Fører organiseringen av tjenester til eldre og personer med utviklingshemming til økt fare for koronasmitte, svekket selvbestemmelse og lav faglighet?

Gjennom flere år har det kommet frem i undersøkelser og tilsyn at tjenestene til personer med utviklingshemming og eldre mangler faglig utdannet personal. I tillegg stilles det spørsmål om ledelsen har tilstrekkelige rammebetingelser for å lede personalet til å innfri norsk lov og faglige anbefalinger for tjenesteområdet. I disse koronatider har det også kommet frem en diskusjon hvorvidt kommuner kan nekte personer med utviklingshemming å få besøk av sine pårørende. For de eldre har ikke dette vært et spørsmål, på TV ser vi pårørende som leier heisekraner for å kikke på sin gamle mor inn av et vindu i tredje etasje. Hva forteller dette oss?

Selvbestemmelse og organisering av helse og omsorgstjenester

Noen kommuner har innført besøksforbud i boliger til personer med utviklingshemming og de fleste har stengt sykehjemmene for besøk av pårørende. Hva forteller det oss når personer som bor i kommunale tjenesteboliger og institusjoner blir fratatt muligheten til å bestemme over eget liv… av hensyn til andre? Vi ser sannsynligvis noe fornuft i at steder der flere mennesker bor sammen, skal begrense antallet personer som kan føre smitte med seg utenfra. Men, så vidt meg bekjent er det personalet på sykehjemmene som har bragt smitten inn. Smitte og smittesporing er med andre ord ikke bare påvirket av at pårørende kommer på besøk. Det er påvirket av antallet personer som jobber disse stedene. Antallet personer som jobber på hvert sted er videre påvirket av kommunens måte å organisere sine helse- og omsorgstjenester. Det er påvirket av hvor mange tjenestebrukere kommunen plasserer i samme enhet og hvordan kommunen manipulerer med deltidsstillinger for å slippe å betale overtid til heltidsansatte. Vi kunne sikkert også sagt at det er påvirket av ledelseskultur og kulturelle betingelser på tjenestestedet. Mitt poeng er imidlertid å stille spørsmål ved måten flere kommuner organiserer tjenestene på og konsekvensen av deres forsøk på å spare penger. Min påstand er at organiseringen i mange tilfeller er en reel trussel mot tjenestebrukernes selvsagte selvbestemmelse og mulighet til å benytte seg av gode, faglig begrunna tjenester ut fra egne ønsker og behov.

Forutsetning til å yte beslutningstøtte

Det er ikke riktig at beboere med utviklingshemming eller eldre på sykehjemmene skal bli fratatt sin selvsagte rett til selvbestemmelse og medbestemmelse på grunn av kommunens organisering av helse- og omsorgstjenestene. Hva skjer i disse koronatider i kommuner som gjennom lengre tid har besluttet at alle mindre bokollektiv skal samles i store, sentraliserte bygg og har stort forbruk av deltidsstillinger for å unngå overtidsbetaling til fagutdanna personal i 100% stillinger? Hvilken mulighet gir små bokollektiver for mennesker som trenger hjelp hver dag versus institusjonene flere kommuner har bygget de siste 15 årene?

Jeg har venner som bor sammen med 4 andre og med et fellesareal de bruker til bursdagslag og fellesmiddager. Jeg har også venner med fysisk funksjonsnedsettelse som er plassert i kommunens boliginstitusjon. Der bor han sammen med 10 andre med utviklingshemming og synes det er vanskelig å få besøk av guttegjengen han har kjent siden før trafikkulykken. Jeg er ikke tvil om hvem som trives best og hvem av dem som har best kjennskap til personalet som hjelper dem hver dag. Jeg er heller ikke i tvil om hvilket sted som har de beste forutsetningene for å ivareta et effektivt smittevern, uten å frata noen sin selvsagte rett til å bestemme over eget liv. Jeg er heller ikke i tvil om hvilke av personalgruppene som har de beste forutsetningene til å yte beslutningsstøtte til tjenestebrukere som trenger dette. Personalet som kjenner livsløpet og viktige livshendelser til dem de yter tjenester til, vet også hvordan personen må informeres for å forstå smittevernregler, hvilke påminnelser de trenger og den psykiske støtten de har behov for når de ikke helt forstår, men føler sterk frykt.

Nok tid, fagpersonell og riktig prioritering

Av dødstallene i Norge ser vi at mange dør av korona på sykehjemmene. Eldreomsorgen i Norge er sterkt preget av institusjonsbygg med sykehusliknende rutiner og omgivelser. Personalet er pålagt etter lov å jobbe individorientert og faglitteraturen formidler VIPS-modeller og anbefalinger om personsentrert omsorg. Men hva hjelper dette når hele organiseringen og rammebetingelsene er basert på den medisinske modellen? I forbindelse med undervisningsoppdrag har jeg møtt mange av dem som jobber på sykehjem. Ofte hører jeg at de ikke har tid til å ta seg av den enkelte. De har ikke tid til å bli godt nok kjent med personen til å vite hva de trenger når kommunikasjonsevnen er svekket av sykdom og funksjonsfall. Mange av dem er fortvilet over den lave andelen av fagpersonell og faglig ledelse. Noen sier de har forsøkt å endre på måten de jobber på, men har gitt opp. De mangler gode prioriteringer og rammebetingelser for å utøve kunnskapsbasert praksis. Det er jo ikke noe bare de nærmeste tjenesteyterne forteller om, dette bekreftes i nasjonale tilsyn og tilsyn Fylkesmannen utfører. Det er kommet meg for øret at sistnevnte etter sammenslåinger har fått mer enn nok med seg selv og mangler ressurser til å reise ut på tilsyn for å se til at kommunene overholder lov og forskrift.

Kanskje jeg svartmaler og går til ytterligheter, men vil du påstå at jeg tar feil? Det er mulig du jobber i en kommune med god faglig ledelse som setter enkeltpersonen i sentrum for sine beslutninger. Beslutninger som bygger på gode kartlegginger, faglige vurderinger og samtaler med personen og pårørende saken gjelder. Fortsett med det, fortell andre om det, fortell andre at det går an. Fortell andre at de gode evalueringene fra tjenestebrukere som har BPA, også er mulig i kommunal omsorg. Hvorfor skulle det ikke det? De har de samme vedtakene om hjelp… men stopp! Ikke helt likt er det, forskjellen er at det er tjenestebrukeren som leder tjenesteyterne! Ja, er ikke dette mulig i kommunal omsorg også? Joda, i en bolig jeg ledet var Husmøtet til huseierne (fire personer med moderat grad av utviklingshemming) det øverste besluttende organet i boligen og de bestemte hvem som skulle bli ansatt. Dette skjedde tidlig på 1990-tallet! Nå er vi i 2020 og vi kjemper mot helt andre rammebetingelser enn de vi hadde for tjenestene til personer med utviklingshemming den gangen. En av politikerne som var på besøk i det nybygde bokollektivet jeg jobbet i, spurte til og med om dette kunne være en god boform for eldre. Det er en perfekt boform for eldre og syke! Små hus med hyggelige fellesarealer, et lite personalerom med sengen til nattevakten og utsyn til natur og naboer fra alle fellesrom og leiligheter. Ja, slike omgivelser kunne også jeg tenke meg å bo i dersom jeg skulle trenge hjelp 24/7. Kan du tenke deg å bo der du jobber?

God ledelse og en stabil, liten personalgruppe

Min erfaring er at mindre bofellesskap med personale i store stillinger og en dyktig leder, tiltrekker seg kunnskapsrikt personale. Arbeidsfellesskapet tiltrekker seg personale som ønsker å jobbe kunnskapsorientert og personfokusert. Det tiltrekker seg personale som er villige til å yte noe ekstra i uvanlige perioder, nettopp en slik periode vi nå er inne i.

Ledelse og personalet som står på og står sammen fordi de bryr seg om hverandre og menneskene de hjelper til daglig, har også færre sykemeldinger. Færre sykemeldinger innebærer at det er færre utenfra som kan føre smitte med seg inn i bofellesskapet. En stabil personalgruppe vet mer om alt som skjer blant tjenestebrukerne og vil raskere kunne iverksette nødvendige tiltak og følge opp disse. De vil ha forståelse for brukernes forventninger om hjelp og samvær, fordi de vet hvor viktig det er på lengre sikt. Det er enklere å jevnlig teste og spore koronasmitte hos en mindre og stabil personalgruppe der alle kjenner alle, på godt og vondt. Det er også enklere for pårørende å ta kontakt for å bli trygg på at deres kjære har det bra. En personalgruppe som har vist seg fortjent til tilliten hos de pårørende, vil også sørge for at kontakten opprettholdes uten at dette går ut over viktige smitteverntiltak eller brukernes selvbestemmelse.