En interessant, men besynderlig tekst om problematiske valg av etisk teori

Nygård (2020) har lest Halvorsen (2016) sin tekst om «Problematiske valg av etisk teori», og presenterer noen betraktninger på bakgrunn av den leste teksten. Imidlertid er det vrient å få tak på hva Nygård ønsker å oppnå med sin tekst – eller mer presist, hva er det profesjonsutøvere skal sitte igjen med etter å ha lest teksten? Det ligger en interessant spenning i hvordan en betrakter de normative verdisystemene, som både de store etiske og religiøse retningene representerer. Noe av denne spenningen blir presentert i løpet av teksten. Først ut noen innvendinger mot både innholdet og formen på det Nygård presenterer i sin tekst. 

For det første begår Nygård (2020) to grunnleggende feil i sin tekst, sett i lys av at teksten kommer som en direkte respons på de utfordringene Halvorsen (2016) adresserer. For det første vrir Nygård hele diskusjonen over til metaetikk uten å oppgi at dette grepet faktisk gjøres, og deretter bare forutsetter at diskursetikk er det eneste alternativet som står igjen etter å ha gjort det metaetiske grepet. For å starte med det første. Et viktig anliggende for metaetikk er å klargjøre hvilke status etikk har, slik som om det i det hele tatt finnes noe godt og ond, rett og galt. Et eksempel på et slikt spørsmål er om det mulig å si at noen er galt, og at dette noe som er galt gjelder alle steder og til alle tider, et såkalt universaliseringsprinsipp. Et konkret eksempel kan være: «er det galt, uavhengig av hvilke kultur og dialogsmønster som måtte eksisterer i en kultur, å bedrive tortur, drap og spising av spedbarn», eller er det bare opp til hva tradisjoner og opplyste mennesker innenfor en kulturell ramme resonnere seg frem til et enighets svar? 

I metaetikken kan hvordan en svarer på dette spørsmålet være inngangsporten til å bli plassert i en av to leire; absolutistene og relativistene. De som er opptatt av at det finnes noen som er absolutt galt og ondt å gjøre, eller rett og godt å gjøre, kan kalles absolutisme. I dag er det særlig tre store tradisjoner som søker svar på hvordan en slik etikk kan se ut og hva som kan begrunne en slik etikk. Disse retningene er henholdsvis dydsetikk, pliktetikk og nytteetikk. Alle teoriene er raffinert og videreutviklet fra sine startpunkter, og det eksisterer også hybrider eller arbeidsfordelinger mellom dem. Eksempelvis når noen blir sikret et absolutt minstemål av beskyttelse, eller ivaretakelse av rettigheter begrunnet fra pliktetikk, samtidig som nytte blir vurdert av det som blir stående over det som er minimum.

På den andre siden er relativistene. En god måte å oppdage en relativist er at de kan starte sine resonnementer med at det ikke finnes noen absolutter, og dermed at det ikke finnes noe som kan grunngi at noe er absolutt ondt og galt, eller godt og rett. Etiske relativister består på sin side igjen av flere retninger, og diskursetikk er en slik variant blant mange mulige. Diskursetikk har dermed ikke monopol, eller noen form for hegemoni innenfor den relativistiske leieren. Felles utfordring for alle de relativistiske retningene vil være å grunngi sine egne prinsipper og læresetninger, spesielt hvis en krever begrunnelser for forutsetninger de tar for gitt i sine egne perspektiver.

Den første, og største feilen Nygård (2020) begår i sin tekst, er derfor å begynne å diskutere metaetikk uten at dette verken er utgangspunktet i Halvorsen (2016), eller å ha klargjort i sin tekst at det er faktisk dette som er planen. På noen få avsnitt mot slutten av sin tekst, uten å vise til at det er dette grepet som gjøres, avviser Nygård samtlige av de etiske retningene som befinner seg innenfor den metaetiske retningen som kan kalles absolutisme. Dette er et radikalt grep, og bare for å gi en antydning på hvor radikalt, så vil jeg anslå at de fleste exphil-emner i landet bruker omtrent like mye tid på kantiansk pliktetikk, som på alle de relativistiske retningene til sammen. Det sistnevnte poenget skal ikke forstås som et autoritetsargument på at Nygård tar feil, men for å vise at det er et radikalt grep som gjøres. Den andre feilen er å presentere diskursetikk som den eneste alternativet, etter at de store universelle retningene har blitt avvist. Diskursetikk har flere kritikere, inklusivt fra sin egen relativistiske leier, og disse innvendingene går beleilig under radaren i Nygård sin tekst.    

For å komme et skritt videre. Etikk er en viktig del av profesjonsutøvelsen til profesjonsmedlemmer i sin praksis og det er få, eller ingen, som i ramme alvor mener at etikk er noe en kan se bort fra. En etikk-løs profesjonsutøvelse fremstår umiddelbart både som en skummel og lite gangbar vei å gå. I Halvorsen (2016) sin opprinnelige, korte tekst, adresseres noen sentrale utfordringer profesjonsutøvere står ovenfor når de skal la sin profesjonsutøvelse blir influert av etikk. En av hovedutfordring er at etikkfaget består av ulike retninger, og disse er uenige med hverandre om sentrale momenter slik som hva som er de viktigste elementene en må ta hensyn til i etisk resonering, hvilke premisser som skal få forrang og de kommer til tider også frem til ulike resultater. Det er, som Nygård selv er inne på i sin tekst, flere store retninger, eller teorier, som konkurrerer om å være den mest hensiktsmessige eller riktige løsningen på hvordan etiske utfordringer bør løses.   

Nygård løser, som nevnt, ikke dette problemet i sin tekst. Derimot trekker han frem en av konkurrentene til å være en etiske retning, nemlig diskursetikk. Deler av teksten kan leses som et angrep på de øvrige store, etiske teoriene. Det kan virke som om to av de viktigste argumentene mot de store normative teoriene, er et angrep på hvilke blindsider opphavsmennene hadde i sine tidsperioder (Aristoteles godtok slaveri, Kant med sine rasistiske tendenser, og begges holdning til å nedvurdere kvinner) og Wittgenstein sitt «privatspråkargument» rettet mot at teoriene er innovervendte i form av private fremfor offentlige. Det ville vært en mer ryddig, og kanskje også mer ærlig innfallsvinkel, om Nygård hadde vært tydelig på dette punktet innledningsvis. Nettopp at han argumenterer for en bestemt metaetisk standpunkt, en bestemt etisk posisjon og en bestemt fremgangsmåte for bedrive etikk. Antagelig burde både tittel og det innledende avsnittet gitt leseren tydelig beskjed om at teksten handlet om å forkaste de øvrige store, normative teoriene på bekostning av diskursetikk, og så fremført argumentene for denne ideen.

Fra teksten til Halvorsen (2016), som Nygård (2020) også siterer, kan følgende leses «Profesjonsutøveren har ingen lett oppgave foran seg når det gjelder valg av etisk teori. Etikere er nemlig ikke enige seg imellom om hvordan etiske dilemmaer skal løses eller hvilke etisk teori som er mest sann eller til mest hjelp for å løse dilemmaer. Enhver som leser en standard innføringsbok i etikk vil ganske raskt se at alle de store etiske teoriene har sine styrker og svakheter». Alle argumentene som Nygård fører i sin tekst på dette punktet er bare med på å bygge oppunder denne opprinnelige observasjonen, og fremheving av diskursetikken som et av alternativene blant de store teoriene bare øker utfordringen, fremfor å redusere den.  

Det første punktet som Nygård problematiserer i sin tekst, er i beste fall ganske forvirrende. Den har to sider; for det første problematiseres det at etikken skal kunne inngå som et element i beslutningsgrunnlaget til profesjonsutøvere, og dermed at etikken sitt anliggende må ligge i det som måtte komme i etterkant av at beslutningene er tatt. Det første punktet må åpenbart være feil hvis en samtidig mener at etikken skal ha en vesentlig rolle i profesjonsutøvelse, og det andre punktet er det ikke noen grunnlag for å hevde at Halvorsen (2016) skulle være uenig i.  Til det siste punktet er det lett å være enig i at etikken har sin erfaringsbaserte læringskomponent. I etterkant av vanskelige episoder eller dilemmaer, er det av stor betydning å få gjennomføre etiske refleksjonsøvelser, både for seg selv og i grupper. Faktisk er dette en sterkt anbefalt øvelse for profesjonsutøvere som bistår mennesker i sin profesjonsutøvelse.

Der slutter imidlertid enigheten mellom tekstene til Halvorsen (2016) og Nygård (2020). For det som var det sentrale i Halvorsen sin tekst, og i dette tilsvaret, er at etisk refleksjon, uavhengig om den gjennomføres privat hos en profesjonsutøver, eller offentlig i form av dialog mellom en gruppe, må være at den skal kunne brukes til noe nyttig i fremtiden. Det sentrale formålet med etisk etterrefleksjon kan ikke reduseres kun til å være etterkontroll av de etiske beslutningene som allerede er blitt tatt, slik det ser ut for at Nygård hevder i sin tekst. Derimot må en både forvente og kreve at et sentralt formål med etisk refleksjon i etterkant av beslutninger, er å bidra til at profesjonsutøvere faktisk står styrket tilbake når det kommer til å løse fremtidige, etisk krevende situasjoner eller dilemmaer. I Nygård (2020) sin verden reduseres etikk til kun å ha offentlig samtale, hvor en i ettertid kan bedømme om beslutninger var gode eller dårlige. I Halvorsen sin verden kan etikken ha denne rollen, men i tillegg har etikken en betydelig viktigere rolle ved at etikken nettopp kan brukes for å forhindre skade, gjøre nytte, ivareta rettferdighetsprinsipper og respektere autonomien til folk, for å nevne noen sentrale formål ved å la etikken inngå som elementer i beslutningsgrunnlag.   

Et godt eksempel på denne type tenkning, hvor en lar etikken få en sentral rolle i beslutningsgrunnlaget, er Løkke og Salthe (2012) sin «Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering». I manuskriptet gis det både argumenter på hvorfor normative og deskriptive premisser må inngå som en del av beslutningsgrunnlaget, og det vises til helt konkrete punkter på hvordan det kan gjøres. I teksten poengteres det blant annet at det i tiltaksarbeid krever at gode beslutninger fattes, og at konklusjoner om dette må inneha både normative og deskriptive premisser: «Å sette i gang et tiltak krever en beslutning. For å forsvare beslutningen som faglig god, må vi presentere argumentene som leder til den konklusjonen som beslutningen er. Siden tiltak går ut på å påvirke noe; atferd eller omgivelser, til det bedre eller beskytte noe som er bra, vil beslutningen være en normativ konklusjon, og begrunnelse for slike konklusjoner krever normative argumenter. I slike argumenter er normative premisser like viktige som de empiriske (Salthe, 2006). Det er kombinasjonen av fakta og våre verdier, normer og ønsker til disse fakta som gir oss en grunn til handling (s.18)».

Hvis det stemmer at Nygård (2020) mener at normative premisser, slik som etiske begrunnelser, ikke skal ha noen sentral rolle når profesjonsutøvere skal fatte beslutninger, må dette oppfattes som en svært kontroversiell posisjon. En slik ekstremposisjon vil kreve betydelige mer overbevisende argumenter en det som ligger i den forelagte teksten, og dersom det ikke er denne posisjonen som hevdes, er det vanskelig å vite hva poenget med Nygård sin tekst er og budskapet fremstår i beste fall som uklart. Ut fra Nygård sine resonnementer i det vedlagte sitatet, kan det tyde på at selv om de etiske bedømmingene foregår i etterkant, så vil denne bedømmingen gi føringer på fremtidige utfordringer; «… Dette utsetter det etiske arbeidet med alle etiske avgjørelser til etter at profesjonsutøveren tok avgjørelsen og satte den ut i livet. Denne fremgangsmåten kan sees på som et brudd med prinsippet om at etiske teorier skal ligge til grunn for arbeidet vårt, men jeg vil hevde at det egentlig ikke er et brudd fordi hver eneste etiske avgjørelse vi tar vil måtte prege fremtidige avgjørelser. Såfremt avgjørelsen utsettes for vurdering og kritikk av alle berørte parter, og at profesjonsutøveren er villig til å la resultatet telle, vil dette fellesarbeidet i etterkant av avgjørelsen ligge til grunn for fremtidig etisk praksis».   

Andre momenter i teksten til Nygård (2020) er ikke fullt så kontroversielle, men bør likevel adresseres. I Halvorsen (2016) stilles spørsmålet om hvordan profesjonsutøveren skal velge, eller vekte, de ulike etiske perspektivene, gitt at det innenfor fagetikken ikke er enighet. Følgende inndeling foreslås som påstander på hvordan profesjonsutøvere kan gå frem: «a) enten bør profesjonsutøveren være konsistent i sin tenkning og forholde seg til en etisk teori, eller b) det må være et åpenbart og forpliktende kriterium som instruerer profesjonsutøveren i valget av etiske teorier som passer til å løse bestemte etiske dilemmaer. Et dårligere alternativ etter mitt skjønn, er at profesjonsutøveren c) velger en etisk teori etter eget forgodtbefinnende, med alle de vilkårlighetsproblemene som måtte oppstå av en slik strategi». 

Nygård (2020) problematiserer denne inndelingen, og lager et eget forslag til inndeling. Det er denne inndelingen som igjen er det viktigste inngangsporten til å lansere diskursetikken, via blant annet argumentet «privatspråkargumentet» til Wittgenstein. Det er selvfølgelig fullt mulig å kategorisere omtrent hva som helst, ut fra hvilke som helst kriterier en måtte ønske. Her er det bare den kreative fantasien som setter begrensninger. Nygård står fritt til å lage egen inndeling, basert eksempelvis på privat og offentlig språkregler, og deretter diskutere implikasjoner fra Wittgenstein sitt argument. Et slikt trekk er greit nok, men at forfatteren ønsker å legge an til en slik kategorisering for å få frem et annet poeng er verken i seg selv et argument mot den originale inndelingen, eller viser det er noe galt med den originale inndelingen.

Ved utdanningsinstitusjonen Nygård har sitt daglige virke, presenteres studentene ifølge ham selv i flere av de store normative etiske perspektivene, slikt som «pliktetikk, nytte- eller konsekvensetikk, aristotelisk dydsetikk, nærhetsetikk og diskursetikk». Utgangspunktet til Halvorsen (2016) er at alle disse teoriene har sine styrker og utfordringer, og et viktig fellestrekk for dem alle er at det faktisk ingen av dem har klart å få hegemoni og kan dermed ha hevd på å sitte med de riktige løsningene. Det er hele utgangspunktet for å hevde at profesjonsutøverne har en utfordring når de både må og skal la sin profesjonsutøvelse influere av etikken.

Det oppstår derfor en besynderlig problemstilling når Nygård (2020) angriper denne nevnte inndelingen til Halvorsen, med bakgrunn i at ut fra diskursetikken vil en slik inndeling være feil og at de andre normative perspektivene har feil. Imidlertid vil en slik innstillig forutsette at det nettopp ikke er noen uavklarte forhold i fagetikken, diskursetikken har rett og de andre har feil. Problemet for Nygård er her er at denne avklaringen i beste fall er basert på fantasi, diskursetikken har sine utfordringer som alle de andre store etiske teoriene og de er ikke i nærheten av å ha en etisk monopol på sannheten. Derfor feiler Nygård sin avvisning av Halvorsen sin inndeling, fordi hele avvisningen nettopp forutsetter at diskursetikken har rett og allerede har skaffet seg monopol på etisk sannhet. Ingen av de to siste nevnte premissene er avklart.     

Derfor hevdes her at den originale inndelingen er både meningsfull og faktisk ganske viktig. Inndeling, eller påstand, nummer 1 og 3, befinner seg på hver sin side av et kontinuum; hvor alternativ 1 baserer seg på konsis- og prinsipiell tenkning, og alternativ 3 baserer seg på det motsatte, nemlig vilkårlighet og mangel på konsistenkning. Dette skillet mellom alternativene er av stor betydning.  I alternativ 1 vil etiske beslutninger være i tråd med det viktige etiske prinsippet om at «like saker skal behandles likt, og ulike saker skal behandles ulikt». Alternativ 3 vil i prinsippet kunne lede til at beslutningene i tillegg kan ta form av at «like saker behandles ulikt, og ulike saker behandles likt». I mange tilfeller vil den sistevarianten kunne føre til blant annet alvorlige rettferdighetsproblemer. Sånn for ordens skyld vil kategoriseringen, eller forskjellen mellom alternativ 1 og 3, være enda større i realiteten. I alternativ 1 vil en kunne stille spørsmål om det er riktig å «slå Tom», mens inndeling tre er det mer nærliggende å bedrive etterrasjonalisering ved å finne et svar på spørsmålet «hvorfor slo du Tom»?    

Et annet eksempel på hvorfor etiske grunnverdier ikke bør være relative: En familieterapeut på et familievernkontor har to ulike saker, en før og en etter lunsj, hvor terapeuten skal rådføre hver sin jente om beslektede utfordringer. Fellestrekket for begge sakene er at det er snakk om unge jenter som begge er uønskede gravide og vurderer abort, men det er samtidig viktige forskjeller mellom dem. Den første jenta kommer fra en sosioøkonomisk uheldige bakgrunn, biologiske foreldre har store problemer relatert til rus, kriminalitet, psykiske lidelser og har mistet omsorgen for flere barn, og det er ingen ressurser av betydning å hente i nettverket til den aktuelle jenta. Jenta har bodd på barnehjem og sliter med å fullføre videregåendeskole. Den andre jente kommer fra en ressurssterk familie, hvor både foreldre, øvrige familien og familiens venner, alle har høy utdanning og har bra inntekt.

Terapeuten anser at det vil være uheldig for den første jente å bære frem barnet, og det er minst to grunner til dette. For det første antar terapeuten at den lille progresjonen som jenta nå har vist i den siste tiden vil falle bort med å føre barnet frem, og at hun verken vil klare å fullføre videregående eller ta skolen opp igjen etter permisjonen. I tillegg tror terapeuten at jenta er såpass umoden at hun ikke har tilstrekkelig med verken evner eller utholdenhet til å ivareta et barn på en tilstrekkelig måte. Terapeuten vurderer at den andre jenta er helt adekvat moden og reflektert for sin alder, og vil ha stor støtte i sitt nettverk til å ivareta et lite barn. Terapeuten har derfor bestemt seg for å fremme de sidene av den første jentas holdninger som retter seg mot abort og samtidig ikke støtte opp under alle hentydninger som går mot å beholde barnet. Terapeuten vil støtte jenta på at hun må tenke på seg selv og sine egne muligheter i livet, at det uansett ikke vil være særlig lett for et lite barn å vokse opp hos henne på nåværende stadiet og at det vil komme flere sjanser seinere i livet for å få barn.  

Terapeuten har bestemt seg for at i det andre tilfellet vil hun oppmuntre alle hentydninger fra den andre jenta, som går i retning mot å beholde barnet og til å dempe motforestillinger mot å beholde barnet. Terapeuten vil blant annet peke på de rike mulighetene både jenta og hennes omgivelser vil kunne ha til å gi barnet et rikt og meningsfullt liv, hvilken berikelse et barn er og ikke minst at barn, selv i fosterstadiet har en egenverdi i det at det faktisk er et liv. Her i eksempelet ser vi en terapeut som ikke arbeider ut fra inndeling nummer 1, men eksempelet er for ufullstendig til å vurdere fullt ut om eksempelet best kan kategoriseres som inndeling 2) eller 3).

Det dypt problematiske i eksempelet er en særdeles manipulativ og utspekulert måtte å snike inn normative, etiske verdier, som en faktisk ikke har internalisert som en holdning til livet, men faktisk bruker for å vinne frem med en argumentasjon. De deskriptive premissene i de to tilfellene som ble beskrevet, er såpass forskjellige at det kunne ha blitt argumentert for at dette var to forskjellige saker fremfor «like saker som skal behandles likt». Imidlertid brukes en etisk grunnverdi om livets ukrenkelighet, også i fosterstadiet, som et element i argumentasjonen ovenfor jente nummer to. Problemet her er at en slik verdimessig innstiling er uavhengig av jentenes faktiske forutsetninger; er det slik at livet er ukrenkelig etter lunsj, så er også livets rett ukrenkelig før lunsj.  

Eksempelet fungerer som et argument på for hvorfor innstilling nummer 3), jobb etter sin egen innfallsvinkel (og gjerne etter man rasjonaliser sine etiske begrunnelser, hvis noen skulle finne på å etterspørre dem), er uheldig. Innstilling nummer to er mulig, men da må det være noen tilgjengelige kriterier som gjør det mulig å vite hvilke etiske grunnverdier som både er aktuelle i denne situasjonen og som gir føringer på hvilke av verdiene som skal få forrang.

Innledningsvis ble det kommentert at det er spenninger i hvordan en betrakter verdisystemer, som følger av etiske og religiøse livssyn. Etikk kan deles inn på flere måter, og den har ved siden av anvendt etikk og deskriptivt etikk, også ontologiske og epistemologiske sider. Ontologiske sider av etikken, eller verdisystemer, handler om hvilke status de har eller hva de kan være. Spørsmål slikt som eksisterer det godt og ondt, rett og galt, er eksempler på spørsmål som stilles. For mange vil det å jobbe med verdisystemer, slikt som etiske perspektiver eller religiøse læresetninger, ikke være trivielle spørsmål som handler om hvilke tankekonstruksjoner, eller teori, passer best til denne anledningen? Etiske perspektiver og etiske prinsipper vil kunne ta form som at de omhandler forhold som berører sannhet, rett og galt, godt og vondt.

Nygård presenterer i sin tekst et helt spesielt syn på etikk «Det første momentet er at alle etiske teorier har til felles at de nettopp er teorier. De er tankekonstruksjoner av ideale størrelser som er «enkle» i den forstand at de sier det de sier og tier der de tier» og «…Hvis vi godtar at etiske teorier er tankemessige konstruksjoner kan vi hevde at det viktigste er indre, logisk sammenheng. Dermed blir spørsmålet om hvordan teoriene «oversettes» til handlinger i verden sekundært for dem».  Hvilke holdning profesjonsutøvere, eller fagetikere, har til verdisystemer og etiske prinsipper, er utenfor dette tilsvaret sin oppgave å identifisere. Imidlertid vil antagelig innstillingen den enkelte har til denne type spørsmål påvirke hvor fleksibel de oppfatter at normative begrunnelser har til å bli enten vektlagt eller ignorert, eller hvor alvorlig de tar etikken i utgangspunktet.     

Referanser

Halvorsen, L. R. (2016). Problematiske valg av etisk teori. Khrono.no https://khrono.no/hogskolen-i-ostfold-berger-etisk-teori/problematiske-valg-av-etisk-teori/122461

Løkke, J. A., & Salthe, G. (2012). Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering. Norsk Tids­skrift for Atferdsanalyse, 39, 17–32.

Nygård, S. (2020). Problematiske valg av etisk teori? Vernepleie.no https://vernepleier.no/2020/02/problematiske-valg-av-etisk-teori/