Atferdsanalysen har betydd mye for vernepleieprofesjonen, på godt og på ondt. På den gode siden har en atferdsanalysen bidratt til at mange med omfattende problemer har fått nødvendig hjelp og dermed bedre liv. På den mindre gode siden har atferdsanalysen bidratt til splid innad i vernepleieprofesjonen. I dette intervjuet snakker professor ved OsloMet Per Holth blant annet om hva atferdsanalyse er, mulige årsaker til spliden knyttet til atferdsanalyse og om hva som skal til for å få til et god fagutviklingssamarbeid på tvers av de faglige skillelinjene.
Atferdsanalysen har betydd mye for vernepleieprofesjonen, på godt og på ondt. På den gode siden har en atferdsanalysen bidratt til at mange med omfattende problemer har fått nødvendig hjelp og dermed bedre liv. På den mindre gode siden har atferdsanalysen bidratt til splid innad i vernepleieprofesjonen. I dette intervjuet snakker professor ved OsloMet Per Holth blant annet om hva atferdsanalyse er, mulige årsaker til spliden knyttet til atferdsanalyse og om hva som skal til for å få til et god fagutviklingssamarbeid på tvers av de faglige skillelinjene.
Atferdsanalyse er vitenskapen om hvorfor vi gjør som vi gjør. Navnet er noe misvisende, siden det sier lite eller ingenting om hva som karakteriserer denne vitenskapen. Atferd er det man forsøker å forklare i flere ulike atferdsvitenskaper. Disse omfatter psykologi, økonomi, statsvitenskap, sosiologi, antropologi, lingvistikk, historie og områder innen geografi. Atferdsanalyse skiller seg heller fra de andre atferdsvitenskapene ved hvor den finner årsakene til atferd. Årsakene av interesse i atferdsanalyse er å finne i omgivelsene.
Et annet problem med navnet er at atferd har fått en annen betydning utenfor enn innenfor atferdsanalyse. I pedagogiske planleggingsmøter i skolen, for eksempel, kan en dagsorden ha ulike punkter som gjelder pedagogiske utfordringer som alle omhandler atferd, men til slutt et punkt som heter «atferd». Der finner vi utagering og andre former for «utfordrende atferd». I atferdsanalyse omhandler atferd alt vi gjør, inkludert det vi gjør når vi kommuniserer, tenker, reflekterer, føler, forstår eller misforstår.
Atferdsanalyse er spesielt nyttig nettopp ved at den handler om årsaker i omgivelsene. Det gjør atferdsanalyse direkte relevant i forhold til typiske vernepleierfaglige problemstillinger.
Kunnskap om hvordan atferd kan endres og opprettholdes ved tilrettelegging av miljøbetingelser er viktig for vernepleiere. Det er viktig å innse at det ikke fins noen måte å direkte påvirke tanker, følelser eller forståelse. Det fins generelt ingen måte å direkte påvirke atferd. Bare indirekte, ved tilrettelegging av miljøbetingelser, kan atferd påvirkes. Når vi påvirker andres atferd ved å snakke eller skrive, innebærer også dette at vi gjør noe i den andre personens miljø.
Følelser, tanker, psyke og bevissthet er jo viktige begreper i mange dagligdagse samtaler. Begrepene er nyttige ved at de gir oss mulighet for å presentere kortversjoner der detaljerte beskrivelser ville kjede livet av lytteren og kanskje føre til at vi mister venner. Hvis vi spør en venn om hvorfor han skal på butikken, er det vanligvis tilstrekkelig om han sier «Jeg trenger melk» eller «Jeg har lyst på sjokolade». Vi er ikke ute etter en atferdsanalytisk redegjørelse i form av en detaljert beskrivelse av motivasjonelle operasjoner, historiske forsterkningsbetingelser og overlevelsesbetingelser for arten. Dagligtalebegrepene kan også være nyttige i faglige sammenhenger. En klinisk psykolog kan spørre klienten sin om hva vedkommende følte og tenkte i ulike situasjoner og ved hjelp av dette slutte seg til hendelser i klientens historie som ikke lett kan oppdages på andre måter.
Hele den kulturelle bakgrunnen vår legger opp til at vi forklarer egen og andres atferd ved å henvise til følelser, tanker, psyke, bevissthet osv. Det er riktig at atferdsanalytikere ser bort fra disse begrepene som noe annet eller noe i tillegg til atferd, men vi ser ikke bort fra de fenomenene som ligger til grunn for disse begrepene. Det er en stor omlegging å systematisk spørre seg hva i miljøet som har produsert atferd som ligger til grunn for å snakke om tanker, følelser, interesser og holdninger istedenfor å bruke disse begrepene som forklaringer. Men i faglige sammenhenger er omleggingen nødvendig.
Det er antakelig mange kilder til splid og kontroverser her. Hvis det var enkle svar, ville problemene sikkert vært løst for lenge siden. Jeg tror at noen av de viktigste årsakene til kontroversene kan sammenfattes under to punkter: (1) Etikk i utakt med kulturen rundt og (2) utbredte misforståelser om atferdsanalyse.
Når det gjelder det første punktet, har saker som gjelder «atferdsterapi» eller anvendt atferdsanalyse noen ganger vokst til store skandaler med anklager om tortur, og etterfølgende rettssaker. Atferdsanalyse har ledet til en teknologi. Vi har en lang rekke svært effektive tiltak for å oppnå atferdsendring. Noen av disse kan effektivt stoppe eller redusere forekomst av alvorlige atferdsproblemer. Slike tiltak har ofte hatt elementer av straff og har naturlig nok vært møtt med avsky. Atferdsanalytikere har nok kunnet redusere og løse atferdsproblemer som andre har gitt opp, men de har løst dem til en høy pris. Det verste med straffetiltak er kanskje nettopp at de virker, i alle fall på kort sikt, for dermed øker sannsynligheten for at de blir brukt igjen. Samtidig reduseres gjerne sannsynligheten for at akseptable alternativer prøves ut. Atferdsanalyse har således blitt forbundet med straff og tvang. Jeg tror at dette har vært til stort hinder for at atferdsanalyse har blitt anvendt i større utstrekning i etablering av atferd—der det på sikt vil vise seg å komme til mye større nytte. Det kan være verdt å merke seg at noen av de aller fremste pionerene innenfor fagfeltet, som B. F. Skinner og M. Sidman begge argumenterte for at en av de store gevinstene ved atferdsanalyse er dens bidrag til at tradisjonelle negative kontrollformer i samfunnet gradvis kan erstattes av mer positive.
Når det gjelder det andre punktet, har det lite for seg å skylde på misforståelser. På bakgrunn av bruddet med den tradisjonelle forståelsen av hvor årsakene til atferd er å finne, er det lett å se hvordan misforståelser om atferdsanalyse lett oppstår. At misforståelsene opprettholdes over tid i fagmiljøer er mer alvorlig. Dette er antakelig først og fremst noe utdanningsinstitusjonene må ta ansvaret for, blant annet ved å sørge for at pensumlitteratur og undervisning er etterrettelig. Det er bl.a. et stort problem at bokforfattere kopierer hverandres feilframstillinger istedenfor å sjekke originalkilder. En viktig ferdighet å lære studentene er derfor å oppsøke originallitteratur og ikke stole blindt på sekundærkilder. Et eksempel på en feilframstilling som har vært kopiert over generasjoner av forfattere er at atferdsanalyse er en form for stimulus—respons-psykologi, til tross for at dette er grundig tilbakevist av atferdsanalytikere i mer enn 80 år.
I tillegg til det som allerede er nevnt, angående bruken av negative tiltak i forhold til klienter eller brukere, er det vel også et problem med negative reaksjoner i forhold til kollegaer når de ikke behersker fagspråket. En kultur hvor det blir gjort narr av kollegaer som ikke behersker atferdsanalyse har selvsagt blitt møtt med motkontroll.
Det kan være rom for ulike faglige tradisjoner ved at de besvarer ulike Hvorfor?-spørsmål. Når en psykolog forklarer atferd ved å henvise til tanker, følelser, holdninger, personlighet, bevissthet eller intelligens, peker forklaringen på et mønster eller en korrelasjon mellom ulike typer atferd. Psykologi er i stor grad basert på at det er korrelasjoner mellom atferd hos samme person på ulike tidspunkter. Dette omfatter sammenhenger mellom verbal og ikke-verbal atferd. Det er heldigvis ofte samsvar mellom hva vi har gjort og hva vi sier at vi har gjort, og noe samsvar mellom hva vi sier vi skal gjøre og hva vi faktisk gjør. Samsvaret er ikke perfekt, men en viss grad av systematikk i atferd over tid er selve grunnlaget for nytteverdien av tester og kliniske intervju.
Slike korrelasjoner mellom atferd på ulike tidspunkter sier dessverre ikke noe om hvordan atferd kan påvirkes. Når jobben vår er å påvirke atferd, enten vi er lærere, vernepleiere, psykologer eller annet, må vi ha kunnskap om hvordan atferd kan påvirkes. Når en atferdsanalytiker spør om hvorfor atferd forekommer, vil han eller hun lete etter påvirkbare hendelser i miljøet.
Samarbeid mellom ulike faglige tradisjoner bør være uproblematisk så lenge vi ikke blander sammen ulike Hvorfor?-spørsmål og innbiller oss at tradisjonell psykologi og atferdsanalyse har alternative svar på de samme spørsmålene.
Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke kjenner denne norske litteraturen godt nok til å komme med kvalifiserte anbefalinger, men det fins etter hvert flere bøker på norsk, og alle forfatterne som nevnes her bør ha vært i stand til å skrive godt om atferdsanalyse: Jørn Isaksen og Are Karlsen har skrevet Innføring i atferdsanalyse, Svein Eikeseth og Frode Svartdal har redigert Anvendt atferdsanalyse, Børge Holden har skrevet Miljøbehandling og Kjetil Viken har skrevet boka Atferdsanalytisk miljøbehandling. Ei eldre innføringsbok om atferdsanalyse i barnehager er Store lille verden av Britt Eli Siverts og Nora Sveaas. Denne er fremdeles i salg. Ellers er det nok også god plass til nye skribenter på området.
