I tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelse er det avdekket urovekkende tall knyttet til en stor mangel på kvalifisert, formell fagkompetanse, og et alarmerende høyt antall deltidsstillinger
I tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelse er det avdekket urovekkende tall knyttet til en stor mangel på kvalifisert, formell fagkompetanse, og et alarmerende høyt antall deltidsstillinger (Ellingsen, Selfors Isaksen & Lungwitz, 2020). FO har stadfestet at 70 prosent av arbeidstakerne bør bestå av profesjonsutøvere, det vil si fagpersoner med relevant, høyere utdanning (FO, 2018). Arbeidet med å øke andelen vernepleiere i tjenesten har foregått smertefullt sakte. Det har vært en økning på to prosent fra 1983 og frem til i dag.
FO har poengtert at vernepleier bør være majoriteten blant profesjonsutøverne, men det totale antallet vernepleiere ligger i dag kun på 10,7 prosent (Jakobsen, 2020). Interessant nok ser det ut til å være en enighet om at deltidsstillinger er uønsket, men samtidig er det sådd tvil om det egentlig er et problem med manglende formell kompetanse. Spaltist i Fagbladet, Aaslund Hovin, argumenterer ovenfor et tidsskrift med opplag på ca 355000 tusen lesere (men, usikkert hvor mange som leser nettutgaven), at det er unødvendig med en kompetanseheving slik FO skisserer (Aaslund Hovin, 2020). Jeg har flere motforestillinger til Aaslund Hovin (2020) – særlig at det ikke er nødvendig å øke antallet ansatte med høyere, formell utdanning.
Det er en pågående innsats for å løfte frem og bedre levekårene og tjenestetilbudene til en allerede utsatt og marginalisert gruppe – en gruppe som taper på mange viktige fronter, selv også på utdanningsnivået til de som skal bistå dem i hverdagen.
Der hvor lærenormen allerede har sikret elevene lærere med høy, formell kompetanse, har som hovedregel barn med utviklingshemming assistenter til å bistå seg i det daglige (NOU, 2016:17). I barnevernet blir det nå innført kompetansekrav, og ulike varianter for mastergrader med barnevernsfaglig innretning er underveis (Kunnskapsdepartementet, 2020). Imidlertid vil barn med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelse, ofte møte ansatte med lav formell kompetanse gjennom sine avlastningstilbud. For å være krystallklar; dette er ikke, fra min side i hvert fall, en sak som primært handler om stolthet og verdien på arbeidstakere ved individnivå. Isteden handler det om å løfte frem et helt felt som har vært bakpå, og nå ser ut til å falle enda lenger bak, sammenlignet med andre viktige samfunnsarenaer rundt seg. Altså en diskriminerende holdning og praksis ser ut til å få et enda sterkere fotfeste.
Det er et problem med få profesjonsutøvere ut i tjenestene. Resultatene fra studien til Ellingsen, Selfors Isaksen og Lungwitz (2020) er illevarslende; kun 28,3 prosent av tjenesteyterne har profesjonsbakgrunn. Den største gruppen ansatte på 38,6 prosent utgjøres av fagarbeidere, etterfulgt av den nest største gruppen på 33,2 prosent, som utgjøres av assistenter uten noe formell utdanning.
Ellingsen, Selfors Isaksen & Lungwitz (2020) og tillitsvalgtsapparatet i FO (Fellesorganisasjonen (FO), 2018; Fellesorganisasjonen (FO) & NAKU, 2020), argumenterer ut fra at det er et stort kunnskapsbehov ute i tjenestene. Dette behovet baseres på innsikt i alt fra psykologisk, medisinsk, sosiologisk, etisk og juridiske/menneskerettigheter kunnskap, publisert i tidsskrifter og rapporter, som alle peker på at mennesker med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelse samlet sett har omfattende utfordringer i livene sine, sammenlignet med den øvrige befolkningen. For å dokumentere utfordringene i tjenestene, trenger en ikke en gang å bevege seg inn i forskningsverden sine databaser, det holder med å lese offentlige utredninger som NOU «På lik linje» (2016:17), helsetilsynsrapporten «Det handler om livet» (2016) og barneombudets spesialrapport «Uten mål og mening» (2017).
Ettersom Aaslund Hovin (2020) går hardt ut mot ønsket om å heve kunnskapsgrunnlaget i tjenestene, er det nærliggende å identifisere hva denne motstanden går ut på og om den er berettiget på faglig grunnlag. Aaslund Hovin kan i det minste gå i to retninger for å slå faglige hull på FO sitt forslag på ansettelsesnorm. Den første er ved å hevde at de store gruppene mennesker med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelse, slett ikke har noen særskilte utfordringer som krever en høyere andel profesjonsutøvere. Den andre veien er å akseptere at det er store utfordringer i de samme tjenestene, men at fagarbeidere og assistenter fint kan håndtere utfordringene ved å utgjøre den store majoriteten av ansatte i tjenestene (i skrivende stund utgjør denne gruppen 71, 8 av alle ansatte).
Den første retningen kan virke som den enkleste ruten å gå, for hvis den stemmer, faller selvsagt også argumentet for en bemanningsnorm som sikrer at mennesker med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelse, en høy andel med kvalifiserte profesjonsutøvere. Problemet for Aaslund Hovin er å argumentere bort et stort antall offentlige utredninger og betydelig forskningsresultater, som viser at utfordringene er komplekse, alvorlige og langvarige. Antagelig vil det vise seg at denne retningen vil være vanskelig å forsvare, i hvert fall hvis en skal samtidig opprettholde en faglig troverdighet.
Den andre retningen kan være å akseptere at utfordringene i tjenestene er av betydning, men at fagarbeider spesielt, og assistenter, allikevel er kvalifiserte til å håndtere disse utfordringene. I hvert fall såpass bra at det forsvarer at gruppen samlet sett utgjør 71,8 prosent av de ansatte i tjenestene. Det å argumentere for evnen til å skape gode relasjoner og ha en god holdning, kan ikke i seg selv være et argument for å forsvare denne store majoritetsandelen – det vil i så fall kreve en påvisning at profesjonsutøvere er særlig dårlig egnet til å utvikle og opprettholde gode relasjoner, og utsatt for å ha dårlige holdninger. Enten fordi de som søker seg til profesjonsstudier typisk mangler slike evner og holdninger, eller fordi de blir ødelagt underveis i studiet. Begge disse antagelsene er lite sannsynlig, og det er vanskelig å vite hvordan noe slikt skulle kunne påvises. Det er en myte at personer med akademisk utdannelse er mindre praktiske og mindre gode på relasjoner – det er nok tvert om.
Dessuten er det ikke evnen til å utvikle gode relasjoner og fremvise gode holdninger, i seg selv tilstrekkelig for å bøte på utfordringene i tjenestene – det kreves også en grunnleggende basis i relevant fagkunnskap, samt en mer omfattende trening i vitenskapelig metode og evnen til å innhente og omsette forskningsbasert kunnskap, med sikte på å kunne forene dette sammen med brukerkunnskap og erfaringsbasert kunnskap. I dette landskapet passer åpenbart ikke assistenter inn som den nest største grupperingen av arbeidstakere, men kan det argumenteres for at fagarbeidere er på dette nivået?
NOKUT er ansvarlig for å føre tilsyn med utdanningssektoren. Både fagskolen og høgskole- og universitetssektoren, faller innunder dette systemet. Alle utdanningsnivåene opererer med læringsutbytter, men det er kvalifikasjonsrammeverket som presiserer hvilke nivå læringsutbyttene skal ligge på avhengig av de forskjellige nivåene. Læringsutbyttene til en fagarbeider, bachelorgrad og mastergrad befinner seg derfor på ulike taksonomiske nivå – dette er særdeles relevant for å forstå hvilke typer oppgaver en blir kvalifisert til å utføre etter endt utdannelse.
Tabell 1: Forskjellen på det taksonomiske nivået på læringsutbytter ved henholdsvis fagarbeider og bachelorgrad. Uthevet skrift markerer der det særskilt viktig med riktig nivå på kompetansen.
Nivået på læringsutbyttene har en særdeles viktig funksjon, i og med at den signaliserer tydelig på hvilket nivå det forventes at en kandidat, en fagarbeider eller en profesjonsutøver, skal ligge på. For å være veldig tydelig: det er store forskjeller mellom fagskole og høyere utdanning. Ikke bare fordi fagskoleutdanning er på kun to år mot bachelorgraden sine tre år, men den avgjørende forskjellen er at en bachelorgrad er basert på vitenskapelig kunnskap presentert på et kunnskapsnivå som tilsvarer høyere utdanning. En fagskoleutdanning trenger ikke engang å basere seg på vitenskapelig kunnskap (Tønnesen, 2020).
Her følger en rekke sitater fra teksten til Aaslund Hovin og jeg kommenterer fortløpende.
Sitat: «Etter å ha jobbet i flere år med tjenester for mennesker med utviklingshemming har jeg endelig tatt fagbrev som helsefagarbeider. Kompetanse nytter, fikk jeg beskjed om. Nå er jeg plutselig ikke lenger kompetent til å jobbe med utviklingshemmede, ifølge FO».
Kommentar: Bemanningsnormen handler ikke om den enkelte fagarbeider eller assistent sin personlige egnethet, men at hele feltet trenger et løft.
Sitat: «Er ikke vi helsefagarbeidere og assistenter lenger ønsket i tjenestene til mennesker med utviklingshemming?»
Kommentar: Bemanningsnormen til FO tilsier at 30 prosent av de ansatte kan utgjøres av andre enn de med profesjonsutdanning, mot dagens 71,8 prosent – det er snakk om en reduksjon og omfordeling av sammensetningen av arbeidstakere, ikke at fagarbeidere skal bort.
Sitat: «Jeg blir bekymret når ledende tillitsvalgte ønsker å vrake helsefagarbeidere og assistenter i tjenestene til fordel for personer med treårig høyskoleutdanning.»
Kommentar: Her er det mer nærliggende å anta at det dreier seg om en bekymring for sin egen og medlemmenes muligheter for å beholde majoriteten av ansatte i tjenestene, fremfor en bekymring på vegne av de som tjenestene retter seg mot. I motsatt fall må det argumenteres for at flere profesjonsutøvere inn i tjenestene vil være skadelig, eller på et annet vis føre til forverring av tjenestetilbudet.
Sitat: «Det betyr at fire av ti som arbeider innenfor tjenester for mennesker med utviklingshemming, enten må ta en bachelorgrad eller finne seg noe annet å holde på med.»
Kommentar: Ja, men som med lærerløftet er dette en langsiktig prosess som antagelig vil gå over tiår. Naturlige avganger, slik som bytte av jobb og pensjonering, kan være naturlig å benytte. Husk på at fra 1983 og frem til i dag er det kun to prosent økning, og det vil ta lang tid å få på plass både finansiering og det som vil kreve en dramatisk økning i utdanningskapasiteten. Dette er ikke en reform, hvis den formodning skulle gå igjennom, som vil ha effekter før om mange år.
Sitat: «Vil driften bli mer faglig forsvarlig ved å sette inn en sykepleier, sosionom eller barnevernspedagog med svært liten kompetanse på miljøarbeid for personer med utviklingshemming?»
Kommentar: Tjenestene er sammensatte, så det å få inn de nevnte profesjonene vil absolutt være en styrking av tjenestene. Det følger av at profesjonsutøverne har en grunntrening, som ligger på et såpass høyere nivå en fagarbeidere, at de vil kunne tilføre et ønsket tverrfaglig samarbeid i tjenestene med faglige kvaliteter som ikke er der nå.
Sitat: «Jeg mener at dette er bomskudd fra FO. Det er også bekymringsfullt at FO ikke kjenner til kompetanseområdet til helsefagarbeidere. I mitt studieløp mot å bli helsefagarbeider ble jeg overrasket over hvor detaljert pensum var på målrettet miljøarbeid til nettopp personer med utviklingshemming.»
Kommentar: Dette er å snu problemstillingen på hode. Problemet er ikke hvorvidt FO, eller andre, kjenner for lite til fagarbeidere. Problemet er at det taksonomiske nivået på læringsutbyttene ligger på et altfor lavt nivå, utdanningen er for kort og det er ikke et krav om at fagarbeiderutdanningen er tuftet på vitenskapelig kunnskap.
Sitat: «Men det er systemet det er noe feil med – ikke assistentene eller helsefagarbeiderne! Og systemene ledes ofte av vernepleiere.»
Kommentar: Systemene har sine utfordringer, men det hjelper på ingen måte at grunnbemanningen er såpass lav som den er. Faktisk kan det med rette hevdes at den lave kompetansen er med på å forsterke utfordringene.
Sitat: «Mennesker med utviklingshemming er ikke en ensartet, men en relativt kompleks og svært forskjellig gruppe. Mange utviklingshemmede har gjennomgripende vansker som gjør at de har behov for tett bistand i alle livets gjøremål. Dette gjør at det er viktig med høy grad av tverrfaglighet i tjenestene. For å skape gode tjenestetilbud har vi behov for både vernepleieren, helsefagarbeideren, barne- og ungdomsarbeideren og assistenten.»
Kommentar: Presist, men det er akkurat det at det er komplekse utfordringer og en uensartet brukergruppe, som gjør nettopp kompetansebehovet så prekært. Dessuten er de det en rekke profesjoner som kan bidra til tverrfaglighet, i tillegg til fagarbeidere.
Sitat: «En bachelorgrad vil ikke i seg selv føre til bedre tjenester».
Kommentar: Nei, en bachelorgrad vil ikke løfte tjenestene. Derimot vil den faglige kvaliteten ved tjenestene løftes hvis 70 prosent av de ansatte har profesjonsbakgrunn. Akkurat nå må en forholdvis liten andel profesjonsutøvere bære den faglige vekten av en stor majoritetsgruppe uten høy formell kompetanse – dette er krevende. I en fremtid hvor 70 prosent av de ansatte har treårige profesjonsutdanninger, kan disse forhåpentlig bli løftet opp av en mindre gruppe med relevante mastergrader – akkurat det har tjenestene samlet sett behov for.
Referanser
Asslund Hoving, O. (2020). Bomskudd fra FO: Er ikke helsefagarbeidere og assistenter lenger ønsket i tjenester til utviklingshemmede? Fagbladet.no. Hentet fra https://fagbladet.no/meninger/bomskudd-fra-fo-er-ikke-helsefagarbeidere-og-assistenter-lenger-onsket-i-tjenester-til-utviklingshemmede-6.115.711051.9073e633e4
Barneombudet (2017). Uten mål og mening. Elever med spesialundervisning i skolen. (Fagrapport 2017). Hentet fra http://barneombudet.no/wp-content/uploads/2017/03/Bo_rapport_enkeltsider.pdf
Ellingsen, K. E., Selfors Isaksen, M. & Lungwitz, D. (2020) Lav kompetanse og utstrakt bruk av deltid truer faglig forsvarligetjenester til personer med utviklingshemming. Fontene forskning. 13(1). s. 18-31.
Fellesorganisasjonen (FO) og NAKU (2020). Ingen tid å miste. En kartlegging av kompetansesituasjonen i tjenester til personer med utviklingshemming. En rapport fra FO og NAKU.
Fellesorganisasjonen (FO) (2018). FOs helhetlige opptrappingsplan for kvaliteten i tjenestene til personer med utviklingshemming. FO.no. Hentet fra https://www.fo.no/getfile.php/1311512-1548934686/Dokumenter/FO%20mener/Politikk/Innspill%20til%20regjering%20og%20partier/2018/Opptrappingsplan%202018_interaktiv%284%29.pdf
Helsetilsynet (2017). Det gjelder livet. Rapport 4/2017. Oslo: Helsetilsynet.
Jakobsen, S. E., (2020). 1 av 10 av de som jobber med psykisk utviklingshemmede har vernepleier-utdanning. Forskning.no. hentet fra https://forskning.no/helse/1-av-10-av-de-som-jobber-med-psykisk-utviklingshemmede-har-vernepleier-utdanning/1701071
Kunnskapsdepartementet (2020). Høring forskrifter om nasjonale retningslinjer for barnevernsfaglige masterutdanninger. Regjeringen.no. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forskrift-om-nasjonal-retningslinje-for-masterutdanning-i-barnevernsarbeid/id2691404/?expand=horingsbrev
NOU 2016:17 (2016). På lik linje. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.
Tønnesen, E. (2020). Foreslår lovendring for å hindre astrologiskoler godkjenning som fagskole. Hentet fra https://khrono.no/foreslar-lovendring-for-a-hindre-astrologiskoler-godkjenning-som-fagskole/486145
