Når psykisk utviklingshemmede ikke kan få besøk

Som følge av koronapandemien har flere boliger innført adgangskontroll og besøksstans i henhold til retningslinjene fra Folkehelseinstituttet. Vi er flere vernepleierstudenter som jobber i bolig. Vi erfarer at flere av beboerne føler seg ensomme, mindre aktive og mer kontaktsøkende overfor personalet enn før. I en annen bolig hører vi at det er en mor som forteller at hennes datter som bor i en bolig opplever at datteren søker nærhet til dynen, som følge av mindre menneskelig kontakt. 

Retningslinjene Folkehelseinstituttet (FHI) har satt, innebærer generelt for hele Norges befolkning å begrense sin sosiale omgang med andre, og dessuten å begrense hvert besøk til et visst antall personer om gangen. For offentlige og private helse- og omsorgsinstitusjoner anbefales det som nevnt i innledningen å innføre adgangskontroll og besøksstans. Retningslinjene tolkes på forskjellige måter, og praktiseres ulikt i hver enkelt bolig for utviklingshemmede. Av den grunn kan utviklingshemmedes sosiale kontakt variere sterkt. 

Mange utviklingshemmede opplever at den faste rutinen i hverdagen blir snudd på hodet. Det er allerede kjent at utviklingshemmede ofte kan ha vansker med å uttrykke seg om belastninger og stressende situasjoner. Derfor kan det være endringer i atferdsuttrykk som erstatter verbalt språk. I disse dager vil dette innebære flere tilfeller hvor ansatte må plukke opp disse atferdsuttrykkene, fremfor nære omsorgspersoner. Allerede før pandemien vokste i antall smittede, har det også blitt skrevet at det å ikke mestre å uttrykke seg med utviklingshemming, kan føre til en følelse av mangel på tilhørighet eller utilstrekkelighet. Når dette kombineres med reduserte dagtilbud, fritidsaktiviteter og generelt mer inaktivitet får vi en uheldig kombinasjon. Ved lite eller ingen besøk, mye variasjon i personalet grunnet økt behov for vikarer oguforutsigbar hverdag kan dette være potensielle faktorer som kan føre til passivitet. 

Det er særlig tre tiltak vi vil fremheve. Det ene er tilpasset informasjon, det andre er at man prøver så langt det lar seg å gjøre å lage forutsigbarhet knyttet til besøkstider og det tredje er at man kan vurdere og få vernepleierstudenter inn som vikarer slik at man kan få et fokus på aktiviteter gjennom den kompetansen vi besitter. 

Uten tilpasset informasjon fra helsemyndighetene, overlates personer med nedsatt kognitiv funksjon, til seg selv. For disse menneskene kan det være vanskelig å forstå alle beskjedene som blir gitt til Norges befolkning. Derfor blir de ekstra avhengig av forenklet og lett-forståelig informasjon fra de ansatte på de forskjellige private og offentlige helse- og omsorgsinstitusjonene. Personer med disse utfordringene kan fint forstå mye, kan ha behov for en forenklet forklaring på hva som skjer rundt dem. 

Faste tidspunkt for besøk av pårørende kan være med på å sikre forutsigbarhet i hverdagen, og nødvendig sosial kontakt. Det kan også være lurt å avtale tidspunkt for digital sosial kontakt gjennom f. eks. videosamtaler. Særskilt viktig er det å arrangere dette for å opprettholde kontakt med venner da den sosiale kontakten hos alle skal begrenses.

Som kompensasjon for at den sosiale kontakten forsvinner og for å unngå passivitet, vil vernepleierstudenter kunne være gode ressurser. Vi vernepleierstudenter har aktivitetsfag på skolen og får god kunnskap i hvordan vi kan tilpasse aktiviteter til personer med utviklingshemming. Derfor kan vi av den grunn være gode ressurser under tiden vi er inne i nå. Vårt forslag til kommunene er å midlertidig ansette studenter, med kunnskap om aktivitetsfag, som ene og alene kan stå for aktivisering av beboerne i hver enkelt bolig. Hvis denne pandemien vedvarer over lengre tid, må kommunen finne tilrettelagte tiltak for å opprettholde den sosiale kontakten i boliger. Vårt forslag er å få inn studenter som kun står for aktivisering av beboerne. 

Koronapandemien har gitt oss en ny måte å leve på. Vi trenger ikke flere leserinnlegg som retter pekefingre mot hva som gjøres feil. Vi mener heller at fokuset heller burde være rettet mot å finne mulige løsninger for konsekvensene denne pandemien gir for brukernes sosiale kontakt og aktivitetsnivå. 

Innlegget er skrevet av vernepleierstudentene: Therese Erlandsen, Heidi Jensen Løberg, Celina Nordkvelde Huseby og Oda Arnesen