Kompetente tjenester – en saga blott?

Neste år fyller den treårige vernepleierutdanningen 60 år. Det i seg selv fortjener hurrarop, ballonger og rosepyntet marsipankake. Men selv om man i seks tiår har utdannet fagpersoner med særlig ekspertise på utviklingshemming og deres levekår, er vernepleiere fraværende i kommunal og hjemlig tjenesteyting. Den relativt rykende ferske rapporten til FO og NAKU om kompetansesituasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemming er dyster lesing. Rapporten føyer seg dessverre inn i rekken av andre rapporter og utredninger (1) med samme konklusjon: kompetansenivået i tjenestene til utviklingshemmede er under enhver kritikk. Og nevnte rapport konkluderer med at situasjonen ikke har bedret seg siden 1970-tallet. Hva er det som truer rekrutteringen av vernepleiere til kommunal tjenesteyting for personer med utviklingshemming?

Dette kapittelet er nært knyttet opp til det første som omhandlet retten til å bo hvor man vil og med hvem man vil (som du kan lese her). Deltakerne på rettighetsseminaret (som ble arrangert i forbindelse med ny stortingsmelding om utviklingshemmedes menneskerettigheter) hadde mange tanker og erfaringer knyttet til det å motta tjenester. Det skal vi komme tilbake til. La meg først begynne denne artikkelen med en liten historie.

Kultur spiser struktur til frokost

For noen år siden fikk jeg jobb i et kommunalt bofellesskap for personer med utviklingshemming. Opplæringen hadde jeg med en voksen, men relativt nyutdannet helsefagarbeider. Dog hadde vedkommende lang fartstid i bofellesskapet som assistent. Opplæringen bestod primært av å få en innføring i rutinene på huset. Samtidig var det satt av en del tid til å lese fag- og tiltaksperm(er) som ikke var særlig oppdatert. Vasking var også et viktig og gjennomgående tema for de tre opplæringsvaktene som ventet på meg. Og det er én seanse jeg husker spesielt godt (fritt etter egen hukommelse): 

Helsefagarbeider: – Her har du vaskelisten for hele uken. (Lista var blåst opp på et a4-ark, og teipet midt på kjøleskapsdøra til personen som bodde i leiligheten). Vi har porsjonert vasking utover alle ukedager. Det er viktig at listen følges slik den er oppført, for her hos oss er vi veldig opptatt av lik praksis.

Meg: – Hva skjer om man ikke vasker en dag?

Helsefagarbeider: – Da skriver vi avvik på deg! 

Fritt etter egen hukommelse

Svaret kom kort og konsist med et bestemt blikk i retur. «Vi’et», mine nye kollegaer, ble umiddelbart omgjort til en kjempetrussel. Jeg kjente på en gryende frustrasjon, men óg en underliggende redsel for å gjøre et dårlig inntrykk som nyansatt. Som en kritisk vernepleierstudent tenkte jeg likevel at det måtte gå an å endre på denne praksisen med en smidig og faglig tilnærming. Tid var det som skulle til, tenkte jeg. Men som en av få med høyskoleutdanning i kollegiet skulle det vise seg at tanken på å endre litt på (u)kulturen ikke var helt forenlig med praksis. Frasen «sammen er man ikke mindre alene (2)» beskriver godt hvordan denne tilværelsen opplevdes. Det tok ikke lang tid før jeg sluttet i jobben.

Det overdrevne fokuset på vasking og praktisk rutinearbeid fra historien over er nok dessverre gjenkjennelig for mange. Begrepet «lik praksis» er kanskje like gjenkjennelig for andre. Hvorfor har praktisk rutinearbeid og troen på lik praksis blitt to bærende element innenfor tjenesteyting til personer med utviklingshemming? Har begrepet «lik praksis» nærmest blitt synonymt med det vi tror er godt målrettet miljøarbeid? Er argumentet om «lik praksis» alltid et kvalitetstegn? Jeg er redd denne tesen ofte tilslører den individorienterte, kreative, spontane og faglige praksisen vi bør etterstrebe. For når snakket dere sist om den kunnskapsbaserte, eller faglige praksisen der du jobber?

«De ansatte tar styringa i leiligheten min»

I tekstboksen under kan du lese hva deltakerne på rettighetsseminaret uttrykte om kompetansen i tjenestene de mottar. Dette er bare et lite utvalg av hva deltakerne mente, men felles for alle punktene er at de ble gjentatt flere ganger. Det er viktig å påpeke at punktene under angivelig ikke er representative for alle med utviklingshemming i Norge, men utsagnene gir en god pekepinn på hvor skoen trykker. Funn fra forskning publisert i boken «Hverdag i velferdsstatens bofellesskap» (2019) underbygger også mange av de opplistede punktene under, noe som kan være med på å gi funnene større legitimitet.

Dette mener seminardeltakerne om forhold knyttet til kompetansen i tjenestene

  1. De som jobber må faktisk respektere at de jobber i andres hjem
  2. Personalet prøvde å bestemme over meg. Jeg flyttet hjem til mamma
  3. De ansatte tar styringa i leiligheten min
  4. Personalet er ikke flinke til å lytte!
  5. Sommervikarene har for lite kunnskap
  6. Man skal ha selvbestemmelse i eget hjem
  7. Det er de som styrer boligen som er problemet
  8. De ansatte har for liten tid
  9. I kommunen er det alt for mange å forholde seg til. Det er utrygt
  10. At de som hjelper oss kan snakke godt norsk
  11. Kommunen må spørre oss ofte om vi er fornøyd med tjenestene vi mottar
  12.  Vi må få mer hjelp, basert på hva vi trenger, og ikke basert på kommunens økonomi
  13. Ansatte i kommunen bryter taushetsplikten om andre beboere i bofellesskap
  14. Vi bør få undervise studenter på høyskolene om hvordan det er å ha en utviklingshemming

Figur 1.0, hentet fra “Vi må bli hørt og sett. Det handler om respekt!” s. 19

Fire fenomen som kan true rekrutteringen av vernepleiere

Det er i stor grad den normative yrkesutøvelsen som påklages i figuren over. Opplevelsen av mangel på respekt og en utpreget paternalistisk yrkesutøvelse råder. Om man kobler disse erfaringene opp mot en medisinsk orientert organisasjonskultur og et ufaglig språk kan man identifisere fire fenomen som i større eller mindre grad kan true rekrutteringen av vernepleiere til ovennevnte tjenester:

1. Kulturens tro på behovet for lik praksis

At like tilfeller skal behandles likt er et grunnleggende juridisk prinsipp. Men utfordringen oppstår når vi overfører dette prinsippet til hvordan vi møter mennesker i arbeidshverdagen. For å ha det på det tørre: Lik praksis kan i noen tilfeller være helt elementært. Å møte atferd som utfordrer oss som hjelper på lik måte kan være essensielt for at den andre skal oppleve trygghet og stabilitet i en situasjon som kan være preget av både indre og ytre kaos. En slik praksis vil angivelig ha en rekke læringsmessige gunstige effekter for individet i tillegg. Men når troen på lik praksis blir førende for dagsplaner og handlingskjeder kan praksisen nærmest bli robotisert. 

En handlingskjede jeg leste som assistent for mange år siden inneholdt hvordan man skulle snakke til «Per» stort sett gjennom hele dagen. Begrunnelsen for dette var at «Per» har autisme, og «profiterer godt» på at man snakker likt til ham. Argumentasjonsrekken fortsatte med at «… autister er rigide», noe vi som hjelpere måtte ta høyde for. «Per» hadde den gang et godt ekspressivt språk. Moren hans kunne likevel fortelle meg for en tid tilbake at «Per» ikke snakker like mye som før, han blir veldig engstelig i møte med uforutsette hendelser, og vil stort sett se på TV alene i leiligheten sin. Hun kjente ikke igjen gutten sin. Kan organisasjonskulturens tro på «lik praksis» noen ganger være ødeleggende?

2. Fokuset på praktisk rutinearbeid

«Vi har alle det som i psykologien kalles en bekreftelsestendens, der vi har en dragning mot å søke etter bekreftelser på det vi holder for sant. Hvis man i tillegg stort sett holder seg med informasjonskilder som har omtrent samme standpunkt som en selv, får denne bekreftelsestendensen mer eller mindre fritt spillerom» (Svendsen, 2019, s. 174). 

Som eksempelet i innledningen viser har den såkalte «husmorkulturen» befestet seg med et godt grep om tjenestene til utviklingshemmede. Når husmorkulturen blandes sammen med bekreftelsestendensen blir kulturen gjerne totaliserende. Totaliserende kulturer blir gjerne tause kulturer. Og som ordtaket sier: «det er lite å lære i tause kulturer». Kunnskapsmangel blir dermed en kilde til opprettholdelse av stereotypier og absolutte (u)sannheter, og som vernepleier kan det bli nærmest umulig å komme til ordet med faglige ytringer og synspunkt. Jeg vil påstå at den største trusselen mot et godt og faglig miljøarbeid er en slik totaliserende kultur, gjerne toppet med den velkjente strofen «slik har vi alltid gjort det”.

3. Systemlojalitet fremfor brukerlojalitet

Koronapandemien er et prakteksemplar på hvor galt det kan gå når man blindt forholder seg til systemet fremfor de man skal bistå. VG avslørte nylig at 133 kommuner innførte besøksforbud overfor 2400 personer med utviklingshemming. Og mørketallene er angivelig store. I en rekke diskusjoner på sosiale medier kan man i forbindelse med denne avsløringen lese at lekfolk, men også fagfolk, hevder at utviklingshemmede er i risikogruppen, og at slike massive besøksforbud derfor kan legitimeres. Blir vi så påvirket av de samfunnsskapte, eller systemets, barrierer og holdninger om utviklingshemming at vernepleierens hovedmandat, som er å bygge ned funksjonshemmende barrierer (3), mister totalt fotfeste? Og om man tar til motmæle, skremmes man da til taushet?

4. Ufaglige uttrykk som undergraver vernepleierens faglighet

Mang en gang har jeg tatt til ordet for at vi som vernepleiere må ha et bevisst forhold til ordene vi bruker om tjenestene vi yter, og om menneskene vi yter tjenester til. I motsetning til når en sykepleier snakker om at «Per er ødematøs i venstre underekstremitet», fremstår det ikke like faglig når en vernepleier sier at han har «ansvar for tunge atferdsbrukere i en PU-bolig». Ved å ty til slike benevnelser undergraver vi vår egen faglighet, vi bygger opp under fordommer, og vi diskriminerer. Og når en vernepleier tar slike ord i sin munn, blir det da legitimt for andre å kopiere ordbruken fordi man har et ønske om å fremstå som faglig sterk?

Vernepleier, en tittel som forplikter

For at kompetansesituasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemming skal bedres er det en rekke parallelle og overordnede prosesser som raskt må få medvind i seilene. Noen slike prosesser er: a) økt utdanningskapasitet på vernepleierutdanningene, b) lovfesting av vernepleierkompetansen i kommunene, c) høy grunnbemanning av vernepleiere i tjenestene til personer med utviklingshemming, d) styrking av nivået på fagarbeiderutdanningene, e) etablering av en heltidskultur i kommune-Norge, f) innføring av masterprogram i vernepleie – for vernepleiere, g) etablering og evaluering av en felles faglig plattform for vernepleierutdanningene uavhengig av studiested (med innføringen av RETHOS kan man tenke seg at dette vil bedres fremover), og h) skolering av politikere og ledere innenfor faglige, juridiske og menneskerettslige prinsipper med særlig relevans for beslutningsprosesser som rammer utviklingshemmede. 

Men Rom ble aldri bygget på én dag. Det er viktig at vi som vernepleiere arbeider for, og støtter oppunder ovennevnte prosesser. Men parallelt bør vi ta et oppgjør, eller snarere en grundig verdiavklaring med oss selv. Ved å ta et aktivt standpunkt rundt egne verdier kan det bli lettere å være den vi ønsker i møte med ulike utfordringer på arbeidsplassen spesielt, men også i livet generelt. Og vi bør i større grad ta stilling til hvordan vi som tjenesteytere kan bidra til å bygge ned funksjonshemmende barrierer i egen praksis. For basert på funnene fra tekstboksen over kan vi ikke alltid plassere ansvaret hos kommunene. Vi er selv en premissleverandør for å yte faglig forsvarlige tjenester, og det medfører en rekke normative forpliktelser. For det første innebærer det å møte andre på en respektfull måte «der de er». For det andre krever det at vi står på barrikadene og hever stemmen når systemet åpenbart spiller fallitt. 

Det handler om deg og meg

Spørsmål som «tilfredsstiller jeg eget (underliggende) maktbehov ved å ha makt over andre?», «er jeg mot Kari i hennes hjem slik jeg vil at Kari skal være mot meg i mitt hjem?», «har jeg fordommer mot de jeg skal bistå?» og «tåler min praksis, som ofte ytes bak lukkede dører, dagens lys?» må få større plass i arbeidshverdagen. For tar egentlig vi som vernepleiere aktivt stilling til om vi selv har fordommer mot utviklingshemmede spesielt, og funksjonshemmede generelt? 

I høringsutkastet til Helsedirektoratets nye veileder om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming presiseres det at kommunen skal ha kultur og rutiner for etisk refleksjon. Hvorvidt en faglig veileder vil implementeres i kommunene uten påfølgende økonomiske incentiver er en annen problemstilling, men verktøyene for en mer kompetent praksis finnes, de må bare innlemmes i organisasjonen. 

En ting er uansett sikkert. Vi må endre måten vi yter tjenester til personer med utviklingshemming på. Og det haster. Det innebærer at vi støtter opp under overordnede prosesser (eksempelvis punkt a til h over), og at vi aktivt tar stilling til om vår yrkesutøvelse er preget av underbevisste og samfunnsskapte fordommer. Eller for å si det på en annen måte: økt kompetanse i tjenestene begynner med to ord; deg og meg.

Litteraturliste: 

Fellesorganisasjonen (2020). Ingen tid å miste. En kartlegging av kompetansesituasjonen i tjenester til personer med utviklingshemming. Hentet fra: https://www.fo.no/getfile.php/1330664-1598358898/Filer/Rapport%20komp%20i%20tjenester%20til%20utviklingshemmede.pdf

Slette, L & Westergård, B-E (2020). Vi må bli hørt og sett. Det handler om respekt! Hentet fra: https://bufdir.no/contentassets/94c3ad08d7e045a99fbff6e16aca76eb/skjermnettversjon-rapport-rettighetsseminar-2019.pdf

Svendsen, L (2019). Sannhet. I Verdier i vår tid, Odd Fellow Ordenen. Lysaker: Dinamo Forlag

Fotnoter

  1. NOU 2016: 17 “på lik linje”, Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming (2016), Likestillings- og diskrimineringsombudets gjennomgang av 32 saker fra Fylkesmannen i Hedmark (2019), m.fl.
  2. Denne setningen er lånt etter inspirasjon fra Vigdis Reisæters masteroppgave med samme navn: “Saman er ein ikkje mindre aleine: ein metafor- og diskursanalyse av vernepleiarane si sjølvforståing”
  3.  Les gjerne fagartikkelen til Thomas Owren med tittel «Hvordan kan tjenesteytere bidra til å bygge ned funksjonshemmende barrierer?»