Medlidenhetens profesjon

Skrevet av vernepleier Linn Løvlie Slette. Rådgiver, Stiftelsen SOR

I juni 2019 ble jeg uteksaminert fra Høgskulen på Vestlandet som vernepleier. Ikke en dag, forutenom når jeg tok eksamen i medisinregning, har jeg tvilt på valg av profesjon. For å låne slagordene til Uloba Independent Living, anser jeg meg som en stolt, sterk og synlig vernepleier. Og jeg har mange å takke for det. 

I min jobb som rådgiver i Stiftelsen SOR snakker jeg med mange mennesker, og ikke sjelden må jeg forklare utenforstående hva jeg arbeider med. Jeg kan si noe sånt som at jeg arbeider for å styrke rettighetene til mennesker med utviklingshemming, påvirke sosialpolitikk, også videre, men alt mottakeren ofte hører er “… mennesker med utviklingshemming”. For veldig ofte møtes jeg med medlidenhet, og tilhørende nedlatende slengbemerkninger “Åh, så snill du er!”, eller “Du er jammen tøff som orker å ha en slik jobb”. For å toppe det hele får jeg en hånlig klapp på skulderen. Tilbake står jeg med en brusende irritasjon og behov for å forklare, men jeg velger ofte å gå – eller å bytte tema. I tillegg kan jeg få en rekke spørsmål om jeg er pårørende til noen med utviklingshemming – som sågar kan legitimere det personlige engasjementet. Nei, jeg er ingen pårørende. Men jeg har fra barnsben av lært at alle mennesker er like mye verdt, og at mangfold er en ubenyttet ressurs. Og jeg er fortsatt sterk i den troen. Men for noen kan det se ut som at den lærdommen bare tilhører en utvalgt del av befolkningen. 

I august arrangerte jeg, i samarbeid med Kulturdepartementet og Bufdir, Norges første innspillsseminar for mennesker med utviklingshemming vedrørende ny stortingsmelding om menneskerettigheter. Vi inviterte 15 personer med utviklingshemming til å fortelle om erfaringer fra eget liv. En av seminardeltakerne skrev dette til våre norske politikere: “Vi er nederst i samfunnet. Det må dere gjøre noe med!”. Og hakk i hæl følger vi – vernepleierne. Jeg er dog ikke opptatt av anerkjennelse eller status for utdannelsen min, men jeg er opptatt av at mennesker, som bor i verdens rikeste land, skal møtes som likestilte medborgere. Med en stemme som skal være synlig – og som skal lyttes til. Mennesker med utviklingshemming skal ikke sees på som “pasienter” der effektivisering og samlokalisering av tjenester skal være førstepri. Ei heller skal de ses på som “pasienter” der det er legitimt at kommunale vedtak trumfer grunnleggende menneskerettigheter, bare fordi kommunen tror de vet best. Det finner jeg meg ikke i! Derfor er jeg vernepleier. 

I årenes løp har jeg møtt mange fantastiske vernepleiere med engasjement og faglig giv. Men dessverre har mange av disse vernepleiere i en årrekke kjempet mot rammebetingelsene. Vernepleiere er ofte geriljasoldater med full rustning som arbeider mot kommunale politiske vedtak, inkompetent administrasjon og ledelse, og for bedre betingelser for å gjøre en god, og faglig forsvarlig jobb. Ikke sjelden bytter disse vernepleierne beite. FO har lenge ropt etter en bemanningsnorm i tjenestene til utviklingshemmede, og for å snu skuta må vi begynne å rope med. Som jordmødre og sykepleiere er selvfølgelige på en fødeavdeling, skal vernepleiere være en selvfølgelighet i ovennevnte tjenester. For akkurat som vordende foreldre og nye verdensborgere, fortjener utviklingshemmede kompetente fagfolk. Men da må rammebetingelsene for å gjøre en faglig god jobb på plass. Først da kan vi kanskje begynne å begrave medlidenheten. 

For en tid tilbake raste debatten om vi bør bytte navn på vernepleierprofesjonen, da ordene “verne” og “pleie” tillater visse assosiasjoner som igjen kan opprettholde de medlidende fordommene man ofte møter. Kanskje vi skal titulere oss som influencere i steden? Det vil hos mange vekke indre bilder av både Sophie Elise og Kristin Gjelsvik, men vernepleiere er også influencere. Vi påvirker. Vi skal legge til rette for endring. Kanskje den nedlatende mottakeren, som nevnt over, hadde møtt oss med en annen tone da? Ok, det er kanskje helt ut av proposjoner å sammenligne oss med norske toppbloggere, men noen ganger tenker jeg at det kunne vært litt enklere. Fordelen er at vi med stor sannsynlighet hadde fått en invitasjon til Debatten på NRK for å diskutere situasjonen for utviklingshemmede i Norge i dag. For brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og manglende kompetanse, ser ikke ut til å ha nevneverdig stor nyhetsverdi for rikskanalen. 

Uansett. Influencertittel eller ei. Jeg er vernepleier, og skikkelig stolt av det. Men ikke møt meg, eller menneskene vi arbeider for å bistå, med medlidenhet fordi du tenker at det er “synd på”. Møt oss med nysgjerrighet og interesse. Da skal du se at vernepleiere innehar en kompleks, og helt unik kompetanse som skal fremme likeverd, mangfold og menneskerettigheter. Og jeg skal gledelig fortelle uten å snu ryggen til å gå.