Vernepleieren eksisterer fordi noen har bruk for tjenestene våre – altså personer med sammensatte funksjonsnedsettelser. Derfor skal vernepleiere være helse- og sosialpolitiske aktører – som en yrkesetisk forpliktelse.
Vernepleieren eksisterer fordi noen har bruk for tjenestene våre – altså personer med sammensatte funksjonsnedsettelser. Derfor skal vernepleiere være helse- og sosialpolitiske aktører – som en yrkesetisk forpliktelse.
Vernepleiere skal, så langt der er rimelig, være på brukerens side, og vi skal argumentere for gode tjenester. Begrepet «godt nok», som er et begrep som en del kommuner benytter som siktemål for hvilket nivå tjenestene skal ligge på, er ikke særlig visjonært.
«Godt nok» er snakk om kun å imøtekomme et minimumskrav. Hvorfor legger man terskelen lavere for utviklingshemmede enn man ville gjort for seg selv? Hva slags klær skal personen ha på seg, eller hvor ofte skal det vaskes i leiligheten – «godt nok», men det er jo ikke slik vi ville hatt det selv. Vernepleiere og andre som jobber i tjenestene til utviklingshemmede, er veldig viktige menneskerettighetsaktører fordi det er de som er satt til å utøve disse overordnede prinsippene, eller rettighetene, i det daglige. Uten en god rettighetsbevissthet så kommer man ikke i mål med menneskerettighetene. Den rollen vernepleiere har, er veldig viktig.
Ønsker du å lese mer om funksjonshemmedes menneskerettigheter anbefales Skarstad, K. (2019). Funksjonshemmedes menneskerettigheter. Fra Prinsipper til praksis. Oslo: Universitetsforlaget.
Relatert informasjon: