Har barrikadekampen og det samfunnskritiske blikket gått av moten?

For noen år siden ble jeg konfrontert med følgende budskap fra en samfunnsviter: «hadde nazistene vunnet krigen, hadde ikke det spilt så stor rolle for dere som er så opptatt av prosedyrer på individnivå – dere legger knapt merke til hva som skjer på toppen, så lenge de forherligede prosedyrene kan bli utført ut fra en eller annen standard». Budskapet, selv om det ble etterfulgt av en øyeblunk, var antagelig et utrykk for indignasjon over de sterke kreftene som forherliger det praksisnære med å dyrke spesifikke helseprosedyrer, psykologiske teknikker og pedagogiske intervensjoner, på bekostning av å se det store bilde og engasjere seg mot de prosesser og arenaer, hvor de virkelige store beslutningene blir fattet.

En slik indignasjon kan riktignok lett pareres med å påpeke at uten å kunne konkrete helseprosedyrer, risikerer brukeren alvorlige skade eller i verste fall et tragisk dødsfall som kunne vært unngått. Tilsvarende uten adekvat psykologisk ivaretagelse og pedagogiske intervensjoner, hvordan i all verden skal profesjonen kunne klare å ivareta de mest elementære behov hos brukerne, selv innenfor noe på et så avgrenset område som ADL-ferdigheter? En slik parering ble nok gitt i det konkrete tilfelle.

I ettertid kan en slik parering virke forhastet, særlig hvis den ikke etterfølges av viktige nyanseringer og dersom denne form for parering deles av mange nok medlemmer innad i profesjonen. Her passer det å nevne noen eksempler på type utfordringer som rammer de menneskene som har behov for særskilt beskyttelse av vernepleierprofesjonen – de som profesjonen historisk sett skal stå på barrikadene for, altså mennesker med ulike former for kognitive funksjonsnedsettelser. For de som trodde at institusjonene avgikk med døden i 1991, har det etter hvert gått opp for mange at dette slett ikke stemmer. Over hele landet rapporteres det om bofellesskap som i økende grader sprenger rammene med god margin for de anbefalte 4-6 leilighetene per bofelleskap. Bofelleskapene kommer i mange varianter, og noen av kolossene bygges på kreative måter for å unngå de statlige anbefalingene; flere store bygg rundt et lite tun, i høyden i form av blokker, eller store bygg med egne innganger.

På et annet område hvor det sviktes, særlig mot mennesker med utviklingshemming, er rettsikkerheten ved bruk av tvang og makt. Ikke bare fordi lovverket i seg selv er diskriminerende ved at det retter seg mot en bestemt diagnosegruppe, men fordi det heller ikke etterleves at rettsikkerheten opprettholdes ved at hverdagstvang både forekommer og i mange tilfeller heller ikke blir rapportert. Utstrakt bruk av dispensasjon for å erstatte kvalifisert fagfolk med ufaglærte blir innvilget, og en rekke andre avvik har blitt avdekket i flere tilsyn med tjenestene. Feil lovanvendelse når brukere med utviklingshemming, i sine egne private hjem, blir forvekslet med pasienter på institusjon i forbindelse med smittevernhensyn. Så hva er nå poenget med å trekke frem slik elendighetsbeskrivelser?

Det sentrale poenget med å trekke frem slike beretninger, er at vernepleierprofesjonen ser paradoksalt nok ut til å både trives og vokse under de samme forholdene. En slik vekst og trivsel kan tolkes både med store glede og en samtidig en økende bekymring. Mange prosedyrer blir riktignok korrekt utført rundt på de mange tjenestestedene, men samtidig er det en rekke vernepleiere som arbeider på steder hvor de benyttes uhjemlet bruk av tvang og makt uten at varslingssystemer utenfor egen krets lyser opp ildrødt. Utstrakt bruk av dispensasjoner for ukvalifisert arbeidskraft fører merkelig nok ikke til opptøyer, og kanskje verst av alt – det er en rekke vernepleiere som vender blikket bort når institusjonene atter en gang bygges opp. Noen ser ikke engang problemet, og andre igjen, gir innad i egne organisasjoner til og med støtte til oppbygging av institusjonene.   

For de medlemmene i vernepleieprofesjonen som allikevel vil ha nok trass til å stå opp mot slik forhold som her beskrevet, blir raskt kuet til taushet med en av de mer vanlige strategiene som nå benyttes av arbeidsgivere; det sendes ut vage, men samtidig presise nok henvisninger slik at budskapet blir oppfattet, om at all kommunikasjon med pressen, eller andre uforstående, kanaliseres ut til øverste ledelse eller kommunikasjonsrådgivere. Dette gjelder selvfølgelig når det sirkulerer budskap som kan skade omdømme til kommunen eller firmaet. Der det derimot er gladbuskap, som bidrar til å bedre omdømme, er selvfølgelig alle fortsatt velkomne til å bidra. Enkelte kommuner kan til og med operere slik at de tar sine egne fagfolk sine «faglige vurderinger» til inntekt for reformer øverste ledelse ønsker å innføre, samtidig som det innføres restriksjoner for de samme fagfolkene til å uttale seg til utenforstående. Denne form for opptreden fører merkelig nok heller ikke til kollektivt raseri når medlemmer får sin ytringsfrihet vingeklipt, ivaretakelse av offentlighetsloven blir nedprioritert, eller når profesjonens kollektive ære og samvittighet står på spill.      

Spørsmål som kan tvinge seg frem, kanskje raskere enn vi ønsker, er om vernepleierprofesjonsutdanningene har kapasitet nok til å lære opp generasjon etter generasjon i denne barrikadekampen på vegne av de svakstilte i samfunnet? Er det igjen tilstrekkelig handlingsrom for å ivareta en av de viktigste perspektivene som følger av blant annet sosialt arbeid? Nemlig at profesjonsutøveren er ikke bare et byråkratisk virkemiddel, en lojal og blind følger av systemet, men at profesjonsutøveren også er en som skal utfordre det samme systemet som både utøveren og brukeren er en del av. Problemet er selvfølgelig at den kompetansen, kunnskapen og ferdighetene som skal til, for å utfordre et system en selv inngår i, krever både mye tid og ressurser for å bli etablert.

Grunnen til at dette påpekte tids- og ressursproblemet er såpass prekært i vernepleierutdanningen, er nok at tiden og ressursene som kreves for at studentene skal tilegne seg tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter for å mestre den store prosedyreverden, er altomfattende. Her snakkes det tross alt om mange detaljrike helsefag, store psykologiske perspektiver som både skal forstås og deretter omsettes til konkrete opplærings- og behandlingsprosedyrer, og ikke minst pedagogiske teorier som skal legge grunnlaget for livslang læring. Den duale helse- og sosiafaglige kompetansen har sin pris, særlig hvis en skal bli habil på det direkte individnivået hvor behandling og opplæring foregår.  

Utdanningsløpet innebærer intet mindre enn formidable arbeidsoppgaver for studenter, hvis en i ramme alvor mener at studenten skal opp på et habilt nivå på mange kunnskapsområder samtidig. Hvis studenter i tillegg skal trenes opp til å forstå hvordan organisasjoner fungerer, hvordan den ideelle verden fungerer, hvordan næringslivet fungerer, hvordan det politiske spillet fungerer – både regionalt og nasjonalt, og ikke minst forholdet mellom administrasjon og politisk ledelse, er det god grunn til å forstå at mange foretrekker å fordype seg ned til det enkle og konkrete, i hvert fall hvis de blir gitt valget. Gjøre prosedyrer og gjøre det en får beskjed om, kan kanskje virke trivielt. Samtidig kan en profesjonsutøver tross alt bidra til å hjelpe mange enkeltindivider på denne måten gjennom sitt liv og virke som profesjonsutøver. Det som står på spill er selvfølgelig barrikadekampen – tilsynelatende er det vrien å få frem både «generasjon lydig» og «68´ere» i de samme studentkullene.