Vernepleierprofesjonen: kanskje er det idéverden som forener oss

Antagelig er det rundt 25 år siden jeg så et intervju med en av fortidens store filmstjerner, Charlton Heston. Heston mimret i intervjuet tilbake til opplevelser han hadde på filmsettet til Apeplaneten (1968), i en tidsperiode før digitaliserte spesialeffekter og hvor filmstudioene fortsatt brukte store mengder statister til sine storfilmer. Plottet til denne filmen er kanskje ikke det mest interessante, men for å fylle rollene var det hyret inn hundrevis av statister som ble tilfeldig inndelt i de ulike klanene representert i filmen; sjimpanse, orangutang, gorillaer eller menneskeslavene. Etter noen pauser på settet kom Heston med interessante observasjoner. Det var slett ikke slikt at de mer etablerte skuespillerne satt for seg selv og statistene satt sammen basert på tidligere kjennskap. Derimot ble det kjapt et mønster klart; at sjimpansene satt for seg selv, menneskeslavene for seg selv, osv.

Denne observasjonen, kanskje med unntak av en nå Covid-19-forårsaket, digitalisert semester med minimal oppmøte på campus, kan tradisjonelt observeres på de mange campusene; studenter som blir plassert i mindre basisgrupper vil snart bli observert sammen på ulike arenaer, slik som på kantinen, bibliotekene eller også utenfor campus. Det kan se ut til at mennesker har kapasitet til å danne gruppetilhørighet på de mest besynderlige måter. Noen ganger ser det ut til at folk kan være villig til å la seg lede inn i en abstrakte gruppe kun basert på å bli kategorisert innenfor en navngitt gruppestørrelse; slik som «alle dere nye studenter», «alle studenter fra det programmet», «alle de fra den bydelen eller kommunen».

Gjennom den nå mangeårige tradisjonen innenfor vernepleierprofesjonen har det vært omfattende endringer fra start og frem til skrivende stund. Internt på et studieprogram, knyttet til kun én utdanningsinstitusjon, har antagelig de fleste av de normative holdningene, forståelsen av samfunnet rundt oss og de konkrete teknikkene som blir brukt under profesjonsutøvelsen, endret seg opp til en rekke ganger. Eksempelvis vil de første kullene med vernepleiere for 40 år siden på den daværende Vernepleierhøgskolen plassert i Fredrikstad, være ganske annerledes fra studentene på Høgskolen i Østfold (HiØ) 25 år seinere. Tilsvarende er det en enorm forskjell på dagens studieprogrammet ved HiØ, sammenlignet med utdanningsprogrammet på 2000-tallet. Legger vi til variasjon mellom de respektive utdanningsinstitusjonene, kan det antagelig observeres at ytterligere variasjon vil komme til syne, i all den tid de forskjellige institusjoner har noe ulike personsammensetninger og faglig profil.

Det interessante er imidlertid at de fleste uansett vil kunne rapportere at de kjenner på en vernepleieridentitet, og mange vil også kunne gi utrykk for at de er stolte vernepleiere. Noen vil kanskje til og med gå så langt som å si at de er glade i profesjonen sin. Spørsmålet blir da hva er det som forener oss rundt idéen om vernepleierprofesjon? Ettersom det ikke kan være en konkret sosialpolitisk tradisjon (fordi de har endre seg over årene), type samfunnsforståelse (for den har også endret seg over årene), type teknikker og prosedyrer som brukes innenfor det konkrete helse- og miljøarbeidet (ettersom disse har også endret seg betydelig gjennom årene – selv de som kommer fra samme fagdisiplin eller kunnskapstradisjon).

Et enkelt svar kan være at det holder med å kalle noen for vernepleierstudenter og andre for vernepleiere. Et mer nyansert svar kan være at det som forener oss bortsett fra navnet, er forståelsen av samfunnsmandatet og selve historikken til profesjonen. I disse dager blir neste generasjon med vernepleiere introdusert for livet i høyere utdanning, hvor de respektive studieprogrammene starter arbeidet med å forberede studentene – både til et liv viet til aktiv profesjonsutøvelse og til et liv videre i akademia. Forhåpentligvis blir historiefortelling om profesjonen vektlagt og formålet til profesjonen sett i lys av denne historien; den nå noe tynnslitte klisjéen om at for å forstå sin samtid må en kunne sin historie, er slett ikke gått ut av mote.