I innlegget «Taushet er et demokratisk problem» luftes spørsmålet om hvorfor det er så få saker som løftes frem i det offentlige rom fra helse- og sosialprofesjoner.
I innlegget «Taushet er et demokratisk problem» luftes spørsmålet om hvorfor det er så få saker som løftes frem i det offentlige rom fra helse- og sosialprofesjoner. Spesielt med tanke på at det på den ene siden finnes flere eksempler på kritikkverdige forhold ute i tjenestene, og på den andre siden at vi på papiret har et sterkt varslingsvern, en grunnlovsfestet ytringsfrihet jf. § 100., og en offentlighetslov, som går langt i å trekke frem hvor mye informasjon som i prinsippet skal være offentlig tilgjengelig. I innlegget trekkes det frem fire grunner til denne mangelen på viktige stemmer; 1) det sosiale presset fra medlemmer i egen organisasjon, 2) profesjonsutøvere har verken blitt introdusert for ideen om at de kan være en offentlig aktør, eller har tilegnet de nødvendige kunnskapene som skal til for å kunne delta i det offentlige ordskifte, 3) det at et saksforhold kan løses på et lokalt nivå står ikke i et motsetningsforhold til at saken likevel kan ha offentlig interesse, og 4) at selve begrepet «kritikkverdige forhold», og varsling, oppmuntrer til en forståelse av at kun ekstreme saker er tilstrekkelig saftige nok til at de bør løftes ut i det offentlige rom.
Denne listen bør utvides fordi det antagelig er flere viktige grunner til at profesjonsutøvere vegrer seg mot å gå videre med kritikkverdige forhold, eller annet som kan være av betydning for offentligheten. En viktig start er å stille spørsmål om hvor mye vi kan kreve av den enkelte profesjonsutøver når det gjelder hvor langt de bør strekke seg for å ivareta hjelpeplikten og varslingsplikten, for de sakene som burde vært varslet til sidestilte kollegaer, ledelse, interne og eksterne tilsynsmyndigheter, eller trekke saker av antatt betydning ut i det offentlige rom. Spørsmålet er relevant, da de som ønsker å adressere kritikkverdige forhold, eller saksforhold som kan oppfattes som uheldige fremstillinger av ens egen virksomhet, løper ifølge omfattende forskningslitteratur en betydelig personlig risiko som kan måtte veies opp imot det saksforholdet som ønskes belyst eller varsles om (Fafo, 2017; NOU, 2018:6). Ubehaget den enkelte opplever ved å bli konfrontert ved å varsle om kritikkverdige forhold, kan virke å være så stort at det ser ut til å genere betydelig med flukt og unngåelsesatferd. Rundt halvparten av arbeidstakere som har opplevd kritikkverdige forhold, har unnlatt å varsle om slike forhold. Det at så mange som halvparten unnlater å varsle, er såpass oppsiktsvekkende at det er verdt å trekke frem noen momenter som kan bidra til å forklare slike tall.
Noe av begrunnelsen til at mange avstår fra å si ifra om kritikkverdige forhold, kan nok spores tilbake til det at opptil femti prosent av de som varsler, samtidig opplever gjengjeldelser som respons på varslingen. Gjengjeldelsesproblematikk utgjør for mange et høyst reelt og alvorlig problem, og forskning viser at mange varslere blir utsatt for prosesser som fører til både psykiske og fysiske helseutfordringer. Enkelte utvikler symptomer på alt fra angst, depresjon og post traumatisk stress lidelse. Det er også rapporter på at varslere blir umyndiggjort i arbeidet, mister ansvar, blir tildelt tulleoppgaver, får ikke gjøre ønskede arbeidsoppgaver, oppnår ikke forfremmelser eller lønnsøkninger. Problemet for de som ønsker å varsle om kritikkverdige forhold stopper ikke kun på gjengjeldelsesproblemet, men faktisk kan potensielle varslere bli ytterligere demotivert av vissheten om at varsling i mange tilfeller heller ikke fører frem (Fafo, 2016; NOU, 2018:6). Varslingseffektivitet er et begrep som viser til om de saksforholdene varslere varsler om, faktisk blir løst eller viser klare tegn på bedring. Signalene som sendes ut fra forskningslitteraturen kan fungere dempende for potensielle varslere, ettersom data på varslingseffektivitet indikerer at opptil femti prosent av varslene uansett ikke fører frem.
Et ytterligere problem er at det kan oppleves å være uklare grenser for hva som kan sies å falle inn under betegnelsen kritikkverdige forhold. Vil for eksempel varsling være berettiget i situasjoner hvor den aktuelle situasjonen er et resultat av legitime demokratiske prosesser, som for eksempel i saker som gjelder tildeling av midler fra staten/kommunen til organisasjonen for å løse sine kjerneoppgaver? Andre forhold som ikke nødvendigvis inngår i definisjonen kritikkverdige forhold er faglige uenigheter og personalkonflikter (NOU, 2018:6). Kort oppsummert kan den enkelte profesjonsutøveren stå ovenfor at det som oppleves som kritikkverdige forhold, ikke nødvendigvis faller innenfor forhold som legitimerer varsling. Dersom profesjonsutøveren likevel velger å varsle er det både en betydelig risiko for at gjengjeldelser vil forekomme og at varselet uansett ikke vil føre frem – altså at anstrengelsene på mange måter har vært bortkastet, og profesjonsutøveren blir den skadelidende.
Arbeidet med å bygge opp en kultur for både en offentlig samtale, og at diskusjoner om kritikkverdige forhold faktisk kan ansees som en styrke og karaktertrekk ved en organisasjon fremfor en svakhet, er av største betydning. Kanskje er frykten for omdømmetap såpass reell at mange i viktige posisjoner, som sidestilte kollegaer, ledelse og eiere, foretrekker skjulte prosesser og opprettholdelse av fasade. Vi har nok alle et ansvar for å bidra til at organisasjoner som er åpne om sine svakheter og kritikkverdige forhold, er å foretrekke fremfor organisasjoner med skinnende fasader og null informasjonsflyt om problematiske forhold. På spørsmålet om hvor stor risiko vi kan forvente at profesjonsutøvere skal ta på egne vegne for å varsle om kritikkverdige forhold, som rammer de brukerne, pasientene eller elevene, som utøverne har en etisk lojalitetsforpliktelse ovenfor, så må vi forvente at de er villig til å ta en betydelig risiko. Samtidig er det antagelig til alles beste at profesjonsutøverne verken opptrer dumdristig eller med feighet, i møte med varslingsverden. Den dannelsesveien den enkelte må gå for å utvikle klokskap og det å være modig, fremfor å være verken feig eller dumdristig, er verdt å bruke tid på å diskutere.
Referanser
NOU 2018:6 (2018). Varsling – verdier og vern. Varslingsutvalgets utredning om varsling i arbeidslivet. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Teknisk redaksjon. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2018-6/id2593665/
Trygstad, S. C. (2017) Kunnskapsstatus om varsling og varslingsprosesser. Fafo-notat 2017:03.
