Anne-Britt er palliativ vernepleier og jobber for tiden i hjemmetjenesten i Levanger. Etter flere spørsmål knyttet til det klassiske, «hva er egentlig en vernepleier», bestemte hun seg for å gjøre noe med det. Hun opprettet sin egen Instagram-profil for å fronte vernepleie som profesjon.
Anne-Britt er palliativ vernepleier og jobber for tiden i hjemmetjenesten i Levanger. Etter flere spørsmål knyttet til det klassiske, «hva er egentlig en vernepleier», bestemte hun seg for å gjøre noe med det. Hun opprettet sin egen Instagram-profil for å fronte vernepleie som profesjon.
Jeg ble ferdig utdannet vernepleier i 2018 fra NTNU i Trondheim, så jeg har jobbet fullt i 2 år.
I 2019 tok jeg, gjennom Nord Universitet, videreutdanning i palliativ behandling, pleie og omsorg 1. Denne videreutdanningen er en av to deler og gir 15 studiepoeng. Del en gir kompetanse til å arbeide med mennesker med ulike uhelbredelige kreftsykdommer og kort forventet levetid. Lindring av pasienters fysiske smerter er sentralt. Vil lærer også tiltak rettet mot psykiske, sosiale og åndelige problemer. Vi får etter denne videreutdanningen tittelen palliativ vernepleier.
Mine erfaringer som ferdig utdannet vernepleier! Det er et svært allsidig yrke, og jeg mener at vi som profesjon har mye å bidra med i store deler av samfunnet. Jeg må ofte forklare hva en vernepleier er, og det er noe jeg ønsker å være med å endre. Derfor oppretter jeg Instagram-profilen vernepleier. Med denne profilen ønsker jeg å spre enkle budskap om forskjellige tema, innenfor helse, kropp og miljø. Men også vise hvor allsidig en vernepleier er, og hvordan vi kan jobbe. Jeg tar gjerne imot spørsmål på denne profilen knyttet til problemstillinger nevnt ovenfor. Det er viktig å informere om bredden i kompetansen vår. Vi har kunnskap og kompetanse innen miljøterapeutisk arbeid, sosiologi, psykisk helse og rus, tverrfaglig samarbeid, juss, veiledning, vernepleierfaglig metodisk arbeid og modell, habilitering, rehabilitering, pedagogikk, psykologi, legemiddelhåndtering, farmakologi, ernæring, grunnleggende pleie og omsorg, anatomi og sykdomslære, organisasjon, ledelse og samhandling. I tillegg til alt dette er bredden i videreutdanning og masterløp også stor.
Vi må gi litt mer lyd fra oss, og vise at vernepleiere er veldig viktige i samfunnet!
Vernepleier Anne Britt Buvik
Så over til min vernepleiefaglige erfaring – I 2015 jobbet jeg i en bolig for utviklingshemmede mens jeg studerte. Der jobbet jeg i tre år til jeg var ferdig utdannet vernepleier. I denne boligen fikk jeg mye ansvar – spesielt i møte med miljøterapeutisk arbeid. Dette vokst jeg veldig på. I tillegg jobbet jeg på Øya Helsehus i Trondheim, på korttidsavdelingen. Her lærte jeg mye knyttet til medikamenthåndtering, farmakologi og alle typer intravenøs behandling. Det var vel her jeg fikk mitt første møte med pasienter i den palliative fasen. Og det siste året på vernepleiestudiet hadde jeg praksis i et miljøteam på videregående skole.
Jeg jobber nå i hjemmetjenesten hvor jeg har 2 kontordager i uken. Når jeg har kontordager, jobber jeg sammen med noen få andre. Vi utarbeider turnus, leier inn personal, og utarbeider arbeidslister som går ut til de ute i felten.
Ellers jobber jeg også selv ut i felten. Arbeidsdagene er veldig forskjellige da brukerne har svært forskjellige utfordringer. Det er eldre brukere, personer med rusproblematikk og psykiatri. Jeg har også ansvarsvakter. Dette innebærer ansvaret for å holde rapporten for arbeidsgruppen, legge opp og kontrollere medisin, ta imot telefon fra brukere, pårørende, sykehus og apotek. Ute i felten har jeg oppgaver som miljøterapeutisk arbeid, samtaler, vanlige stell, intravenøse behandlinger og palliativ behandling.
Jeg hadde en pasient som var svært dårlig hvor helsepersonell og lege ble enige om at vi nå var kommet i en palliativfase. Familien til pasienten syntes det var veldig vanskelig og de ville så gjerne hjelpe til, de ville så gjerne at pasienten skulle få i seg nok væske og mat. Vi som helsepersonell prøvde å forklare med fine ord at kroppen til pasient nå var nådd et punkt hvor den ikke klarte å tilegne seg mer mat og væske. Dette var en av de første pasientene jeg hadde som var i en palliativfase, noe som gjorde meg veldig usikker på hvordan vi skulle håndtere hele situasjonen.
I ettertid, når jeg har reflektert over det! har jeg tenkt at vi helsepersonell kan være mer redde for å ta den tøffe samtalen, enn det pasienten og pårørende er. Det jeg har erfart, er at de som oftest setter pris på at vi er ærlige og sier det som det er. Ja de ville hjelpe å bidra, ta på pasienten, bidra med berøring. Det er så mye annet vi kan gjøre for de døende. Berøring og det eksistensielle har stor betydning!
