«Det kommer til å gå over!» – En samtale om Korona

May Østby og Ole Magnus Oterhals

Ja, Ole Magnus, vi har jo snakket litt sammen nå og da under denne Korona-krisa, og så ble vi enige om at vi kanskje kunne skrive noe om det. Så jeg lurte på om du kan huske når du første gang hørte om Korona?

Den første gangen jeg hørte om Korona da handlet det om Kina. Korona er en sykdom. Jeg hørte om det på nyhetene. Det kom fra skadedyr som rotter og mus og flaggermus og sånn. Først gikk det fra Kina til Europa, at det var mange som kom tilreisende. Europeere som hadde vært i Kina og fått viruset og skulle hjem igjen. Og derfra så ballet det på seg.

Hvem fortalte om at det kunne komme til Norge?

Jeg tror det var først fra foreldrene mine.

Følger du mye med på nyhetene (og blir du redd for det du hører der)?

Ja jeg følger med, men med tanke på at samfunnet fort ble avstengt, så tenker jeg ikke så mye på det nei. Jeg er i grunnen ikke redd for å bli smittet.

Det er bra, det er ikke jeg heller, for vi gjør så mye for å unngå det i Norge. Hva gjør du for å unngå å bli smittet?

Sjefen i boligen fortalte at det hadde vært et møte om det. Det var etter arbeidstid og så kom jeg hjem og så sa primærkontakten min at han anbefalte meg å holde meg hjemme i leiligheten. Det var akkurat med det samme da. Og så fikk jeg beskjed om at hele samfunnet var stengt. Etter jobben stengte så ble Høgskolen stengt og voksenopplæringa og fotballtreninga. Alt stengte omtrent samtidig.

Etter to dager i leiligheten så dro jeg hjem til foreldrene mine. For i lengden så kan man fort bli ensom og sånn.

Så bra at du har foreldrene dine i nærheten og kunne dra dit da.

Ja, det er ikke alle som har familie og foreldre.

Hva gjør du om dagene nå når dagsenteret er stengt, hvordan er en vanlig dag?

Jeg spiser frokost, og frokosten tar lang tid. Det godt å ta seg god tid på morgenen. Og etter hvert så er det lekser fra voksenopplæringa som jeg gjør. Og så drar jeg på skiturer med foreldrene. Og så har vi en hund som skal ha mange turer. Når jeg er på sjøhuset vår, så er det både kajakk og båter. Vi kan dra ut med fiskebåten da.

Blir døgnet forskjøvet, eller har du de samme rutinene som vanlig?

Det blir ikke helt det samme, det blir på en måte forskjøvet. Men ikke så veldig. Slår av TV’en til samme tid som jeg ellers gjør.

Spiser du godt og sover du godt?

Ja

Tiden er veldig annerledes for oss alle nå, veldig annerledes fra hvordan det bruker å være. Er det noe som er fint med sånn som tiden er nå?

(ler)… Det er ikke så mye mas, med mas mener jeg stress. At det er roligere. Ellers skal man rekke alt og må ha fortgang når jeg spiser.

Hva savner du da?

Jeg savner folk i tjenesten som jeg kan snakke med. Personalet på basen, de ansatte på dagsenteret og treneren på fotball-laget. Og de ansatte på voksenopplæringa. Jeg savner folk jeg kan snakke med. Men jeg savner kompisen min også. Og fotballbesøkene til kompisen min. Vi møtes på kveldene i uka og helgene og ser på fotball. Jeg savner de på Høgskolen og å snakke med dem. Jeg liker jo veldig godt å snakke, og da vil jeg ha svar tilbake. Det er ikke alle som kan det vet du. Jeg snakker jo mye med foreldrene mine, men de snakker jeg jo mye med fra før.

Så det er samtalen du savner mest?

Ja, det er jo det jeg er opptatt av, å snakke.

Hvis du skal tenke litt framtid nå, hvilke drømmer har du?

Jeg er jo interessert i Gossen (stedet far kommer fra og de har sjøhus), og på at jeg kan pensjonere meg her?

Så du tenker på det å være pensjonist, du er jo en ung mann?

Ja, men jeg tenker når jeg blir 60-70 år.

Har du noen drømmer om hverdagen da?

Jeg drømmer om at det snart blir ferdig, få litt normale tider, så kommer jo Sporten tilbake. Jeg savner sporten. Jeg er jo så uhorvelig sportsinteressert. Da blir det litt kjedelig når det ikke er sport i gang. Nå som det er koronatid så er det mye arkivsport, fra gamle dager. Jeg savner ny sport.

Akkurat, det forstår jeg. Men du sa en dag at det var en god nyhet av dagsenteret skulle åpne. Ikke for deg, men for noen andre. Og du sa at det forsto du godt at det var for noen andre først. Kan du ikke si litt mer om det?

Ja, de som ikke har det så greit da, de har ikke så mye familie. De har bare en glede i livet som er å jobbe. Og møte andre folk. Det er jo litt trist at det er slik da. At de ikke har familie og blir sittende hjemme og ikke kommer seg ut.

Folk som ikke har noe familie og ikke kan gå på jobb nå, du sa at de sikkert har det litt trist. Hva ville du sagt til dem hvis du skulle sagt noe som kanskje kunne gjøre det lettere for dem?

Jeg hadde nå spurt hva de er interessert i. Det er jo om å gjøre å få dem til å smile og da. Da må jeg begynne å tulle først. Men tulle slik at de forstår hva jeg tuller om, sånn at de begynner å smile da, og flire.

Hadde du kunne sagt noe for å trøste dem?

Det går over!

Det går over ja, det er det vi kan si helt til slutt til dem da, «dette kommer til å gå over». Men hva gleder du deg aller mest til når samfunnet åpner igjen?

  1. At Høgskolen åpner igjen
  2. At det går an å se på sport igjen
  3. At voksenopplæringa og fotballtreninga og dagsenteret åpner opp igjen
  4. Og så skal bli det kjekt å treffe støttekontakten min igjen. Vi skal få begynne med å gå turer ute sammen

Har du en nummer 5 og eller?

Ja, å komme seg ut av fylket, og til konferanse i prosjektet slik at jeg kan treffe deg igjen.

Det var veldig hyggelig sagt, jeg gleder meg veldig til å treffe deg igjen også. Det kan jo være at vi kan treffes i Molde før den tid, men jeg må vite at jeg kan være trygg på å reise.

Men du, du sa jo at du ikke er redd for å bli smittet. Hva er det som gjør deg trygg?

Det er nå det at vi holder på med dugnaden mot virusangrepet. Vi holder avstand fra folk, og ikke har for tett med folk. Og vi «wash hands». (Ole Magnus viser hvordan det skal vaskes). Og skal det være besøk så skal det være utebesøk og ikke innebesøk.

Har du noe kontakt med de som ikke er hos foreldrene sine?

Ikke så mye, men vi sender av og til meldinger til hverandre.

Tenker du på kompisen din og at han har det kjedelig?

Ja, men jeg kan ikke gjøre så mye med det annet enn meldinger.

Men jeg tenker på at vi driver og smitter hverandre ellers og, med den influensaen, og den har vi vaksine imot og da er det ikke farlig. Da er det bare å ta en vaksine og så kan vi ha nær kontakt. Det er derfor vi har denne dugnaden, fordi dette virusangrepet har vi ikke fått vaksine mot enda. Det er derfor vi har dugnaden og derfor vi må isolere oss. Og derfor så må det avstenges. Så det er på tide å få en vaksine imot.

Er det noe mer å si om dette koronalivet, har du noe koronasorg?

Nei… både ja og nei samtidig. Men jeg sørger ikke. Men det kan være litt kjedelig å ikke ha så mye å finne på.

På slutten av samtalen kommer også pappa Oddmund Oterhals med i samtalen. Han sier: «Hverdagen ble bedre når Ole Magnus kom hjem, vi har det så kjekt i lag!» Videre forteller pappa at han nettopp fikk beskjed om at fotballtreningen kan starte opp igjen, og da jubler Ole Magnus.

Takk for praten!

ETTERORD.

Ole Magnus Oterhals og jeg har samarbeidet i over 10 år. Vi har undervist sammen ved Høgskolen i Molde, samarbeidet i flere forskningsprosjekt, skrevet tekster og har hatt andre oppdrag. Vi er nå inne i vårt fjerde prosjekt. Ole Magnus har denne våren skulle hatt undervisning ved flere utdanninger ved Høgskolen i Molde. På grunn av Koronaen og nedstengingen av samfunnet er mye satt på vent, men vi ringes likevel innimellom bare for å ta en prat. Under en av samtalene kom ideen om å skrive om Korona, slik det oppleves fra Ole Magnus sin side. Grunnlaget for dette innlegget er en samtale i Messenger, slik at vi kunne se hverandre. Vi tok opp samtalen, slik at innholdet er i tråd med det vi snakket om. Her deler av samtalen vår (noe redigert for leservennlighet).

Avslutningsvis vil jeg påpeke at det er viktig å snakke sammen, særlig i krisesituasjoner som denne. Kommunikasjonen må tilpasses den enkelte, dette er et ansvar for tjenestene. For mere om dette anbefales innlegg på: