Trenger vi egentlig eksamen i profesjonsutdanninger?

Er kontroll negativt? NOKUT er et nasjonalt organ for kvalitet i utdanningene, og fungerer som en tilsynsmyndighet underlagt kunnskapsdepartementet. NOKUT-konferansen 2020, med den klingende tittelen «(Re)vurdering», satte vurderings- og eksamensordningen under lupen. NOKUT har presentert det årlige resultatet fra Studiebarometer (tall fra høsten 2019), og som vanlig er studenter jevnt over misfornøyd med kategoriene tilbakemeldinger og eksamen. En av konferansens hovedinnledere gikk langt i å antyde at det er den skadelige kontrollfunksjonen som ligger innbakt i en eksamen, som er det uutholdelige med eksamensformen slik vi kjenner den i dag. Kontrollfunksjonen fører til stress, og studenter utviser symptomer på alt fra angst til depresjon. Særlig den tradisjonelle skoleeksamen, sammen med varianter som multiple-choice, er særlig uegnet og kanskje også direkte uetisk. Begrunnelsen er at slike eksamensformer virker kontraindisert med god, pedagogisk læring, særlig fordi den fører til uheldige læringsstiler og pugging av irrelevante detaljer. Argumentene mot eksamensformen sin kontrollfunksjon er riktignok både mer nyansert og velartikulert, men innledningen er tilstrekkelig for å diskutere et av alternativene, som er å fjerne kontrollfunksjonen helt.

UH-loven sier i § 3-9.Eksamen og sensur, første avsnitt: «(1) Universiteter og høyskoler skal sørge for at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Vurderingen skal også sikre det faglige nivå ved vedkommende studium. Det skal være ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene». Paragrafen kan tolkes slik at UH-institusjonene har et ansvar for at kandidatene holder et visst nivå, når kandidatene har gjennomført sine utdanningsløp. Det kan tolkes slik at utdanningsprogrammene står til ansvar for at kandidatene har en form for minimumskompetanse etter å ha passert de respektive utdanningsprogrammene, og at det er via vurderingsformene at denne form for kvalitetssikring skal foregå.

Spørsmålet er om det trenger å være slikt. Et alternativt er si at utdanningsinstitusjonene kun er ansvarlig for å holde et kvalifisert innholdsmessig og pedagogisk utdanningstilbud, så får det være opptil arbeidsgiver å avdekke resten. En anselig sum av budsjettene til studieprogrammene må i det nåværende regime settes av til hele eksamensordningen; det inkluderer administrativt ansatte ved eksamenskontorer, utarbeidelse av eksamener og sensorveiledninger, og gjennomføring av tre eksamensforsøk per eksamen (hvor hovedregelen for de fleste har blitt omfattende arbeid med både klagesensur og begrunnelser i tillegg). Alle ressursene som nå settes av til eksamensgjennomføring, kunne dersom de hadde blitt kanalisert inn til undervisning, antagelig for de fleste programmene ha ført til en reell økning på minst en fjerdedel på budsjettene for sine undervisningsopplegg.      

UH-institusjonen kunne nøyd seg med å bekrefte ovenfor arbeidsgivere at kandidatene faktisk har vært innrullet i systemet, men om kandidatene faktisk kan noe utover å være et menneske i samtiden, blir en utfordring for arbeidsgivere å oppdage. Typ om ingeniøren innehar tilstrekkelig og variert matematisk kunnskap til at bruene våre ikke faller ned. At sykepleierne har lært tilstrekkelig til å sette injeksjoner uten at pasienten dør eller blir skadet. At vernepleieren har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere sammensatte symptombilder, hos mennesker med begrensede muligheter for selv å verken artikulere symptomene eller oppsøke fastlege på egenhånd. Eller at våre profesjonsutøvere har tilstrekkelig med juridisk kompetanse og kunnskap om å tolke tjenestene som leveres, til å vurdere om brukernes grunnleggende rettigheter blir brutt.

Arbeidsgivere må uansett, via sine kvalitetssystemer, sørge for at tjenestene de leverer er forsvarlige, så hvorfor ikke bare overlate hele ansvaret til dem? Systemet med eksamensordninger medfører et betydelig kontrollfunksjon, og ettersom dette allerede ligger ute hos arbeidsgiver kan det virke forlokkende å bare legge alt ut der. Denne løsningen med å legge alt ansvaret ut til de ulike arbeidsgivere, er selvfølgelig ikke realiserbar hvis en ønsker å sikre et visst minimumsnivå ute i tjenestene. Spørsmålet blir da hvorfor er ikke denne løsningen realiserbar?

Begrunnelsen er antagelig at ingen bedrifter har et så omfattende test- og vurderingsformer inne i sine kvalitetssystemer, som krevers for å ta over hele denne delen fra UH-sektoren. Det ville i så fall medført at i tillegg til sine allerede omfattende kvalitetssystemer, måtte arbeidsgivere ha gjennomført de samlede test- og kvalitetssjekker som utdanningsprogrammene nå utfører. Og den jobben er som allerede skissert ganske omfattende. Forskjellen er at utdanningsprogrammene er store, kan teste mange studenter samtidig og over kort tid, og de kan teste med svært kunnskapsrike fagpersonell. Ofte vil de ansvarlige ligge helt i kunnskapsfronten på de områdene de administrerer. For små virksomheter og tjenestesteder, så ville det selvfølgelig være fullstendig urealistisk at en kan teste ut både basiskunnskaper og mer avanserte kunnskaper hos sine kandidater på denne måten.

Det overordnede spørsmålet som startet teksten blir i så fall nei. For hvis ikke arbeidsgivere kan ta hele byrden med å kontrollere at profesjonsutøvere har minimumskompetanse, så må kontrollaspektet inn i UH-sektoren igjen. Kontrollaspektets inntog i forbindelse med eksamen fører nødvendigvis til en gjenoppstandelse for utfordringen med at studenter opplever eksamen som stress, og at den kan føre til uheldige læringsstiler. Utfordringen for UH-sektoren er dermed og enda bedre balansere kontrollfunksjonen som en vurdering- og eksamensordning nødvendigvis må inneha, opp mot det å sørge for gode pedagogiske opplegg som fremmer begeistring og ervervelse av nødvendig kompetanse. Et nødvendig spørsmål, som følger av at profesjonsutdanningene må ha eksamen, er hvilke betydning karakterer skal ha i et slikt system. Er det tilstrekkelig å kjøre alle eksamener med bestått/ikke-bestått, bokstavkarakterene A-F, eller som dekanen Ragnhild Hennum ved juridisk fakultet på Universitet i Oslo sa i paneldiskusjonen på Nokut-konferansen; «hvorfor kan vi ikke begynne og bruke hele alfabetet»?