd hos pasienter med demens. Da hjelper det lite med beroligende medisiner ved utagering, fordi det er miljømessige faktorer som trigger den. På samme måte som at ferdig servert mat hjelper lite, når trivselen er så dårlig at du ikke makter å spise.

God observasjon krever kunnskap om normal aldringsprosess, om geriatri og ulike behandlingsformer. Vernepleierens grunnleggende kompetanse er bygd opp rundt ulike brukergrupper med nedsatt funksjonsevne. Dette er viktig kunnskap og ferdigheter å ha med når en arbeider med demente, som ofte vil ha problemer med å formidle virkning og bivirkning av medikamenter. Kjennskap til brukeres bakgrunn gir gode forutsetninger for å gi best mulig individuell behandling og oppfølging. Skal aktivisering skal være vellykket og gi gode øyeblikk for personen, må det være kjente og kjære handlinger som «sitter i ryggmargen». Til det må vi ha kjennskap til hva som har vært pasientens interesser før demenssykdommen.

Vernepleiere har kunnskap om alderspsykiatri. Symptomer som angst, depresjon, hallusinasjoner og vrangforestillinger forekommer hyppig hos pasienter med demens. Det kan for eksempel være vanskelig å observere at en pasient med langtkommen demens er deprimert, da både demens og depresjon kan ha sammenfallende symptomer. Vernepleierens kartleggings- og registreringskompetanse er et viktig tillegg i demensomsorgen.

Vernepleiere kan bidra med kompetanse og kunnskap om tiltak for å forebygge og redusere behov for tvang, de har unik miljøterapeutisk og helsefaglig kompetanse, og ikke minst kompetanse på habilitering. Kunnskap om ulike demensformer, kognitiv svikt og konsekvenser og begrensninger er helt sentralt i vernepleierens utdanning. En vernepleier i demensomsorgen vil ha fokus på tiltak som kompenserer for pasientens manglende fysiske og kognitive ferdigheter, på mestring og trivselsfremmende tiltak som bidrar til å redusere farlig situasjoner og utfordrende atferd.

Miljøbaserte tiltak og personsentrert omsorg må ha første prioritet i demensomsorgen. I dette arbeidet må en ha helsefaglig og sosialfaglig kompetanse, og vektere kan ikke bidra med slik kompetanse. Miljøarbeid er en omfattende og helt sentral del av vernepleierfaglig kompetanse. Vernepleiere har spesifikk kunnskap om ferdigheter knyttet til analyse av forhold som påvirker utfordrende atferd.

Gjennom studiet og praksis får vernepleiere relasjonskompetanse, med god kunnskap om kommunikasjon og samspill. Når demenssykdom progredierer og brukers hukommelse og språkevne blir redusert, er slik kompetanse særlig viktig fordi den dementes evne til å gi uttrykk for ønsker og behov reduseres. Noen demente vil «kompensere» redusert evne til verbal kommunikasjon med å kommunisere på andre måter. For noen kan dette føre til frustrasjon og sinne. Motorisk uro kan skyldes angst og handle om tidsforskyving, hvor pasienten for eksempel bekymrer seg over ansvar for sine foreldre. Da er det viktig at ansatte kan bruke ulike prinsipper i kommunikasjonen, som validering.

Vernepleiere har altså mye kompetanse og relevante ferdigheter og kunnskap som kan styrke demensomsorgen, gjennom økt kompetanse, mer tverrfaglighet og økt rekruttering av fagfolk i eldreomsorgen. Særlig er kompetansen i metodisk miljøarbeid og i kommunikasjon og samspill viktig for å tilrettelegge for pasientens deltakelse i demensomsorgen.

FO slår et slag for vernepleieres helse- og sosialfaglige og miljøterapeutiske kompetanse i demensomsorgen. De tilrettelegger omgivelser på en ivaretagende og betryggende måte, og gjør bruk av vektere overflødig!

Referanser: