Nybakt doktor med tips til doktorspirer

Heidi Olaff i diskusjon med professor ved Bangor University i UK, Pauline Horne

Torsdag 28. november disputerte vernepleier Heidi Olaff for graden philosophiae doctor (PhD) i atferdsanalyse ved OsloMet – storbyuniversitetet. Livet som PhD student beskrives av mange som krevende, til tider svært frustrerende, men også svært givende. Hvilke erfaringer har Olaff med tilværelsen som PhD-student – vil hun anbefale andre vernepleiere å gjøre det samme?

En PhD-grad er en forskerutdanning, og er den høyeste akademiske utdanningen man kan ta. Studiet er nominert til tre år på fulltid, og opptak forutsetter at man fra før av har en mastergrad eller tilsvarende.

I Norge er PhD-graden på 180 studiepoeng (ett fulltids studieår er på 60 studiepoeng). Typisk for PhD-graden er at den består av 30 studiepoeng med ulike kurs, hvorav 10 av disse er innen vitenskapsmetode, 10 innen forskningsetikk og 10 er innen valgfrie emner. Resterende del av PhD-studiet, altså 150 studiepoeng, er knyttet til gjennomføring av et eget forskingsprosjekt.

Selv om studiet er normert til tre år, så er det vanlig å benytte mer tid enn dette. Noen tar en PhD ved siden av annen jobb, noen har 25 prosent undervisningsplikt ved siden av PhD-studiet, og bruker fire år i stedet for tre, og andre igjen bruker lengere tid simpelt hen fordi studiet er krevende.

I dette innlegget vil vernepleier.no høre med Olaff om hennes erfaringer som PhD-student. Om du ønsker å lese om hennes forskningsprosjekt kan du lese denne saken variabler som påvirker naming her på vernepleier.no.

Fra venstre: professor Pauline Horne, Heidi Olaff, professor ved California State University – Los Angeles, Hank Schlinger og førsteamanuensis ved OsloMet Christoffer Eilifsen. Eilertsen var også var også koordinator for komitéen.

Du gjennomførte PhD-graden på rundt seks år. Dette fordi du hadde en annen jobb ved siden av. Når du ser tilbake, stemte dine tanker om hvordan det kom til å bli med hvordan det faktisk ble?

– Ja det vil jeg si, det ble seks fine år, takket være en god leder, altså studieleder ved Institutt for atferdsvitenskap ved OsloMet Anne Bakke, som skjermet min tid til forskning og PhD arbeidet. Jeg er utrolig takknemlig for alle grep hun gjorde disse årene slik at jeg hadde gode rammer hele veien til å fullføre prosjektene, skriving av artikler og selve avhandlingen. Dersom noen ønsker å ta en 50-50 løsning mellom arbeid og en PhD, slik jeg gjorde, er man helt avhengig av gode rammer og en leder som skjermer ressursene som er satt av til PhD prosjektet.

– Mine tanker om hvordan det kom til å bli var at jeg skulle jobbe parallelt med arbeid og forskningen. Det fungerte ikke, så jeg jobbet høstsemestre med emner på bachelor i psykologi med vekt på atferdsanalyse og hele vårsemestre med forskningen på variabler som fremmer bidireksjonal naming. Dette grepet ble gjort tidlig i prosessen sammen med strukturerte planer for forskningstiden. Jeg forventet at PhD arbeidet kom til å bli spennende og interessant, men krevende, noe som stemte godt.

Hva er det som har motivert deg underveis i prosessen?

– Det er flere ting. Først vil jeg nevne alle de barna jeg møtte i prosjektene, alle foresette, ansatte i barnehager, alle samarbeidsparter på Senter for Tidligintervensjon Kapellveien habiliteringssenter, og Glenne regionale senter for autisme. Alle oppmuntrende og engasjerende kommentarer fra alle de jeg har samarbeidet med har gitt meg masse motivasjon. Ikke minst veilederen min, professor Per Holth, har vært en god støtte og våre diskusjoner om små detaljer som gjør en forskjell.

– I tillegg har jeg opplevd masse disse årene. Presentasjoner på internasjonale konferanser gir en god mestringsfølelse, og er en viktig kilde til tilbakemelding fra profesjonelle fagfolk. Dette har bidratt til å motivere meg for videre forskning. Publisering av artikler i internasjonale tidsskrifter har også gitt meg motivasjon, det har vært en viktig kilde til tilbakemeldinger fra fagfolk både fra norske og internasjonale fagmiljøer. Mitt faglige nettverk har blitt drastisk utvidet. Jeg har blitt kjent med mange interessante fagfolk, både nasjonalt og intensjonalt. Etter et åtte ukers utenlandsopphold ved Verbal Behavior Reseach Lab ved professor Caio Miguel ved California State University – Sacramento (CSUS) kom jeg hjem full av motivasjon og et pågående forskningssamarbeid med forskere ved CSUS.

Har du hatt tanker om å gi deg underveis?

– Nei, aldri! Har ikke vært inne på tanken engang.

Heidi Olaff under disputasen

Hvordan føltes det å disputere? (En disputas er et offentlig arrangement hvor PhD-kandidaten legger man frem egen forskning og diskuterer forskningen med andre med forskerkompetanse på området)

– Det var en fantastisk følelse og endelig være ferdig. Ikke minst en god følelse at alt hadde gått strålende. Det var selve prøveforelesningen jeg gruet meg mest til. (En prøveforelesning er en forelesning kandidaten holder over et tema, et tema innen forskningsområdet, men som ikke er bestemt at kandidaten selv. Det er gruppen opponenter som bestemmer tittelen. Prøveforelesningen holdes før selve presentasjonen av PhD arbeidet)  Tittelen på prøveforelesningen var «Are Relational-Frame Theories of Verbal Behavior Necessary?». Dette er en dagsaktuell debatt innen atferdsanalysen og verbal atferd, men et komplekst tema.

Har du noen tips du har lyst til å gi til andre som tenker på å ta en PhD-grad, eller som vurderer å gjennomføre andre store prosjekter?

– Tar du en PhD som en del av jobben din, er det først tipset jeg vil gi å utarbeide en god avtale om rammene for arbeidet med din nærmeste leder. Lag deg en arbeidsplan for et halvt år av gangen, og del inn i delmål. Jeg hadde faktisk ukes planer, det er en stor jobb og det kreves disiplin og struktur.

– Videre er det lurt å vær flink til å si nei til ting som ikke er direkte nyttig for deg i den prosessen du er i – å takke høflig nei uten å «straffe» vedkommende som har invitert deg er viktig. Poenget er at du må selv passe på den tiden du har fått avsatt, og bruk den godt.

– Det er mange tidstyver underveis (for eksempel sosiale medier, e-poster, andre interessante artikler, møter, turer, venner, festligheter, osv.). Lag en oversikt over tiden du har til rådighet og vurder om du har noen tidstyver som kan være aktuelle hindre for at du får gjort det du har satt som ukens mål. Det kan være lurt å skaffe deg oversikt over dine tidstyver og ta kontroll over dem.

– Skaff deg en veileder du har stor faglig respekt for. For meg har veilederen min vært viktig. Han er fortsatt en skikkelig kilde til inspirasjon for meg knyttet til detaljerte analyser og gjennomføre studier.

– Begynn med en gang å planlegge eksperimenter, og skaff deg samarbeidspartnere. Ta kontakt med viktige fagfolk. Det satt litt langt inne for meg og bare ganske enkelt sende en e-post til fagfolk jeg ikke kjente, men alle jeg har vært i kontakt med er hyggelige folk og synes det er inspirerende at noen er interessert i forskningen eller jobben de gjør.

– Jeg anbefaler også å gjennomføre et utenlandsopphold, hvis du har mulighet, ved et universitet hvor de driver med noenlunde samme forskningstema. Dette var en stor opplevelse og en skikkelig inspirasjon til videre forskning.

– Det er viktig å være «på», snu utfordringer til noe positiv. Men selvsagt har følelsen av at jeg har vært sliten vært tilstede, og det har vært travle tider. Mitt råd er da, sett deg ned og lag en liste. Hva har du sagt ja til som du burde ha sagt nei til. Trenger jeg dette kurset? Trenger jeg å gå på dette møtet/samlingen/seminaret? Trenger jeg å gå på denne sammenkomsten/festen? Som regel har jeg kommet fram til at «Nei» – det trenger jeg ikke. Det som da står igjen, lag en prioritert liste og sett det inn i Outlook kalenderen for når det skal gjøres.

– Husk også å kos deg når det ikke er de travleste tidene med turer i skog og mark, skiturer, gjøre hyggelig ting med venner og familie og ferieturer og nyt de helgene du kan ta deg fri med en velfortjent helgetur med familie og venner.

– Å ta en PhD krever mye tid, også kvelds- helge- og feriejobbing. I alle fall har det vært tilfelle for min del. Har du samboer og barn bør det være en åpenhet om dette. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har hatt en mann som har vært «bautaen» i familien disse årene.

– Som jeg sa i talen min under disputasmiddagen: I løpet av min karriere så langt har denne Phd reisen vært den mest spennende, motiverende, morsomste, interessante, og fantastiske og mitt faglige nettverk har blitt betydelig økt. MEN denne reisen har også vært den mest utfordrende, slitsomme og mest vanskelige jeg noen ganger har gjort. Dere som vurderer å ta en PhD; gjør det! Dette kan bidra til å forme din egen karriere med noe som du finner meningsfullt og spennende.

Hvor går den faglige veien videre for deg?

– Nå er jeg tilbake i min opprinnelige stilling ved OsloMet, og planen er å fortsette med det. Jeg har ansvar for tre emner ved instituttets bachelor program i psykologi og har mye kontakt med flinke og engasjerte studenter. Videre er planen min å fortsette forskningen og bidra til at studentene får delta  i spennende forskningsprosjekter på verbal atferd. Sammen med en masterstudent og to bachelorstudenter er vi i gang med et forskningsprosjekt på bidireksjonal naming hvor vi skal sammenligne to prosedyrer. Jeg ønsker også å fortsette et forskningsarbeid sammen med min veileder rundt relevante temaer knyttet til verbal atferd som betingede forsterkere, felles oppmerksomhet og bidireksjonal naming. Jeg har også inngått et samarbeid med professor Caio Miguel og kollegaer ved CSUS på hvordan trene prerekvisitter som leder til bidireksjonal naming. Forskning forutsetter midler til å gjennomføre de gode ideene. Derfor er mitt første mål å bli god på å skrive eksterne søknader om forskningsmidler.