«Brukern sa det var greit…» – profesjonsutøverens makt i hverdagen

«Jeg fikk ikke lunsjpause i dag og glemte at jeg måtte ringe en kollega. Det går vel greit at jeg gjør det mens jeg behandler deg?» kommer det fra fysioterapeuten min mens jeg er på vei opp på behandlerbenken i bar overkropp. Spørsmålet hans kom litt ut av det blå, og overrasket meg. Spørsmålet kom fra en utrolig dyktig fysioterapeut jeg har gått til i flere år på grunn av kroniske ryggplager.

«Nei det kan du bare glemme, det ville gjort meg veldig usikker og gitt meg en opplevelse av å være en ting som skal knas på, ikke et menneske som føler seg veldig sårbar på grunn av store smerter» … tenker jeg.

«Joda, seff går det greit» sier jeg derimot. Jeg vil jo ikke være til bry. Vi har jo en slik kameratslig tone gjennom flere år som jeg ikke vil ødelegge ved å være vanskelig. Jeg har jo tross alt forståelse for hans frustrasjon over manglende pause i en travel hverdag, og det hørtes jo ut som om det var en viktig telefonsamtale. De neste 20 minuttene består av meg på en massasjebenk, med en behandler skravlende inn i en handsfree, og min egen irritasjon over at jeg ikke sa ifra at dette ikke føltes riktig.

Så hvorfor sier man ikke i fra? Selv jeg, en som vanligvis er en trygg person. Trygg i foredrag, offentlig debatt og generelt i møte med andre mennesker? Forklaringen kan ligge i det asymetriske maktforholdet mellom en som gir tjenester og en som mottar tjenester, og kanskje spesielt når den som mottar tjenester ikke ønsker å være foruten tjenestene.

Repstad (2014) skriver i sin bok «Sosiologiske perspektiver for helse- og sosialarbeidere» om valgperspektivet og hvordan dette kan bli påvirket av et asymmetrisk maktforhold. Det kan kanskje hjelpe å forklare hvordan vi kan forstå ovennevnte eksempel. Valgperspektivet antar at alle aktører som samhandler med andre vil velge det alternativet som gir mest utbytte og er mest fordelaktig for en selv. Aktøren gjør det rasjonelt ut ifra de rammene og premissene som finnes, og vil gå for den valgmuligheten som gir best utbytte (les: det som er best for en selv).

Denne tankegangen, gitt at det er flere valgmuligheter, har flere ganger blitt lagt til grunn for argumenter om at mennesker i samfunnet har valgmuligheter, og dermed også valgfrihet som trekkes mot en slutning om at man har selvbestemmelse som blir ivaretatt. «Vedkommende kan jo alltids takke nei til tilbudet», er en argumentasjon som skal synliggjøre at vedkommende har blitt gitt en valgmulighet. Et valg til å ikke motta en tjeneste.

«Å ha makt blir da å kontrollere noe andre er interessert i.» (Repstad, 2014, s. 64). Som borgere i et velferdssamfunn er vi avhengig av tjenester fra helse- og omsorgstjenester og vi står da ofte i et asymmetrisk maktforhold der noen andre rår over det du selv har behov for, og som regel krav på. Dette er ikke ensidig negativt på noen måte, men det påvirker valgmulighetene til den som er avhengig av tjenestene som gis. Som den som mottar tjenester man er avhengig av, hvor langt er man villig til å passivt si seg enig i at kvaliteten ikke er god nok på det alternativet som foreligger? I vernepleiefaglig arbeid snakker vi ofte om at vi jobber for «de svake og sårbare» i samfunnet. De som ikke kan ta til ordet selv. Men selv i mitt lille eksempel fra hverdagen ser vi at en person som meg selv kunne trengt en del støtte i å si ifra. Det ligger et stort ubehag i å si ifra. Så resonnementet videre vil være at man trenger absolutt ikke å være en del av den gruppen vi har en tendens å gi merkelappen «de svake og sårbare» for å kjenne på denne asymetriske makten i hverdagen.

Ser vi vekk fra min mulighet for å gå inn i en særdeles ukomfortabel dialog, der jeg prøver å forklare at jeg ikke synes det er greit at behandleren bruker telefonen, kan man bruke samme argumentasjon om at det finnes andre valgmuligheter. Jeg kan takke nei til tjenestene, og finne noen andre som kan gi meg tilsvarende tjenester. Eneste utfordringen er at man ofte er helt avhengig av disse tjenestene der og da eller i nær fremtid. I tilfellet over så har jo jeg som pasient en mulighet til å si nei. Si at det passer ikke, og jeg kan reise meg fra benken og gå ut, evt. passivt avlyse neste avtalte time. Men det vil verken gavne meg (jeg må finne en ny behandler med ny ventetid) eller tjenesten (behandleren vil aldre få tilbakemelding og mulighet til å forbedre seg).

Ser vi vekk fra mitt lille dagligdagse eksempel, som tross alt ikke hadde noen større konsekvenser – jeg har ny time til neste uke og kommer sikkert til å være fornøyd, men ser på alle de andre møtene der samme maktforhold utspiller seg, så kan vi lære noe. Hvor ofte er vi som profesjonsutøvere der at vi stiller tilsvarende spørsmål:

  • «Det går vel greit at vi utsetter neste møte?»
  • «Det var jo bare en liten forsinkelse, men jeg regner med at du har forståelse for det nå i disse tider.»
  • «Du kan vel fint vente en uke til?»
  • «Jeg tenkte at vi hadde et fint møte, du er vel enig?»
  • «Vi gjør så godt vi kan, annet kan vi vel ikke gjøre.»
  • «Du kan klage hvis du vil, det har du rett på. (Men jeg har ikke tid til å hjelpe deg med en klage…)»
  • «Hvis du ikke er fornøyd, så kan du få en annen kontaktperson, men vi har litt mye å gjøre akkurat nå. (Og har 3 ukers behandlingstid).

Reell brukermedvirkning er vanskelig, og det å tilrettelegge for at den som mottar tjenester sin stemme skal komme frem i dialogen er en kunst. Spesielt hvis vi oppriktig er interessert i denne stemmen og hva den mener. Ser vi på hvordan makten påvirker relasjon og dialogen og hvilke konsekvenser den kan ha for relasjoner og den som mottar tjenester sine reelle valgmuligheter, ser vi at det krever stor evne til kritisk refleksjon rundt egen profesjonutøvelse. Da ser vi at vi må se lengre enn å gjemme oss bak at «brukern sa det var greit». For det kan hende vedkommende hadde meninger som ikke kom frem på grunn av dialogen og manglende reelle valgmuligheter.

Kilde:

Repstad, P. (2014). Sosiologiske perspektiver for helse- og sosialarbeidere (3. utg.). Oslo: Universitetsforl.

Steinar Vikholt
Universitetslektor

Fakultetet for helse- og sosialvitenskap
Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag
Universitetet i Sørøst-Norge