Covid-19 har brått og brutalt ført til store omveltninger i livene til enkeltpersoner, familier, små og store samfunnsinstitusjoner og hele nasjoner. I utgangspunktet er det ekstremt krevende når omtrent alt av fysisk og tilstedeværende virksomheter og aktiviteter rundt en stenger ned, samtidig som de enkelte blir sittende isolert fra hverandre.
Covid-19 har brått og brutalt ført til store omveltninger i livene til enkeltpersoner, familier, små og store samfunnsinstitusjoner og hele nasjoner. I utgangspunktet er det ekstremt krevende når omtrent alt av fysisk og tilstedeværende virksomheter og aktiviteter rundt en stenger ned, samtidig som de enkelte blir sittende isolert fra hverandre. Blant annet det å koordinere og lede krisearbeid og ordinært arbeid, isolert fra sine vante samarbeidspartnere, kan åpenbart være en krevende affære. Heldigvis kan de fleste av oss tilegne oss verdifull informasjon digitalt ettersom vi ikke er avskåret fra verden rundt oss, og vi kan samtidig holde kontakten med familie, venner og bekjente. Det å være orientert om hvordan situasjonsbilde rundt oss utvikler seg og hvordan det går med de vi bryr oss om, er vel omtrent forskjellen mellom det å leve i et kvelende mørke og det å ha et akseptabelt dagslys.
Det frister ikke å starte med en liste over utfordringer samfunnet står ovenfor, i det samfunnene blir stengt ned i pandemitider – til det er problemene for alvorlige og omfattende. I stedet blir det her trukket frem to kunnskapsbaserte utfordringer som er høyst relevant for profesjonsutøvere ute i praksisfeltet og for de som utdanner profesjonsutøvere: For det første er behovet for å få ut kompetente profesjonsutøvere i praksisfeltet brått blitt enda mer prekært nå under pandemitider, og spesielt tilgang på kvalifisert helsepersonell er nå viktig. For det andre har både kvalifiserte profesjonsutøvere og andre personell et stort behov for at kunnskap blir systematisert og gjort tilgjengelig. Dette behovet har på ingen måte blitt mindre i takt med at viktige samfunnsinstitusjoner er nede i knestående.
Vi har nå mulighet til å skape mange store og små, kortlevde og langtidslevende, digitale samfunn. Digitale samfunn som kan fungere frigjort fra både tid og rom, eller bare rom. Synkron og asynkron undervisning, og digitale møteplasser, gir oss nå noen fantastiske muligheter som for bare noen tiårsiden fremsto som en utopi. Her ligger det også en paradoks; tilgangen er stor, men antagelig benyttes den tilgangen ikke på en særlig rasjonell måte. Samlet sett har profesjonsutøver og folk flest tilgang på all verdens kunnskap. Nasjonalbiblioteket digitaliseres, det finnes en rekke strømmetjenester for bøker, podcaster, databaser, tidsskrifter, aviser i spektre fra seriøse intellektuelle tungvektere til tabloide nettaviser, magasiner, en rekke foreninger har laget en rekke kurstilbud og høgskoler og universiteter verden over har laget kursmaterialet og forelesninger åpent tilgjengelig, YouTube-videoer og initiativ som TED-talks. Kunnskap er sjeldent i seg selv en mangelvare, men likevel forblir de fleste av oss ignorant selv på viktige områder.
«Vi har nå mulighet til å skape mange store og små, kortlevde og langtidslevende, digitale samfunn.
Allerede i skrivende stund kan det konstanters at det finnes mer tilgjengelig kunnskap enn det er mulig for enkeltpersoner å fordøye hver for seg, og ytterligere store mengder med kunnskap kunne i praksis gjøres tilgjengelig dersom de tallrike betalingsmurene fra ulike selskaper og institusjoner falt. Mitt anliggende her i teksten er derfor ikke bare å mane til en vill og hemningsløs digital kunnskapsproduksjon. Vi skal selvfølgelig det også, men det er ikke i seg selv tilstrekkelig. På produksjonssiden er vi nødt til å produsere nye viten, utfordre etablert kunnskap, vaner og tradisjoner. Vi må tolke og tilpasse eksisterende kunnskap til nye kontekster og individer.
Utfordringen er altså å skape et digitalt rom som gjør det mulig for at de rette menneskene tilegner seg den ønskede kunnskapen, fremfor at kunnskapen «renner» igjennom som vann en heller oppi en sil. Uansett hvor mye vann vi heller oppi silen, er det fint lite som blir fanget opp. Tilsvarende er det ofte til svært liten hjelp å pøse på med store mengder lenker til tekster, YouTube-videoer og nettkurs fra de tallrike organisasjonene som finnes der ute. Riktignok er den såkalte DIY-bevegelsen (“do it yourself/gjør det selv”) blitt stor både nasjonalt og internasjonalt, men det til tross er de fleste av oss et langt stykke fra å selv montere store jetfly, avanserte datamaskiner eller utvikle oss til kompetente profesjonsutøvere etter å pløyd gjennom tilfeldige nettvideoer og lenker.
Det hevdes at det ikke bare er på produksjonssiden at utfordringen ligger, gitt at det allerede eksisterer mengder av kunnskap og at vi nå besitter stadig bedre digitale løsninger og plattformer for å presentere denne kunnskapen. Det handler mest om å kombinere elementer som å forstå hva som er målgruppen for kunnskapen, hva som er formålet med den ønskede kunnskapstilegnelsen, å være kompetent nok til å velge ut de riktige kunnskapsbitene (av et stort univers av mulige kunnskapsbiter) og på rett nivå presentert kunnskapsbitene i riktig rekkefølge og på rett måte, til rett tid, osv. Det er der utfordringen ligger. Et viktig tilleggsmoment, spesielt der en ønsker å kvalitetsikre at kunnskapstilegnelsen faktisk har funnet sted, er ulike måter å vurdere og bedømme kandidatene eller personellets kunnskap- eller ferdighetsnivå.
Noen av dagens akademikere kan kanskje frykte at de over natten blir arbeidsledige, hvis deres signaturforelesninger blir foreviget med bilde og/eller lyd. Tanken kan være at har du først spilt inn liveshowet, så kan administratorene i neste omgang ganske enkelt spille av den sekvensen til stadig nye kull eller personalgrupper. Denne gjenbruksmuligheten kan være den enkelte akademikers mareritt og den enkelte administrators store rasjonaliseringsdrøm. Imidlertid er det gode grunner til å anta at både det potensielle marerittet og den gode drømmen om gjenbruk, kan forkastes.
Like lite som om at muligheten for å selge plater/kassetter/CDer/streame, har stoppet konserter, eller at opptaksmuligheter av standup har ført til at ingen nye standup-show blir satt opp, kommer heller ikke nyinnspilling av kunnskapsformidling til å stoppe opp. Pandemier kan riktignok midlertidig stoppe den fysiske live-versjonen av de nevnte aktivitetene, men behovet for å utvikle nytt materialet vil aldri ta slutt. For både kunnskapsproduksjonen og kunnskapsformidlingen har noe felles og som vi kan ta for gitt; det menneskeskapte samfunnet slutter ikke å være i bevegelse så lenge det eksisterer mennesker. Mennesker og samfunn er i kontinuerlig bevegelse og nye utfordringer dukker opp i en jevn strøm, ikke ulikt problemet som brått oppsto i et marked i Wuhan i Kina. En liten endring på et sted, kan føre til at mye eksisterende kunnskap fra mange ulike felt må retolkes og tilpasses for det nye landskapet som dukker opp.
De to skisserte hovedutfordringene som denne teksten adresserer, det å få ut kvalifiserte profesjonsutøvere og gjøre kunnskap tilgjengelig på en enkel måte, er innenfor rekkevidde via de eksisterende digitale mulighetene. Til den første utfordring ser det ut til at til tross for at campusene i Norge er fysisk stengt ned, ser hele sektoren ut til å klare å gjennomføre det digitale skiftet på overraskende kort tid. Varer pandemien over lenger tid er det imidlertid studentene som følger etter avgangsstudentene i profesjonsutdanningene som vil lide mest, for selv om kunnskapstilegnelse kan digitaliseres, eksisterer det større utfordringer med læringsutbytter knyttet til ferdigheter. Ferdighetstrening (slik som det å lære og sette injeksjoner, kateterisering, osv.) og praksisgjennomføring, krever en tilstedeværelse, praktisk håndlag og feedback som passer dårlig innfor formatet til vanlige digitale hjelpemidler. Muligens kan nyere VR-teknologi fungere som en substitutt, men praktisk ferdighetstrening med utstyr og brukere/pasienter som ikke er tilgjengelig i studentenes hjem, utgjør faktisk et praktisk problem.
Den andre utfordringen med å gjøre kunnskap tilgjengelig for praksissteder på en måte som er mer elegant, enn å slenge avgårde en rekke lenker til videosnutter og tekster, er også mulig å få til. Kanskje er tiden inne for at høyere utdanning tar en mer aktiv rolle i det å skreddersy meningsfulle digitale undervisningsopplegg for praksisplasser, kanskje spesielt på steder som til vanlig tar imot studenter i praksis. Kanskje fremtidens ansatte i forsknings- og undervisningsstillinger kommer til å ta form som en type akademiske, personlige trenere, som ordner både individuelle- og gruppebestillinger fra feltet. Analogien om akademiske PTer har kanskje noe for seg; det å si til den delen av befolkningen som ikke løper ned dørene til de ulike treningssentrene at det er bare å gå å trene, leder som hovedregel verken til god eller riktig trening. I verste fall kan det føre til skade. Det å sende en rekke lenker til de som jobber i praksisfeltet, uten å si noe annet enn at det er bare å sette seg inn i det, er vel omtrent like meningsløst. Akademiske PTer kan bidra til at det er riktig kunnskap som blir ervervet, at kunnskapen blir forstått på riktig måte og med fornuftig forståelse av kunnskapens gyldighetsområder og begrensninger. I beste fall gjør profesjonsutøvere mer nytte for seg og forårsaker mindre skade med god, tilrettelagt digital læring, enn i fravær av hensiktsmessig digital læring.