De oppløftende nyhetene er at til tross for at covid-19-pandemien har ført til omfattende nedstenging av samfunnet rundt oss, ikke minst campusene til de høyere utdanningsinstitusjonene, vil det også denne våren komme en strøm av ferdige, autoriserte vernepleiere ut av de nye digitale portene våre og melde seg klar for tjeneste for praksisfeltet.
De oppløftende nyhetene er at til tross for at covid-19-pandemien har ført til omfattende nedstenging av samfunnet rundt oss, ikke minst campusene til de høyere utdanningsinstitusjonene, vil det også denne våren komme en strøm av ferdige, autoriserte vernepleiere ut av de nye digitale portene våre og melde seg klar for tjeneste for praksisfeltet. For avgangsstudentene kom pandemien både på et gunstig og ugunstig tidspunkt. Ugunstig fordi mange hadde nok sett for seg å gjøre sitt siste fordypningsarbeid under helt andre betingelser, og sikker for mange også med noen andre oppgavetyper. Mange avgangsstudenter arbeider allerede på steder ute i praksisfeltet, hvor det er skrikende behov for deres tjenester. Antagelig er det både lærerikt og tilfredsstillende å være til nytte i en slik periode, men helt sikkert ikke enkelt å balansere mot det som for mange er den største og viktigste akademiske oppgaven de har gjort så langt i sitt liv; nemlig bacheloroppgaven. Samtidig kom nok pandemien på en gunstig tidspunkt for denne gruppen, rett og slett fordi læringsutbyttene som følger en fordypningsperiode er mer fleksible, som igjen gir utdanningsinstitusjonene større handlingsrom for å hjelpe studentene gjennom denne krevende perioden.
En av de viktige nøklene for å komme igjennom utdanningsprogrammet til vernepleie, går via vellykkede praksisopphold. Både den gamle rammeplanen og de nye RETHOS-retningslinjene, har gitt praksis en stor og avgjørende plass i styringsdokumentene. Fra § 20. Praksisstudier, i de nye retningslinjene, står følgende: «Vernepleierutdanning er en profesjonsutdanning og praksis er en viktig læringsarena. Det er læringsutbyttebeskrivelsene som skal styre innhold og omfang av praksisstudier. Praksisstudiene skal utformes slik at de sikrer at læringsutbyttet oppnås … Det skal være minimum 30 uker brukerrettet praksis i reelle yrkessituasjoner». For uinnviede, kan det opplyses at 30 uker er det samme som en fjerdedel av hele utdanningen. Et heltidsstudiet består av seks semestre på tilsammen 120 uker.
Hva betyr det så at praksisfeltet er nøkkelen til at det i det hele tatt kan komme til nye vernepleiere? Vel, svaret er så enkelt at får ikke studentene praksis, det vil si en fjerdedel av den totale utdanningen sin, så blir det heller ikke utdannet flere vernepleiere. Så enkelt er det. Tilgangen på relevante praksisplasser er ulikt avhengig av hvor i landet det er snakk om og type praksisarena. Det vil si at det er tilstrekkelig med praksisplasser som tilbyr tjenester hvor studentene kan få praktisk erfaring, få tilegnet seg de oppsatte læringsutbytter og å få tilstrekkelig veiledning fra kvalifiserte praksisveiledere. Enkelte steder er det hard konkurranse om praksisplasser, enten fordi det er få relevante praksisplasser og/eller at det er hard konkurranse fra andre utdanningsprogrammer. På noen praksisarenaer kan det også være utfordrende å sikre tilstrekkelig med faglig kvalifiserte praksisveiledere. Heldigvis opplever vernepleierprogrammene flere steder å ha god tilgang til både relevante praksisplasser og kvalifiserte praksisveiledere.
Noen umiddelbare utfordringer for praksissteder er selvfølgelig at det er ikke ønskelig med ikke-essensielt personell inn på tjenestestedene, det er antagelig heller ikke ønskelig med studenter som sjonglerer mellom egne arbeidssteder og praksissteder, og det er utfordringer med at flere tjenestemottakere og personell som risikerer, eller allerede er i, karantene. Det å inkludere studenter inn i denne verden er forståelig nok krevende. Inntrykket så langt er at avgangsstudenter er ønsket i tjenestene, antagelig fordi de kan fungere som en betydelig ressurs der det allerede er press på tjenestene. De øvrige studentene, som kanskje har mindre forutsetninger for å ta på seg samme ansvar på vakter som avgangsstudenter, er like fullt like viktig å få ut i praksis. Det sentrale poenget er at selv om avgangsstudenter kan ha nytteverdi som vikarer fremfor studenter, vil etterveksten av nødvendig personell raskt bli til en stor ulempe for de samme praksisplassene innen kort tid, dersom de påfølgende årskullene med profesjonsutøvere blir forstyret i sine utdanningsløp.
Flere kan sikkert undre seg over hvorfor ikke utdanningsinstitusjonene bare legger alle de teoretiske emnene i starten av utdanningen, for så å utsette praksisen mot slutten av studie? På den måten kan digitalisert undervisning bidra til at progresjonen hos studentene opprettholdes, i hvert fall frem til pandemien er under kontroll og/eller effektive vaksiner har blitt utviklet og gjort tilgengelig på markedet. Selv om en slik omlegging kan se enkelt ut på papiret, er som hovedregel innretningen på vernepleierutdanningene bygd opp på en logikk hvor teori og praksis er uløselig forbundet med hverandre. Læringsutbyttene er bygd opp slik at teori og praksis henger tematisk sammen med i en klynge med; forelesninger, seminarer, ferdighetstrening, praksis – for deretter å sy praksiserfaringer sammen igjen med forelesninger og seminarer. Læringsutbyttene er i tillegg bygd opp med tanke på progresjon. Det vil si at kunnskapen fra læringsutbytter fra enkelte teori- og praksisemner på et nivå må være tilegnet, for at læringsutbyttene fra andre teori- og praksisemner skal være mulig å tilegne seg og samtidig gi mening i det større bilde. Riktignok kan flere av utdanningsinstitusjonene gjøre enkle bytter av emner, slik som å erstatte denne vårens praksisemner med andre teoriemner, men en fundamental omlegging vil for de fleste antagelig være en umulig operasjon å gjennomføre. I hvert fall hvis en tenker at utdanningen skal ha en viss faglig kvalitet.
For høyere utdanning er det fortsatt knyttet spenning til hvordan høstsemesteret kommer til å bli. Grovt sett er det særlig tre alternativer som peker seg ut; 1) verden er på stell igjen, campusene er åpnet og undervisningen går som den «alltid» har gjort, 2) en heldigital høstsemester for de aller fleste, hvor noen spesielle unntak gjøres, slik som for de som driver laboratoriearbeid, og 3) en kombinert løsning hvor en i tillegg til digital undervisning, har delvis åpnet både campus og det offentlige rom, slik at digital undervisning kan kombineres med undervisning i smågrupper og med passe fysisk avstand.
Den første løsningen er nok håpet for de aller fleste, ikke minst vil det være en pekepinn på at samfunnet rundt oss igjen er tilbake i drift og vi på nytt har tilgang på et stort spekter av bekvemmeligheter og stor grad av frihet. Den tredje løsning kan raskt vise seg å også være en ideell løsning, hvor ansatte kan forelese for grupper på under 30 og veilede i grupper på mindre enn 5 studenter. Imidlertid vil omfattende undervisning i små grupper koster enormt mye i ressurser og faktisk tilgjengelig undervisningspersonell, for ikke å snakke om en enorm pågang på rom, der hvor det på flere steder allerede i normaltilstand er press for å sikre tilstrekkelig tilgjengelig undervisningsrom. Antagelig vil det være like lett for en samlet UH-sektor å doble sine overføringer fra staten, som for alle kommuner og helseforetak å få doblet sine pengeoverføringer fra staten. Altså, ikke spesielt sannsynlig.
I skrivende stund ligger det an til at smittetoppen i Norge kommer i august, kanskje seinere. I så fall er det lite som tyder på at alle restriksjonene kommer til å være opphevet til årets høstsemestre. Nylig har Svein Stølen, rektoren på Universitet i Oslo, annonsert at UiO tar følgen av denne prognosen og kommer til å satse på et digitalt høstsemester. Tilsvarende har Dag Rune Olsen, styreleder i Universitets- og høgskolerådet og rektor ved Universitetet i Bergen, predikert at en digital høst er sannsynlig og at forsamlinger på mer enn 30 mennesker kommer til å bli vanskelig å gjennomføre. Utdanningsinstitusjonene kan selvfølgelig velge å ikke planlegge for alternative scenarioer for høstsemestret, men i verste tilfelle vil en da risikere å ødelegge for ekstremt mange mennesker om restriksjonene fortsatt er der og det ikke eksisterer en plan B. Det vil være svært vanskelig for UH-sektoren å si at de ikke var klar over at det verken var en pandemi eller at det var en forskjøvet forventet smittetopp i Norge.
Utfordringen ligger selvfølgelig i at det er vrient å planlegge et pedagogisk, godt utdanningstilbud, samtidig som studentene i størst mulig grad blir ivaretatt med de mange utfordringene som dukker opp som en konsekvens av å studere under pandemiforhold. Det å forstå hvordan en heterogen studentmasse, med til tider særdeles ulikt grunnlag og forutsetning for å kunne studere, både reint faglige og med andre støttetiltak, er et arbeid som tar tid skal det bli gjort på en ordentlig måte. Interessant nok har den nevnte Stølen allerede rukket å bli kritisert for at han for tidlig har varslet en digital høst på UiO. Antagelig kan Stølen trøste seg med at kritikken som ville ha kommet mot høstsemesters slutt, dersom det hadde blitt kjent at han til tross for all den viten og mediekjøret med pandemi minutt-for-minutt oppdateringer, ikke hadde forberedt seg godt nok til for at campusene ikke kan åpnes fullt ut for ordinær drift, ville vært betydelig verre.
En rekke katastrofer har eksempelvis blitt udødeliggjort for ettertid med både bøker og filmer, på folk i ledende posisjoner som overså varslene, eller ignorerte føre-var prinsippet i scenarioer med store negative utfall. Det skal sies at til tross for denne vårens høyst uventede utfordringer, har høyere utdanning virkelig klart å levere. Løsningene har, til tross for at det ligger et omfattende og betydelig arbeid bak, likevel nødvendigvis et preget av å være nettopp ad hoc løsninger. Spørsmålet er om høstsemesteret også kommer til å være preget av ad hoc løsninger, eller om det har sneket seg inn mer prinsipielle tenkning? Det gjenstår å se.
