Med litt drahjelp kan mange ordinære bedrifter utvikle jobber for personer med utviklingshemming. Men er vernepleierne klare?
Med litt drahjelp kan mange ordinære bedrifter utvikle jobber for personer med utviklingshemming. Men er vernepleierne klare?
«Har du noen gang opplevd å bli dårlig behandlet?», spør jeg.
Det er andre dagen jeg har feltarbeid med den unge mannen som jeg i datamaterialet kaller Robert. Han har hatt fast jobb på en hamburgerrestaurant i fire år. Robert tenker seg om. Vi står utenfor restauranten og har båret papp til pappkontaineren, en av hans faste oppgaver. Så sier han, «da jeg startet, da var det tre kollegaer, de kunne være litt etter meg. Fordi, jeg tror ikke egentlig de tre var så godt forberedt på at jeg kom.»
«Og når du sier at de var etter deg», spør jeg, «hva betyr det? Hva gjorde de?»
«Det var for eksempel en av dem», sier han, «som, altså, jeg hadde en avtale om at jeg bare skulle si når jeg hadde fri, og så sier jeg, ‘men det har jeg gjort avtale om’. ‘Jammen sånn er det ikke her’ sa hun [han etterlikner en hånlig stemme], som om det var hun som bestemte. Og en annen, hver gang jeg tok en slik som vi har pommes frites i for å vaske den, så sa hun [negativ stemme] ‘hva skal du med den der?’, altså sånn. Men de sluttet heldigvis, og siden har jeg ikke opplevd det», sier han.
Senere spør jeg restaurantsjefen om det. Hun har vært Roberts mentor siden han startet, og har hatt all opplæring med ham. I starten var det uklart hvilke oppgaver han kunne gjøre. Så de første tre månedene prøvde de to systematisk ut hvilke oppgaver han kunne læres opp til. Det han endte opp med, og gjør i dag, foregår mest på bakrommet. Han fyller, kjører og tømmer en oppvaskmaskin mange ganger om dagen, og vasker gulv, garderobe og toalett. I tillegg tar han ut papp og plukker og tømmer søppel ute. Oppgavene hans likner ikke på det som ble diskutert med den eksterne kommunale jobbspesialisten før oppstart, men er godt tilpasset bedriftens behov.
Restaurantsjefen bekrefter at hun hadde en prat med en av de tre den gangen: «Jeg vet at det var en av lederne som var litt hard med ham i starten, fordi hun ikke kunne finne ut av hvordan hun skulle snakke til ham. Hun kunne ikke forstå at han ikke forsto det med en gang. Og da hadde jeg en samtale med henne».
Jeg går sammen med Robert to arbeidsdager. Ser, spør, noterer. Han er positiv til det, og alle samtykker er på plass. Robert jobber jevnt og nøye. Når han vasker, vasker han til alle flekker er borte, og jeg ser ham gå tilbake til flekker som han overså i første runde. Når han stabler i oppvaskmaskinen, stabler han på det jeg oppfatter som en fornuftig måte ut fra det som skal vaskes. Han bruker skjønn og han er dreven. På en side går det litt saktere enn om en annen skulle gjort det, sier restaurantsjefen. På andre siden blir det renere. Hun er godt fornøyd med hans innsats ut fra det de betaler ham, som er mindre enn andre får. Men han har også uførepensjon og han er svært fornøyd med jobben sin. Han er dedikert. Jeg merker meg at han går og setter på en oppvaskmaskin før han stempler inn. Om han kommer litt før han skal, går han bare i gang. Så går han bort og stempler inn presis halv åtte, som han skal.
Jeg intervjuer kollegaer, mellomledere, eierne og restaurantsjefen. De sier at det tilfører noe positivt til arbeidsmiljøet at Robert jobber der. Han gir av seg selv, og både ledere og kollegaer aksepterer at han jobber litt saktere enn dem. Han er sosialt inkludert. Han deltar på personalmøtene og har utviklingssamtaler med leder på lik linje med de andre.
Det som særlig interesser meg, er hvordan restauranten har utviklet en fullverdig jobb som han kan gjøre i sitt tempo i et arbeidsmiljø som kan være intenst travelt. Før han begynte, gjorde alle de oppgavene som han har i dag. Så la de om rutinene, slik at disse oppgavene ble samlet i hans jobb. De dagene han ikke jobber, setter de en «vanlig ansatt» til å gjøre dem. Ved å endre rutinene for alle blir det mulig at han kan gjøre sine faste oppgaver i sitt tempo mens de andre sjonglerer sine varierende oppgaver i høyt tempo. Og jeg fascinerer meg over at de andre ikke bare gjør noe hele tiden, men de multi-tasker. Jeg ser ansatte gå rundt med headset på og ta imot telefonbestillinger på en superprofesjonell måte samtidig som de rydder på lageret. Det kan ikke han. Men han kan gjøre sitt, så lenge de andre ikke ber ham gjøre andre ting eller skynder på ham. Det går ikke, sier restaurantsjefen, man kan ikke skynde på Robert. De fleste som jeg snakker med beskriver at de må legge om kommunikasjonsstilen sin når de skal gi Robert beskjeder. «Man kan ikke si 20 ting på en gang», sier en av eierne, «han skal bare ha en om gangen». Restaurantsjefen beskriver at hun snakker litt langsommere, og stiller flere kontrollspørsmål. Hun ser på ansiktet hans når hun snakker for fort, og da sakker hun ned. Disse tilpasningene handler om «sånne ting som en ikke tenker over i hverdagen» sier hun. Når jeg spør hvor hun har lært dette, sier hun at hun har lært mye av hvordan den eksterne jobbspesialisten snakker med Robert på møtene de har hatt hver tredje måned siden Robert begynte.
Hvem er denne eksterne jobbspesialisten? Jeg observerer at han kommuniserer med Robert på en vennlig og strukturert måte som er godt tilpasset Roberts behov. Han gir Robert god plass i samtalen. Han strukturer og leder samtalene på en måte som sikrer at andre gjør det samme, slik at Robert hele tiden får tiden han trenger. Jeg hadde likt å kunne si at vi snakker om en vernepleier, for han gjør tingene slik en vernepleier ville ha gjort det. Men han er ikke det. Han er en elektriker som så har jobbet med dørsalg til bedrifter i mange år. Så, han kan arbeidslivet, og bruker selgerkompetansen aktivt. Der han en gang solgte møbler, selger han nå inn ideen om å ansette en person med utviklingshemming, og det gjør han godt.
Det vekker tanker. På en side vet jeg – og ser jeg – at vernepleiere kunne hatt en stor rolle i å åpne det ordinære arbeidslivet for personer med utviklingshemming. Vi vet jo at ikke alle i denne gruppen vil kunne jobbe i ordinær bedrift. Men mange vil kunne det. Ut fra mine data og erfaringer nå tenker jeg at en tilpasset jobb i ordinær bedrift kunne – og burde – ha vært førstevalget for personer med utviklingshemming i lett grad. Og jeg tror de fleste ordinære bedrifter kunne ha utviklet slike jobber med litt oppfølging. Men det er uklart om vernepleierne er klare til å trø til, i takt med at slike ordninger kommer på plass. Kanskje blir vi utkonkurrert. Av elektrikere og andre – som kanskje ikke har så mye mer enn en personlig egnethet og kjennskap til arbeidslivet med seg i verktøykassen sin – men som brenner for saken.
