Har vernepleiere vansker med å komme frem til etterrettelige etiske begrunnelser for sine profesjonelle handlingsvalg? I så fall er det mulig at de snakker for sjelden med andre.
Har vernepleiere vansker med å komme frem til etterrettelige etiske begrunnelser for sine profesjonelle handlingsvalg? I så fall er det mulig at de snakker for sjelden med andre.
Jeg har nylig blitt gjort oppmerksom på innlegget «Problematiske valg av etisk teori» fra 2016 som Lars Rune Halvorsen da hadde i Khrono
I innlegget gjør Halvorsen rede for profesjonsutøveres avhengighet av etiske teorier «for at profesjonsutøvelsen skal være både forsvarlig og troverdig,» samtidig som han problematiserer forholdet mellom utøvelsen og teorien ved å fremholde at det noen ganger er slik at «valget er allerede tatt, men det gjelder å pynte på resultatet.» Slik jeg tolker ham er det altså slik at teorien da brukes til å rettferdiggjøre den utførte handlingen i ettertid. Hvis denne rekkefølgen er problematisk, må det være fordi den reverserer et, kanskje, ideelt forhold mellom handling og etisk begrunnelse hvor den etiske teorien kommer i forkant av og er styrende for profesjonsutøverens handlingsvalg. Ved å handle først, for så å finne en etisk teori som støtter handlingsvalget, lar ikke profesjonsutøveren den normative (etiske) teorien legge reelle føringer for arbeidet sitt. Halvorsen sier da at teorien fremstår mer som tilfeldige etterpåforklaringer.
Det er ikke vanskelig å se at en slik etterrasjonalisering kan bryte med prinsippet om at etiske teorier skal ligge til grunn for profesjonsutøverens arbeid. Dette prinsippet understrekes, blant annet, i FO’s yrkesetiske retningslinjer. Det er imidlertid vanskelig å være enig i at etterpåforklaringer alltid er problematiske. Etter mitt syn kan vi like gjerne hevde at alle valg bør forklares til andre etter at de har forekommet fordi det er en grunnleggende usikkerhet knyttet til at en enkelt profesjonsutøver skal finne gode grunner for sine handlingsvalg. På en måte er det mer problematisk at Halvorsens profesjonsutøver alene leter etter, og finner, en passende etisk begrunnelse for sine valg enn at dette skjer etter at valget er tatt. Dette kommer jeg tilbake til.
Hvorvidt etterpåforklaringer oppfattes som problematiske eller ikke henger også sammen med hvordan vi velger å se på en etisk avgjørelse. Dersom vi isolerer en etisk avgjørelse og vurderer grunnlaget for den, kan det godt hende at vi bør stusse over rekkefølgen «avgjørelse først – forklaring etterpå.» Hvis vi heller ser på en hvilken som helst etisk avgjørelse som bare én avgjørelse i en lang rekke etiske avgjørelser knyttet til yrkesutøvelsen, kan en slik etterrasjonalisering like gjerne ta form av eller føre til egenevaluering.
Det er heller ikke gitt at profesjonsutøveren alltid har et reelt alternativ til etterpåforklaringer.
For å starte med det siste punktet vil jeg trekke frem at etiske overveielser krever tid. Og de krever gjerne mer tid desto grundigere de skal være. I, for eksempel, en samtale mellom en profesjonsutøver og en klient, er det ikke gitt at det er anledning til å foreta grundige overveielser underveis i samtalen. Da blir profesjonsutøveren uansett henvist til etterarbeid med tanke på sine handlingers etiske grunnlag uten at dette nødvendigvis er en svakhet ved yrkesutøvelsen. Ved å søke etiske forklaringer på hvorfor vi gjorde som vi gjorde kan vi også etablere en måte å kontrollere oss selv på. Hvis jeg finner en etisk teori som kan «gå god for» handlingen min, er det dessuten sannsynligvis begrenset hvor feil handlingen min var (virkelig problematisk blir det kanskje ikke før profesjonsutøveren oppdager at handlingsvalget overhodet ikke kan finne støtte i etisk teori). Det blir sannsynligvis noe annet dersom jeg bruker teorien til å rettferdiggjøre en handling, men en etterpåforklaring kan altså like gjerne sees på som en kontroll av handlingsvalget mitt. Det vil nok uansett være slik at profesjonsutøveren som i ettertid ser sine profesjonelle valg i et etisk lys har en høyere etisk bevissthet enn en som ikke gjør det.
Dette svaret er altså en anerkjennelse av problematikken Halvorsen reiser, et spørsmål om det er mulig å omgå den og en lansering av en alternativ linse å se problemet gjennom som kanskje kan peke på en mulig måte å redusere vilkårligheten han mener kan henge ved profesjonsutøveres etiske handlingsvalg.
Jeg tror Halvorsen har rett i, og jeg er enig med ham i, at profesjonsutøveren ikke har noen lett oppgave foran seg når det gjelder å finne ut av hvilken etisk teori som best kan henvises til for å løse etiske dilemmaer på en så god måte som mulig. De store etiske teoriene, sier han, har sine styrker og svakheter. Dette er tydelig dersom vi leser bare en teori, og det hjelper heller ikke å lese flere etiske teorier da de i flere tilfeller strider mot hverandre.
Ved utdanningen jeg jobber på har vi presentert pliktetikk, nytte- eller konsekvensetikk, aristotelisk dydsetikk, nærhetsetikk og diskursetikk sammen med yrkesetiske retningslinjer for studentene. Det å finne frem til en «felles uttalelse» fra disse etiske teoriene om hva som bør være styrende når det kommer til hva som må være på plass for at handlinger skal telle som moralsk riktige virker vanskelig. Her er det tilstrekkelig å nevne at Kants etikk (det kategoriske imperativ) forteller oss at vi kan vite at en handling er riktig før vi utfører den samtidig som konsekvensetikkens nytteprinsipp insisterer på å bedømme en handling etter at den er utført ved å fokusere på konsekvensene som følger av den. Jeg ser ikke at det finnes noe kriterium som kan skille vellykket mellom hvilke dilemmaer som må løses i tråd med det kategoriske imperativ og hvilke dilemmaer som må sees i lys av sine sannsynlige konsekvenser. Det er heller ikke sikkert at dette er en etisk relevant grenseoppdragning da det, etter mitt syn, er en forskjell på å lære etikk og å lære andre fag. Det er forskjell på å lære en teori eller en arbeidsmetode for å bli så dyktig som mulig i den, og å lære å bli i stand til å bedømme eller kritisere den samme teorien eller metoden.
Dersom jeg lærer studentene våre at all adferd har sine forsterkerbetingelser i miljøet adferden fremkommer i, og at adferd kan endres ved å styre disse miljøbetingelsene, gir jeg dem et verktøy de kan ta med seg i sitt fremtidige yrke. Men det at studentene våre kan endre adferd, er ikke det samme som at de bør gå ut fra skolen med en forståelse av at «all adferd som kan endres alltid skal endres.» Det kan bli problematisk dersom vi ikke samtidig lærer studentene å stille spørsmål om grunner for at adferden bør endres eller om endringstiltaket griper inn i den det gjelder sitt liv på en måte som er akseptabel for denne personen og personens omgivelser.
Disse spørsmålene kan ikke besvares tilfredsstillende ved kun å henvise til at vi vet hva som skal til for å endre adferden. Endringstiltak inngår alltid i en sammenheng som krever at normative vurderinger gjøres. Min forståelse av etikkens praktiske rolle i vårt arbeid med mennesker kan kanskje formuleres i retning av at vi ikke går til etikken for å finne ut hva vi skal gjøre i konkrete situasjoner. Vi går til etikken for stadig å minne oss selv på at det å arbeide med mennesker er uhyre komplekst og at vi aldri kan få noen garanti for at det vi gjør er det beste vi kunne ha gjort, eller, for så vidt, at vi kan gå ut ifra at det som er riktig nå vil være riktig i fremtiden. Sett på denne måten gir det mening for meg at vi alle lærer de etiske teoriene vi har kapasitet til å lære; jo flere etiske teorier vi kan, desto flere innfallsvinkler har vi i vår kritikk av yrkesutøvelsen vår. Etikk bør, fremdeles etter min mening, læres i form av spørsmål knyttet til vår egen yrkesutøvelse vi ikke skal bli ferdig med å stille oss selv. Sagt på en annen måte mener jeg at etikk skiller seg fra flere andre fag vi lærer studentene våre fordi etikk har mulighet til å, og alltid skal, kritiseres «innenfra.»
For profesjonsutøvere er det også slik at etiske avgjørelser inngår i en relasjonell sammenheng eller virkelighet profesjonsutøverne ikke kan se bort fra. Dersom profesjonsutøveren alltid gir etikk forstått som en eller annen etisk teori «absolutt forrang,» risikerer han eller hun enkelte ganger å snu seg bort fra mennesket foran seg. Hvis jeg gjennomgående og uavhengig av hvem jeg forholder meg velger å la yrkesutøvelsen styres av, for eksempel, nytteprinsippet, er dette en måte å holde relasjonen «enkel» på. Konsekvensene av dette valget kan veldig ofte være gode, men allikevel er det slik at vi må spørre oss om vi lar den vi forholder oss til i relasjonen som krever at vi foretar en etisk avgjørelse komme frem eller slippe til hvis vi insisterer på å la oss styre av et prinsipp.
Menneskelig samhandling innehar en kompleksitet som avkrever profesjonsutøveres etiske bevissthet og evne til å vurdere hva de gjør der og da og hvem de til enhver tid er sammen med. Dersom en profesjonsutøver jakter på etiske teorier som kan gi klare svar risikerer han eller hun å redusere denne kompleksiteten. Og hvis en slik teori faktisk finnes frem til og legges til grunn for handlingsvalg, altså at profesjonsutøveren har bestemt seg på forhånd, mener jeg at det etiske aspektet i samhandlingen langt på vei kan sees på som forlatt.
Min mening er altså at det sjelden er fruktbart å gå til etisk teori med en innstilling om å finne klare svar på etiske problemstillinger eller dilemmaer. Som eksempel her vil jeg trekke frem Kants universaliseringsformulering av det kategoriske imperativ: «Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.» Jeg skal altså alltid gjøre det alle fornuftsvesener hver gang ville ha valgt å gjøre i tilsvarende situasjon.
Personlig mener jeg at det kategoriske imperativ kanskje er den klareste og sterkeste etiske formuleringen som finnes. Men jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal leve etter det. Eller, for den saks skyld, hvorfor jeg skal leve etter det. Kant har med rette blitt kritisert fordi imperativet raskt skaper uheldige eller uetiske konsekvenser med en gang vi vil leve etter det.
Jeg kan, for eksempel, ikke rettferdiggjøre at jeg lyver fordi jeg ikke kan ville at løgn skal bli omgjort til en allmenn lov. Men hva hvis jeg en gang befinner meg i den situasjon at jeg kan redde ett menneskes liv ved å lyve til et annet? For Kant var det slik at det kategoriske imperativ skulle følges. (Altså; jeg lyver ikke!) Konsekvensene av å følge imperativet overlot han til Gud. Det kan ikke jeg gjøre. Og jeg vil heller ikke anbefale profesjonsutøvere å følge hans eksempel. Følgene av våre handlinger bedømmes her, i denne verdenen og av våre medmennesker. For de profesjonelle betyr dette at deres handlingers konsekvenser får en helt annen tyngde enn Kant var villig til å gi dem.
Dette er bare en av mange innvendinger mot Kants moralfilosofi og langt fra den eneste som springer ut nettopp av problematikken som følger av å handle i verden etter en etisk teori eller et etisk prinsipp uten å se til verden.
Allikevel er det ikke slik at vi kan se bort fra Kant i vår profesjonsutøvelse. Kant er nemlig ikke den eneste som merker at det er problemer knyttet til overgangen fra etisk teori til «handlinger i verden.» Det er ikke gitt at det blir noe bedre av å, for eksempel, legge vårt fokus kun på handlingers konsekvenser
Konsekvensetikkens mål om å skape mest mulig lykke eller nytte for flest mulig mennesker løper også inn i problemer med en gang vi forsøker å anvende denne etiske retningen. En handlings konsekvenser viser seg alltid etter at handlingen er utført. Konsekvensene er altså i fremtiden. Og fremtiden har, så langt jeg har funnet, vist seg å være frustrerende vanskelig å forutse. Dette betyr, etter min mening, at det høyeste målet konsekvensetikken kan nå er å være en «kvalifiserte gjetningers etikk.» Og jeg finner heller ikke at mer presise formuleringer av den, som Bentham’s «lykke-kalkyle,» kan hjelpe. Jeg kan selvfølgelig vurdere min handlings sannsynlige konsekvenser før jeg begår den, men at det er uttrykk for noe annet enn at jeg «vil godt» eller «gjør så godt jeg kan» eller «håper det beste» har jeg store problemer med å se.
I tillegg oppfatter jeg det som et åpent spørsmål om det overhodet er mulig for profesjonsutøvere å henvise til «generell lykke eller nytte» all den tid det understrekes i utdanningene at den du møter i din profesjonelle rolle alltid er et individ som skal behandles nettopp individuelt. Etisk sett mener jeg da at det er noe som skurrer i utsagnet «Jeg behandler deg på denne måten fordi jeg har «regnet» meg frem til at det er det som på sikt gagner alle mest.» Hvilken privilegert posisjon kan jeg hevde å inneha som gjør meg i stand til å stole på regneferdighetene mine? Til å stole på regnestykket?
Et spørsmål som da melder seg, er om det overhodet er mulig å se for seg at det kan være annerledes enn at etiske teorier er problematiske å finne en sikker praktisk anvendelse for. Det første momentet er at alle etiske teorier har til felles at de nettopp er teorier. De er tankekonstruksjoner av ideale størrelser som er «enkle» i den forstand at de sier det de sier og tier der de tier. Profesjonsutøvere kan lære seg etiske teorier, men bruken av dem innebærer at de må «festes til verden.» Og hverken verden eller et hvilket som helst annet menneske er, etter min oppfatning, enkel.
Dessuten står teoriene som de sto da de ble forfattet i en tid i verden som siden har endret seg. Forfatternes verden preget deres tenkning uansett hvor universelle de etiske ståstedene deres ble formulert. Aristoteles så visstnok ikke på slaveri som problematisk. Kvinner var heller ikke likestilte med menn. Kant kom frem til at alle mennesker er mennesker nettopp fordi de har tilgang til fornuftsevnen, men det ser ut til at han mente at europeiske eller hvite mennesker er mer fornuftige (og dermed mer menneskelige) enn andre mennesker. Da står vi den situasjonen at to av våre anerkjente etiske teorier er forfattet av to moralfilosofer vi i dag ikke ville kunne trekke frem som gode moralske aktører.
Mye av skylden for de to filosofenes tilkortkommenheter skyldes selvfølgelig at de levde da de levde og at de levde i de samfunnene de levde i. Konteksten de levde sitt liv innenfor rammen av hadde sitt kunnskapsgrunnlag og sine «blinde flekker.» Når dette er sagt vil jeg understreke at det, fra et etisk ståsted, er slik at fortiden alltid skal «dømmes» av ettertiden. Vi kan søke å forstå hvorfor Aristoteles forbeholdt etiske overveielser til voksne, frie menn eller hvordan Kant kunne fremvise rasistiske holdninger, men det betyr ikke at vi gir dem rett. Slaveri var like feil for godt over 2000 år siden som det er i dag. Kvinner og ikke-europeere har egentlig alltid vært fullverdige mennesker. Det vi må godta som likt fra tidligere historie og nå er at ingen av oss har noen mulighet til å kjenne til alle våre egne og våre samfunns «blinde flekker.» Verden vil endre seg videre, og vi må leve med at det er ikke sikkert at dagens riktige handlinger tåler en fremtidig revisjon.
Til sist er det et spørsmål knyttet til hva etiske teorier er ment å brukes til. Ett syn er at etiske teorier først og fremst forsøker å fortelle oss noe om hvordan vi bør leve som de menneskene vi er. Jeg er tilbøyelig til å mene at etisk teori foreskriver regler som først og fremst gjelder for mennesker forstått som private aktører i et fellesskap. Den kan altså fortelle meg hvordan jeg bør leve som meg selv i de sammenhengene jeg inngår i. Det er ikke dermed sagt at den kan fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg som en profesjonsutøver overfor mennesker som står i et forhold til meg som profesjonell aktør. Slike relasjoner er også regulert av gjeldende lover og regler som blant annet forteller oss hvilken posisjon vi har i forhold til hverandre og hvilke krav til oppførsel som følger av disse posisjonene. Jeg ser på yrkesetiske prinsipper som et uttrykk for denne tanken. I hvilken grad en profesjonsetikk er til hjelp i hverdagen er et annet spørsmål, men de yrkesetiske prinsippene jeg kjenner til vil fortelle alle som faller inn under dem hva som skal være styrende i profesjonsutøvelsen uavhengig av hvordan de lever som privatpersoner.
På bakgrunn av dette kan vi begynne å nærme oss det jeg oppfatter som hovedanliggendet i Halvorsens tekst. Han spør om profesjonsutøveren bør, «etter å ha satt seg grundig inn i de mest sannsynlige alternativene velge en etisk teori som vil danne utgangspunkt for denne og fremtidige etiske beslutninger? Eller bør profesjonsutøveren veksle på valget av etiske teorier utfra hva som passer til det aktuelle etiske dilemmaet som må løses?»
Han skisserer umiddelbart tre alternative muligheter og påstår 1. at profesjonsutøveren enten bør være konsistent i sin tenkning og forholde seg til en etisk teori, eller 2. at det må være et åpenbart og forpliktende kriterium som instruerer profesjonsutøverens i valget av etiske teorier som passer til å løse bestemte etiske dilemmaer. Som et dårligere alternativ fremstår 3. at profesjonsutøveren velger en etisk teori etter eget forgodtbefinnende, med alle de vilkårlighetsproblemene som måtte oppstå av en slik strategi.
Halvorsen redegjør selv tilfredsstillende for disse alternativene, men jeg mener at de tre alternativene kan leses som to ulike posisjoner å betrakte profesjonsutøveren fra eller to ulike måter å se profesjonsutøveren på. Alternativ 1 og 3 kan på en måte sees på som det samme alternativet: dersom profesjonsutøveren er konsistent i sin tenkning og forholder seg til én etisk teori uansett hvilken situasjon utøveren har foran seg, er dette en etisk teori vedkommende kjenner til. Dersom den samme utøveren velger en etisk teori etter eget forgodtbefinnende, vil utøveren (hver gang) måtte velge en teori vedkommende kjenner til. Og siden forgodtbefinnende ikke betyr helt det samme som tilfeldig (noe som virkelig ville føre til vilkårlighetsproblemer), men snarere bare at profesjonsutøveren velger etisk teori ut fra hva han eller hun selv mener passer best i en gitt situasjon uten å ta særlig hensyn til andre forhold eller parter (for eksempel personen som blir berørt av avgjørelsen), er det nærliggende å hevde at alternativ 3 er det samme som alternativ 1 med en utvidet «verktøykasse.» Alternativ 2 skiller seg fra disse dersom kriteriets grunnlag eller gyldighet ligger utenfor profesjonsutøveren på noe vis. Halvorsen er ikke fremmed for dette skillet da han sier at tilfeldigheten ved etiske beslutninger kan reduseres såfremt det kan formuleres et offentlig tilgjengelig kriterium eller kriterier. Dette er, slik jeg forstår det, en unødvendig presisering eller begrensning. Et slikt kriterium må nødvendigvis være offentlig tilgjengelig av grunner jeg kommer tilbake til nedenfor.
Jeg vil derfor dele spørsmålene inn i to grupper for å antyde en alternativ måte å sikre profesjonsutøvernes etiske praksis på. Alternativ 1 og 3 plasserer altså tydelig den etiske refleksjonen inne i den enkelte profesjonsutøveren. Både «å være konsistent i sin tenkning» og «å velge etter eget forgodtbefinnende» er noe vi kan klare selv. Etikken, og dermed etiske valg, blir forhold den enkelte profesjonsutøveren selvstendig kan hanskes med. Om resultatet blir vellykket eller forfeilet er altså noe vi kan feste til profesjonsutøverens kunnskap eller vurderingsevne. Den enkeltes ansvar er klart! Ros eller skjenn kan klart og entydig deles ut.
Aristoteles ville ha vært enig i denne måten å tenke etikk på, tror jeg. Det enkelte menneske er en selvstendig moralsk aktør som har tilgang til alt som er nødvendig for å fatte vellykkede etiske valg. Og det samme gjelder for Bentham og Kant. I det hele tatt vil ikke mye av etisk teori eller våre yrkesetiske retningslinjer protestere mot denne måten å feste muligheten for gyldige etiske refleksjoner, og dermed gyldige etiske løsninger på dilemmaer, inne i individet. Uten denne aksepten kan man stille spørsmål ved rettferdigheten i å hevde at vi er personlig ansvarlige for avgjørelser vi tar som profesjonsutøvere.
Alternativ 2 er i hvert fall muligvis annerledes enn de to andre, noe Halvorsen selv som nevnt peker mot da han åpner for at et åpenbart kriterium kan være offentlig tilgjengelig. Slik jeg ser det må et slikt kriterium være offentlig tilgjengelig fordi vi ikke har mulighet til å følge noe som helst av oss selv. På overflaten kan et kriterium virke åpenbart for meg, og jeg kan la meg forplikte av dette. Men det er ikke gitt at jeg kan være sikker på at jeg har forstått det riktig eller at jeg i dag følger det samme kriteriet som i forrige uke. Grunnen til at dette blir problematisk ligger i at et slik kriterium må være det samme over tid. Profesjonsutøveren setter opp en regel for seg selv: «Jeg skal følge dette kriteriet hver gang jeg står overfor et etisk valg i en tilsvarende situasjon.» Jeg tror ikke dette er en mulighet profesjonsutøveren har.
Som eksempel her kan vi vende tilbake til Kant. Styrken i det kategoriske imperativ kommer av at fornuften, for ham, er slik at den er den samme i alle fornuftsvesener. Det er dermed umulig at fornuftsvesener finner feil ved avgjørelser som er i tråd med imperativet. I den grad mennesker bruker fornuften, vil imperativet finnes frem til, og alle vil være nødt til å komme frem til akkurat den avgjørelsen det ene mennesket tok. For Kant har altså individet moralsk autoritet fordi det kan komme frem til bestemmelser «alle» ville komme frem til i samme situasjon. For ham var dermed ikke imperativet noe som var vanskelig å følge, men et «minstemål på menneskelighet.»
Profesjonsutøveren som mener at det kategoriske imperativ gir mening og dermed skal være hans eller hennes åpenbare og forpliktende kriterium i alle moralske avgjørelser må altså formulere denne regelen for seg selv: «Alle mine moralske avgjørelser skal være i tråd med det kategoriske imperativ.»
Filosofen L. Wittgenstein destillerte det hele ned til det som har blitt kjent som «privatspråkargumentet.» Ett individ kan ikke følge en regel. Dette er fordi individet ikke har mulighet til å skille de to utsagnene «Jeg følger regelen» og «Jeg tror jeg følger regelen» fra hverandre. Hukommelsen vår forteller oss nemlig ikke hvordan noe som helst «virkelig var,» men kun hvordan vi husker at det var. Opplevelsen av at vi klarer å gjengi noe akkurat slik det var, er fordi vi husker uansett hva akkurat slik vi husker at det var. Dermed risikerer alltid en profesjonsutøver en «indre glidning» over tid som er umulig å oppdage fordi alt inne i ham eller henne som kan bli brukt som «ankerpunkt» også kan endres over tid.
Hvis privatspråkargumentet er gyldig (noe jeg tror det er), vil det altså være slik at vi, helt isolert og overlatt til oss selv, aldri kan være sikker på at vi instrueres av det samme kriteriet over tid, og alternativ 2 faller bort som gyldig alternativ (på samme måte som de to andre alternativene og det aller meste av etisk teori opp gjennom tidene). For vår profesjonsutøver vil det raskt bli umulig å skille mellom «Jeg følger det kategoriske imperativ!» og «Jeg tror jeg følger det kategoriske imperativ.»
Med mindre det åpenbare kriteriet er festet utenfor oss selv blir altså en grunnleggende usikkerhet uløselig knyttet til alt vi foretar oss. Følgen av Wittgensteins innsikt er at ingen etiske avgjørelser kan være gyldige så lenge de er avgjørelser vi tar i isolasjon.
For å komme ut av denne usikkerheten trenger vi korreks fra noe eller noen utenfra. Heldigvis er vi omgitt av akkurat hva vi behøver for å motvirke denne usikkerheten. Vi har inngått i ulike fellesskap hele livet, og profesjonsutøveren inngår også i flere fellesskap. Både som profesjonell yrkesutøver og som privatperson.
Alternativ 2 må altså, hvis det skal være gyldig forstått på denne måten, peke ut over den enkelte profesjonsutøveren og inn i de fellesskapene han eller hun inngår i. Kolleger, klienter, pasienter, venner, familie og medborgere. Alle i det samfunnet profesjonen og dermed profesjonsutøveren inngår i. Fra et etisk ståsted er det ikke noe i veien for at vi ser for oss «et ytterste fellesskap» bestående av alle mennesker som lever og som en gang kommer til å leve. Kriteriet vi instrueres av hver gang vi foretar etiske valg overlever bare dersom det festes i en slik offentlig virkelighet og altså ikke i oss selv.
Bevegelsen fra et individs «private etiske sans» som den primære instansen for etiske avgjørelser til et kriterium som, hvis det skal være åpenbart og forpliktende, prinsipielt må være offentlig tilgjengelig flytter gyldighetskravet som gjerne følger etiske avgjørelser bort fra den individuelle profesjonsutøveren til «fellesskapet.» Profesjonsutøveren kan ikke selv avgjøre om den etiske avgjørelsen var god eller ikke. Avgjørelsen ligger i fellesskapet denne inngår i.
Denne bevegelsen er grunnlaget for diskursetikken slik K-O Apel og J. Habermas har formulert den. På bakgrunn av Wittgensteins privatspråkargument foretok Apel det han selv kalte en «språkfilosofisk transformasjon» av Kants kategoriske imperativ.
Problemet vi da kan støte på er å bestemme hvilke fellesskap vi skal bringe dilemmaet inn i. Hver og en av oss inngår i flere fellesskap enn vi til daglig tenker over, og disse fellesskapene har ulike verdier og væremåter knyttet til seg. Kollegene våre skal ha et annet grunnlag for sin praksis enn hva som gjelder vår familie, venner eller lag og foreninger vi er tilknyttet, og det er dermed ikke gitt at vi kan være lik, eller gjøre likt, i alle de fellesskapene vi inngår.
For de aller fleste av oss byr det sjelden på problemer å inngå i ulike fellesskap, men noen ganger skaper vi oss problemer fordi vi ikke har gjort klart for oss hvilket fellesskap vi er i. Ulike fellesskap er styrt av ulike regler. De bygger på ulike verdier. Kvalifiseringskravene og utstøtingsmekanismene varierer. Satt på spissen kan vi nesten påstå at det eneste reelle fellesskap har til felles, er en grense mot andre fellesskap for å kunne opprettholde seg selv over tid. Fellesskap sett på denne måten er ekskluderende, altså, og vi kan da tenke oss at en følge blir at fellesskap gjerne har en etikk for de som tilhører fellesskapet, og en etikk for de som står utenfor.
Profesjonsutøveren kan derfor ikke regne med å kunne henvise til sine «historisk virkelige» fellesskap i sin iver etter å begrunne sine etiske avgjørelser. Profesjonsutøveren kan dermed ikke nøye seg med å henvise til profesjonsfellesskapet han eller hun er en del av i kraft av sin utdannelse og stilling.
Apel og Habermas løste dette ved å fastslå at menneskelige fellesskap på en eller annen måte alltid må være kommunikasjonsfellesskap. På laveste nivå må medlemmene i hvert fall kommunisere med hverandre for å avgjøre om de er en del av det samme fellesskapet, eller ikke.
De så da etter (og fant) hva som må være på plass for at menneskelig kommunikasjon overhodet skal være mulig slik at fungerende kommunikasjonsfellesskap kan oppstå og opprettholdes. De formulerte disse forutsetninger som et sett ideale presupposisjoner som er felles for alle kommunikasjonsfellesskap.
Alle disse reglene kan brytes, selvfølgelig, men ifølge Apel og Habermas er det slik at regelbruddene er mulig bare fordi vi må forutsette at reglene følges hver gang vi forsøker å si noe meningsfullt til et annet menneske, og dermed ikke er til å komme utenom.
Viktigere i denne sammenhengen er at diskursetikken gjennom disse punktene fører et «offentlighetskrav» inn i alle etiske avgjørelser. Da blir det slik at uansett hvilket alternativ (1, 2 eller 3) Halvorsens profesjonsutøver velger som grunnlag for sin etiske avgjørelse, så fører det ikke frem til en gyldig avgjørelse. De etiske avgjørelsene profesjonsutøveren tar i sin yrkesutøvelse har status som materiale for en diskusjon i fellesskapet han eller hun og alle som blir berørt av avgjørelsen inngår i.
Det var mine tanker om Halvorsens innlegg: Uansett hva profesjonsutøveren velger å la seg styre av fører ikke frem til en gyldig etisk avgjørelse før andre berørte har fått slippe til for å si sitt. Dermed blir det ikke så farlig om profesjonsutøveren vil velge en etisk retning for alltid, gi sin tilslutning til et fastsatt kriterium eller variere mellom etisk teori etter eget forgodtbefinnende. Avgjørelsen skal alltid bli gjort til gjenstand for vurdering og kritikk. Dette utsetter det etiske arbeidet med alle etiske avgjørelser til etter at profesjonsutøveren tok avgjørelsen og satte den ut i livet. Denne fremgangsmåten kan sees på som et brudd med prinsippet om at etiske teorier skal ligge til grunn for arbeidet vårt, men jeg vil hevde at det egentlig ikke er et brudd fordi hver eneste etiske avgjørelse vi tar vil måtte prege fremtidige avgjørelser. Såfremt avgjørelsen utsettes for vurdering og kritikk av alle berørte parter, og at profesjonsutøveren er villig til å la resultatet telle, vil dette fellesarbeidet i etterkant av avgjørelsen ligge til grunn for fremtidig etisk praksis.
Det er ingen garanti for at vi noen gang «kommer helt frem» slik at vi alltid treffer godt med avgjørelsene våre. Det vi har grunn til å gå ut fra, er at vi stadig vil bli bedre, at vi oftere fatter gode avgjørelser og at vi inngår i et fellesskap av etiske aktører som hjelper hverandre i det vi sammen ser på som riktig retning.
Jeg er allikevel ikke helt ferdig fordi Halvorsen mot slutten av innlegget sitt løfter frem forskjellen mellom normative og deskriptive teorier. Jeg synes dette er et viktig moment å være oppmerksom på. Etiske teorier er normative i og med at de hevder å kunne foreskrive hvordan verden bør være og hvordan handlinger må se ut for å være riktige. Er det et misforhold mellom etikken og verden/handlingen, må verden/handlingen endres. Deskriptive teorier «går andre veien.» De sier noe om hvordan verden er, og hvis det ikke er samsvar mellom det teorien sier og slik vi finner verden, må teorien forkastes.
Hvis vi fortsatt holder dette skillet for oss og så tenker på «å ta og å handle etter en etisk avgjørelse,» kan vi se at selv om etiske teorier er normative, så er det klare deskriptive elementer knyttet til anvendelsen av dem. Med en gang en etisk avgjørelse er tatt og får følger for andre mennesker, tilhører etikken verden. Utøverens avgjørelse skaper konsekvenser for noen, og den eller de som blir berørt av konsekvensene kan være enige eller uenige i at avgjørelsen var riktig.
Satt på spissen mener jeg at det å møte eventuelle negative reaksjoner på etiske avgjørelser med henvisning til etisk teori nærmest er uetisk. Hvis vi godtar at etiske teorier er tankemessige konstruksjoner kan vi hevde at det viktigste er indre, logisk sammenheng. Dermed blir spørsmålet om hvordan teoriene «oversettes» til handlinger i verden sekundært for dem. Etiske aktører, for eksempel profesjonsutøvere, som forstår en etisk teori som leverandør av gyldige «bud» for sin egen adferd og dermed styrer yrkesutøvelsen etter hva teoriene forteller, kan ikke unngå å redusere de som egentlig skulle bety mest til å spille annenfiolin.
Et av diskursetikkens absolutte fortrinn foran etiske retninger som fremholder individuelle etiske refleksjoner og begrunnelser som gyldige, er at en slik innstilling til yrkesutøvelsen nærmest blir umulig å opprettholde.
Hvis vi returnerer til eksempelet med en samtale mellom en profesjonsutøver og en klient, kan vi se for oss det følgende: Profesjonsutøveren tok en etisk avgjørelse han eller hun vil rettferdiggjøre overfor seg selv. Da jeg allerede har vanskeliggjort enhver mulighet profesjonsutøveren har for isolert å kunne «godkjenne eller forkaste seg selv,» henviser jeg profesjonsutøveren til de presupposisjoner diskursetikken forteller oss er felles for alle kommunikasjonsfellesskap.
Dersom vi så tar på alvor at utøverens etiske avgjørelse bare har status som materiale for en diskusjon som må gjennomføres i fellesskapet profesjonsutøveren inngår i og formulerer punktene som spørsmål, har han eller hun plutselig en liste festet utenfor seg selv å bedømme avgjørelsen fra.
Det å inngå i et støttende og kritisk fagfellesskap blir, forstått på denne måten, en forutsetning for å i det hele tatt ha en mulighet til å nå frem til gyldige etiske avgjørelser. Svarene profesjonsutøveren gir på disse punktene blir en beskrivelse av en praksis «i verden,» og hvis profesjonsutøveren må godta eller innrømme for seg selv at ikke alle spørsmålene kan besvares slik at de opprinnelige punktene ivaretas, var ikke avgjørelsen gyldig og han eller hun må endre sine fremtidige etiske resonnementer uansett hva teorien avgjørelsen var basert på hevder.
