Beredskap mot ensomhet

Ifølge en nylig gjennomført undersøkelse føler 45 % av unge mellom 16 og 24 år seg ensomme, i motsetning til kun 22% i forkant av koronapandemien. Øvrige aldersgrupper oppgir at pandemien har ført til økt isolasjon, uten at dette har vært problematisk. Det er i aldersgruppen 16 til 24 år man ser den største økningen. Generalsekretær i Røde Kors, Bernt G. Apeland, peker på alvoret i at dobbelt så mange unge sier de er ensomme nå, sammenliknet med før koronapandemien (1).

Skoler har vært fysisk stengt i cirka to måneder, og de fleste har mistet muligheten til å delta på fritidsaktiviteter og sosiale sammenkomster. I tillegg har mange unge blitt permittert fra jobb, russefeiringen rundt om i landet er avlyst og grunnet de nasjonale retningslinjene knyttet til koronapandemien er det færre arenaer for sosialt samvær. Det er essensielt at alle følger nasjonale retningslinjer i kampen mot korona, men samtidig er det viktig å ivareta de unges psykiske helse.

Det er mange som ytrer sine meninger om ensomheten som unge føler på nå, blant annet i kommentarfelt på Facebook og i diverse nettaviser. Mange mener at de unge bare har godt av å være litt alene, og at det er sunt å kjede seg litt. Men ensomhet handler om så mye mer enn å bare være litt alene og tilbringe mindre tid med venner. For ensomhet kan føre til psykisk uhelse og i ytterste konsekvens utløse angst og depresjon. Pandemier krever sosial isolasjon som et tiltak mot smittespredning, men denne isolasjonen fører også med seg en rekke konsekvenser. En av disse konsekvensene er ensomhet, men typisk er også økte stress- symptomer, redsel og usikkerhet (2).

Det finnes en rekke veletablerte tjenester som stiller opp for de unge, som Kirkens SOS og Røde Kors. Under koronapandemien ser vi at pågangen hos disse hjelpetjenestene har økt betraktelig. Er det mulig at vi vernepleierstudenter kan avlaste disse eller på andre måter inngå i en beredskap mot ensomhet? Mange vernepleierstudenter har meldt seg som beredskapspersonell knyttet til koronasituasjonen, men har av ulike årsaker ikke blitt kontaktet. Vi som studenter er opptatt av å se etter nye løsninger, og vi ønsker å bidra.

Det er mange dugnader rundt om i Norge nå, og vi vil også kaste oss på denne dugnaden! Vi er ikke ferdig utdannet, men vi mener å ha gode verktøy for å kunne bidra. Gjennom teori og praksis har vi blant annet tilegnet oss kompetanse og erfaring innen kommunikasjon og samhandling. Dette innebærer blant annet å være gode til å lytte, vise genuin interesse, ta oss god tid og vise empati og forståelse. Alt dette er viktig for å skape trygghet og tillit i kommunikasjonen og samhandlingen med de unge.

For å minske ensomheten blant unge, kan man kanskje i kommunal regi etablere et lavterskeltilbud som ikke innebærer fysisk kontakt. Der kan studenter innenfor helse- og sosialfag være ressurspersoner og samtalepartnere som ungdom kan dele noe av hverdagen sin med. Dette kan for eksempel gjøres over chat og telefon, med eller uten videosamtale. For at dette skal fungere, er det viktig at de unge føler seg komfortable, og at de har mulighet til å styre rammene selv. Det er også viktig at studentene forplikter seg til samme etiske standarder som de har i praksisstudier, knyttet til for eksempel taushetsplikt. Dersom vi kommer i kontakt med unge som viser seg å ha utfordringer som blir for komplekse i forhold til vår kompetanse, er det viktig at det finnes et system som kan ta over. Eksempler på dette kan være lege eller helsestasjon for ungdom.

I tillegg til kompetanse rundt kommunikasjon og samhandling, har vi vernepleierstudenter tilegnet oss kunnskap innenfor aktivitetsfag. Det kan være tenkelig at ikke alle ønsker seg en samtalepartner som man kan dele hverdagen sin med, men at de likevel ønsker å delta i noe sosialt. Sosiale aktiviteter er viktig for å bygge relasjoner, og slike aktiviteter kan bidra til å minske ensomheten blant unge. Kanskje kan vi i kommunal regi bidra med å sette i stand noen sosiale aktiviteter over nett, som unge kan delta på. Eksempler på sosiale aktiviteter kan være å gjennomføre spillekvelder, quiz, felles lunsj eller frokost, filmkveld og liknende ved hjelp av digitale plattformer. Når samfunnet nå gradvis åpner opp, kan det også være aktuelt å ha aktiviteter i små grupper så lenge det er mulig å opprettholde smittevernreglene.

Vi vernepleierstudenter har både kompetanse, tid og ressurser til å bidra i beredskap mot ensomhet. Så kanskje vi studenter kan være en ressurs i en slik sammenheng – både nå og ved en eventuell ny smittetopp.

Skrevet av: Johann Sebastian Bø, Celine Werner, Tonje Simones Hegna, Thomas Nicander Gundersen og Michelle Teigen. Vernepleierstudenter ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Referanser

1. Røde kors. (2020, 23. april). Unge føler seg mer ensomme under pandemien. Hentet fra https://www.rodekors.no/om/presse/pressemeldinger/unge-foler-seg-mer-ensomme/

2. Oslo Universitetssykehus. (u.å). Litteraturgjennomgang ved Covid-19: Psykiske helseplager ogpsykologiskpsykiatrikske intervensjoner ved alvorlige epidemier. Hentet fra https://www.legeforeningen.no/contentassets/5181cf273d394c7fae314ea637d07e9d/litteraturgjennomgang- covid-19-pha-ous-4.4.2020.pdf