Kommer med ny utgave av boken Vernepleiefaglig teori og praksis

«Vernepleiefaglig teori og praksis – sosialfaglige perspektiver» (av noen kalt «kaffekopp-boken») kom ut i 2011. Nå kommer en ny, og ifølge forlaget, «gjennomrevidert utgave». Vi har snakket med forfatterne, Sølvi Linde og Thomas Owren.

– Sølvi og Thomas, dere kommer med en revidert utgave av boken deres. Hva er nytt?

Thomas: Vel, vårt utgangspunkt når forlaget varslet at det var tid for oppdatering, var at vi skulle gå sånn passe dypt i dette. Bare gjøre det mest nødvendige og la det bli med det. Vi skulle i hvert fall ikke skrive ny bok! Men når vi først gikk i gang, endte Sølvi og jeg opp med å skrive alle våre kapitler helt på nytt. Så, av ti kapitler er tre oppdatert og sju er skrevet på nytt over samme lest. Alt i alt tar vi for oss færre tema, som gjenspeiles i at vi har redusert fra femten til ti kapitler, men vi behandler hvert tema grundigere. Det er flere grunner til at det ble slik. Siden sist har det kommet flere bøker med «vernepleie» i tittelen, som er supert, så vi skriver inn i et litt annet faglig landskap nå. Men det har jo også vært en utvikling når det gjelder lovverk.

Sølvi Linde

Sølvi: Ja, vi kan blant annet se det i lov om psykisk helsevern, der verdien av samtykke nå blir tillagt en betydelig større vekt.  Og selv om ikke så mange andre lovverk er endret ennå, ser vi at retten til selvbestemmelse blir stadig viktigere. FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) kom allerede i 2006, men ble først ratifisert av Norge i 2013, og det har tatt enda lenger tid før vi faktisk tok innholdet inn over oss. Også i vår lovgivning, som for eksempel vergemålsloven, tillates bare personer å utøve rettslig handleevne dersom de kan vise at de kan utøve denne på egenhånd. En slik forståelse overser det faktum at alle mennesker utøver sin rettslige handleevne i samhandling med miljøet de lever i, og at mange kan bestemme selv hvis de får nok og riktig støtte. I boken, i det nye kapitlet om inviterende og insisterende praksis, har vi blant annet et forslag til hvordan tjenesteytere kan legge til rette for beslutningsstøtte. Ett av de gjennomgående temaene i boken – nå som sist – er viktigheten av å lære den andre å kjenne, lære hvordan den andre foretrekker å få hjelp og støtte, og hvordan et tjenesteytende miljø kan utvikle og vedlikeholde denne kunnskapen. Vi tenker at å jobbe systematisk med dette, som vi kaller lokal kunnskapsutvikling, ligger helt i kjernen av vernepleiefaget. Derfor har vi jobbet med å både tydeliggjøre og videreutvikle det. Blant annet prøver vi å vise hvordan lokal kunnskapsutvikling samspiller med det som kalles kunnskapsbasert praksis.

– Og har dere lært noe siden sist?

Thomas Owren

Thomas: Feltet har vært i utvikling, men det har også vi. En ting er at vi har fått litt erfaring med forskning og er litt bedre skodd når det gjelder det rent akademiske. Men vi har også lært mye av å undervise i det vi skrev sist, og har fått mange verdifulle tilbakemeldinger fra studenter. Ikke minst har vi fått mange tilbakemeldinger om hva som ble opplevd som nyttig ute i tjenestene. For eksempel er det tydelig at mange har opplevd skillet mellom inviterende og insisterende praksis som et nyttig verktøy til å tenke nøyere gjennom egen tjenesteyting. Det merket vi godt i den perioden vi reiste land og strand rundt og intervjuet tjenesteytere om når de brukte insisterende praksis og hvorfor. Selv om begrepene var nye for dem, fortalte mange oss at vi hadde satt ord på noe som de bruker mye tid og krefter på å diskutere i det daglige, men som de ikke nødvendigvis har hatt ord for. At dette også kan kalles uformell tvang, og at vi ikke er de første i verden som har forsket på det, det fant vi først ut senere. Sånn er det – vi lærer hele tiden. Men bare så det er sagt, det er ikke mange som har forsket på uformell tvang overfor personer med utviklingshemming, og vi tenker jo at det er viktig. Noen ganger er det nødvendig å krysse denne grensen, fordi det står hensyn på spill som der og da må veie tyngre enn tjenestebrukers selvbestemmelse. Men når vi krysser den skal vi vite at vi gjør det – det er første skritt til å vurdere om det er rett å krysse den, og hva som i så fall gjør det forsvarlig. Men så er det jo andre ting vi bommet på i den gamle boken – slik som det vi selv tenkte var en ganske enkel og intuitiv modell som koblet faglig skjønn og elementer fra vernepleierens tradisjonelle arbeidsmodell. Den har vi jo skjønt ble bortimot uforståelig for mange. Så her har vi gått tilbake til det som var den grunnleggende ideen vår den gang – som var og er ganske enkel – og tatt det hele i en enklere, mer oversiktig retning.

Sølvi: Forskningsprosjektet om insisterende praksis som vi har gjort i mellomtiden har vi også lært mye av. En ting var at eksemplene vi fikk fra våre informanter var mye rikere enn de vi hadde fra før. I det nye kapitlet er alle eksemplene på insisterende praksis hentet fra forskningsprosjektet. Men vi fikk også en rikere forståelse av hva som påvirker tjenesteyterne til å handle som de gjør – deres opplevelse av å stå i knip mellom idealet om selvbestemmelse for tjenestebrukerne og det de opplever som nødvendig beskyttelse. Vi er nok blitt mer oppmerksomme på viktigheten av å balansere verdier, og mer ydmyke overfor de utfordringer mange tjenesteytere står i, noe som nok gjenspeiles i det vi skriver.

– Hvor går veien videre nå, har dere nye prosjekter?

Sølvi: Ja, jeg holder på å skrive en kunnskapsoppsummering om beslutningsstøtte. Hensikten er å gjøre nasjonalt og internasjonalt forsknings – og utviklingsarbeid om beslutningsstøtte lettere tilgjengelig. Både for ansatte som arbeider med – og ledere som arbeider for – personer med utviklingshemming. Men også for de som tar de politiske og administrative avgjørelsene i spørsmål som angår mennesker med utviklingshemming. Jeg håper at kunnskapsoppsummeringen skal bli ferdig i løpet av denne våren, men det spøker nå når koronaviruset har gjort sin inntreden. For å sitere en kollega; «Det brenner på dass», og jeg må bruke mye mer energi på det vanlige arbeidet som faglærer. Blant annet fordi all undervisning nå skal foregå digitalt.

Thomas: Og jeg holder på med en doktorgrad om arbeidsinkludering av personer med utviklingshemming i ordinære bedrifter – som jeg har gjort siden 2016. Jeg skulle vært ferdig til høsten, men det går sakte. Kanskje neste år? Sånn sett var det kanskje ikke så lurt å bruke tid på å oppdatere denne boken, men jeg har alltid vært mer faglig engasjert enn lur. Dette var mer glede enn ork!

Her finner du den nye utgaven – på papir og digitalt