Kort fagartikkel

Krisehåndtering og forebygging

«Godt forebyggende arbeid krever at vi starter tidlig, og tenker og handler langsiktig» (Barne- likestillings- og inkluderingsdepartement et al., 2013). Det krever utholdenhet og samarbeid på tvers av forvaltningsnivå og kunnskapsparadigmer.

«Godt forebyggende arbeid krever at vi starter tidlig, og tenker og handler langsiktig» (Barne- likestillings- og inkluderingsdepartement et al., 2013).  Det krever utholdenhet og samarbeid på tvers av forvaltningsnivå og kunnskapsparadigmer.

Det forebyggende arbeidet er tett knyttet til folkehelsearbeid. Forebyggende arbeid favner ifølge Mæland (2010) både det å forebygge sykdom og helsefremming. Begge tilnærmingene er nødvendige for å nå de overordnede målsetningene for folkehelsearbeid. Folkehelsearbeid er i folkehelseloven definert som

«samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen»

(Folkehelseloven, 2011).

Loven definerer ikke helse til å være helsetjenestenes anliggende alene, men plasserer det overordnede ansvaret for befolkningens helse hos kommunen. Det er fordi helse ikke kan avgrenses til byråkratiske sektorer. Helse skapes og leves i hverdagslivet, og innsatsen må settes inn her, i barn og unges hverdagsliv. Tidlig innsats for barn og unge er også fokuset i regjeringens siste folkehelsemelding:

«Tidleg innsats er nødvendig for å førebyggje behovet for meir inngripande tiltak på eit seinare tidspunkt og legg grunnlaget for ei berekraftig samfunnsutvikling»

(Helse- og omsorgsdepartement, 2018)

Alle er for forebygging. I samfunnsplanlegging det er stor enighet om at vi må prioritere forebygging. Det har lenge vært den rådende oppfatning at det er bedre å bruke litt penger nå, istedenfor å bruke mye penger på å reparere senere. Dette ble enda tydeligere når samfunnsøkonomen Heckmann (2006) kunne vise at det også var økonomisk lønnsomt langt utover det vi sparer i utgifter. Forebyggende arbeid er ressurskrevende, men tidlig innsats for barn og unge har rett og slett god økonomisk avkastning (García, Heckman & Prados, 2017). Det er en god investering, fordi barn som får en trygg og god oppvekst blir voksne som bidrar i samfunnet. I utgangspunktet er det enighet. Vi er enige om at forebygging er en god og viktig investering. Helt til det kommer noe som er viktigere. Da faller denne formen for forebyggende arbeid nedover på prioriteringslista. Det skjer ofte. Det er svært ofte noe som er viktigere. Ofte er begrunnelsen for at dette arbeidet nedprioriteres at det ikke er lovpålagt. Det defineres av mange kommuner som noe vi gjør i tillegg til det som må gjøres. Og skal det kuttes i budsjettet er det disse tjenestene som forsvinner. Argumentasjonen for mangelen på detaljstyring av folkehelsearbeidet gjennom lovhjemler og forskrifter er at det skal være fleksibelt. Kommunene skal tilpasse innsatsene på en slik måte at de mobiliserer lokale ressurser og er «egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor»(Folkehelseloven, 2011). Mangelen på detaljstyring fratar ikke kommunen ansvar for de forebyggende innsatsene. Det er frihet under ansvar, frihet til å utforme gode lokale løsninger.

Jeg er født i 1982, i Norge. Jeg har vokst opp i et trygt hjem i et nabolag med små sosiale forskjeller. Jeg har ikke opplevd store kriser. Ikke tett på, de har stort sett blitt observert på avstand gjennom nyhetssendinger på tv. Men i mars i år nådde pandemien helt hit, og med den kom en vår ingen av oss hadde sett for oss. Samfunnet stengte ned. Skolene og barnehagene stengte. Vi har høy grad av tillit til myndighetene i Norge. Vi innordnet oss den nye virkeligheten etter beste evne. Det var unntakstilstand, krise. Regjeringen satte i kraft de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Vi som har jobbet med barn og familier ble ganske raskt bekymret. Barn som ikke har det bra hjemme hadde ikke lenger skole og fritidsaktiviteter som frisone. Skikkelig bekymret ble jeg likevel ikke før jeg forstod at også de andre tjenestene til barn og unge var i ferd med å stenges. Å være til stede for de mest sårbare barna var ikke lenger prioritert. Nå var det smittevern og smittesporing alle ressurser skulle rettes mot. Helsesøstre ble flyttet fra skolehelsetjenesten til andre deler av helsevesenet. Det langsiktige forebyggingsarbeidet var byttet ut mot pandemibekjempelse. Det er ikke vanskelig å forstå at det skjedde. Det var krise. Men er det ikke akkurat da vi må være mest på vakt for å ta vare på barna i samfunnet vårt? Når det er krise?

Regjeringen satte ned en koordineringsgruppe for å få oversikt situasjonen i tjenestene til sårbare barn og unge.

«Sårbare barn skal også i krisetid fanges opp, få hjelp og ivaretas».

(Utdrag fra koordineringsgruppas mandat, Barne- ungdoms og familiedirektoratet, 2020b).

Allerede i slutten av april kom den første rapporten som viste at tjenestetilbudet til utsatte barn og unge var kraftig redusert. I tillegg viste rapporten at tjenestene som fortsatt var operative ble benyttet i mindre grad. Familier avbestilte avtaler eller unnlot å møte i frykt for smitte (Barne- ungdoms og familiedirektoratet, 2020a). Dette ble påpekt som bekymringsfullt. Utsatte barn fikk ikke den oppfølgingen de trengte. Regjeringen uttrykte også bekymring for de yngste barna, og åpning av barnehager og småskoletrinnet ble prioritert først i den gradvise gjenåpningen av samfunnet (Ursin, Skjesol & Tritter, 2020). I tillegg ble kommunene bedt om å sikre at tjenestene for barn og unge skulle komme tilbake i normal drift, slik at de fikk den oppfølgingen de trengte. Men denne delen av gjenåpningen har gått sakte:

«Som de tidligere rapportene har vist, ble tjenestetilbudet til barn og unge sterkt svekket under nedstengingen i vår. Personell ble omdisponert, fysiske møter ble erstattet av digitale møter, og mange tjenester reduserte tilbudet. Det har tatt lang tid å gjenåpne mange av tjenestene og få dem tilbake til normal drift».

(Barne- ungdoms og familiedirektoratet, 2020b)

Grensene for hva som defineres som lovpålagte tjenester og hva som forstås som tillegg til det nødvendige tjenestetilbudet, må tegnes opp på nytt. Kommunalt folkehelsearbeid er lovpålagt. Dermed er også forebyggende arbeid for barn og unge lovpålagt. Utfordringen blir å konkretisere hva dette arbeidet er. Den jobben må vi gjøre sammen. Det vil alltid komme noe som er viktigere, men vi kan ikke fortsette å utsette det forebyggende arbeidet. Det må vi holde fokus på hver dag. Det krever handlekraft og utholdenhet.

Referanser

Barne- likestillings- og inkluderingsdepartement, Kommunal- og regionaldepartement, Arbeidsdepartement, Helse- og omsorgsdepartement, Justis- og beredskapsdepartement & Kunnskapsdepartement. (2013). Forebyggende innsats for barn og unge. regjeringen.no. Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/rundskriv_q16_2013.pdf

Barne- ungdoms og familiedirektoratet. (2020a). Statusrapport 1 Utsatte barn og unges tjenestetilbud under Covid19 pandemien. bufdir.no. Hentet fra https://bufdir.no/globalassets/global/nbbf/bufdir/utsatte_barn_og_unges_tjenestetilbud_under_covid19_pandemien_statusrapport_1-konvertert.pdf

Barne- ungdoms og familiedirektoratet. (2020b). Statusrapport 7 Utsatte barn og unges tjenestetilbud under Covid19 pandemien. bufdir.no. Hentet fra https://bufdir.no/globalassets/global/nbbf/bufdir/statusrapport_7_utsatte_barn_og_unges_tjenestetilbud_under_covid_19_pandemien.pdf

Folkehelseloven. (2011). Lov om folkehelsearbeid av 24.06.2011. Hentet 01.11.2016 fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29?q=folkehelseloven

García, J., Heckman, J. & Prados, M. (2017). Quantifying the Life-cycle Benefits of a Prototypical Early Childhood Program. NBER Working Paper Series, 23479. https://doi.org/10.3386/w23479

Heckman, J. J. (2006). Skill Formation and the Economics of Investing in Disadvantaged Children. Science, 312(5782), 1900-1902. https://doi.org/10.1126/science.1128898

Helse- og omsorgsdepartement. (2018). Folkehelsemeldinga. Gode liv i eit trygt samfunn. Melding til Stortinget 19 (2018-2019). regjeringen.no.

Mæland, J. G. (2010). Forebyggende helsearbeid Folkehelsearbeid i teori og praksis. Oslo: Universitetsforlaget.

Ursin, G., Skjesol, I. & Tritter, J. (2020). The COVID-19 pandemic in Norway: The dominance of social implications in framing the policy response. Health policy and technology. https://doi.org/10.1016/j.hlpt.2020.08.004