I tidligere tider har menneske vært avhengig av muntlige overleveringer, slik som fortellinger ved leirbålet, for å tilegne seg kunnskap utover det de selv kunne erfare i hverdagen. Overgangen til skriftspråk, spesielt inntoget fra boktrykkerne, har revolusjonert menneskers mulighet til å tilegne seg kunnskap. Det kan nærmest virke som det ikke er noen begrensing knyttet til hva menneske er i stand til å tilegne seg av kunnskap. Denne muligheten ble ikke mindre med inntoget av et mylder med digitale løsninger.
Uten å ha noen store forkunnskaper er det eksempelvis mulig å lese seg opp på hvordan klassifikasjonssystemet for rosefamiliene fungerer og hvilke roser som trenger hvilke vekstbetingelser. Uten å ha noe særlige forkunnskaper, er det fullt mulig å lese seg opp på ulike idéer og prinsipper knyttet til det gode liv, både fra filosofiske og psykologiske perspektiver. Det er også mulig å lese seg opp hvordan friluftsbevegelsen har utviklet seg i Norge, samt hvordan den er organisert og opererer i dag. Det kan til og med være mulig å lese seg opp på kroppens anatomi og fysiologi uten å besitte store forkunnskaper på temaet. For de som er interessert, er det også mulig å lese seg til hvordan et politisk system er bygd opp. En trenger ikke å hatt stor befatning med verken ordførere og kommunaldirektører for å kunne forstå betydningen av dem, eller hvordan kommuner og bydeler fungerer.
Et virkelig interessant aspekt ved menneskers evne til å både tilegne seg kunnskap og samtidig kunne praktisere den nyervervede kunnskapen, er når helt ordinære samfunnsborgere klarer å bygge platting i hagen sin, eller spille piano etter å ha sett instruksjonsvideoer på YouTube. Interessant nok er det også eksempler på hvordan en kan lære seg å «klikker» trene ulike responser hos høner, eller lære seg og strikke, etter å ha sett korte videoer på nettet. Mennesker har allerede i tiår kunne lære seg språk via ulike hjelpemidler, slik som kassetter, CDer og nå apper på smarttelefonen. For ikke å snakke om muligheten til å sette seg inn i ulike fagdisipliner, slik som politisk historie eller filosofi, etter å ha lyttet til utallige podcaster fra ulike plattformer knyttet til høyere utdanningsinstitusjoner rundt omkring i verden.
Hva nå med Covid-19 restriksjoner? Hva skal alle profesjonsutøvere ute i det kliniske arbeidet gjøre nå som de ikke med like stor letthet kan reise til fysiske arrangerte konferanser? Er de avskåret fra muligheten til å kunne tilegne seg kunnskap på en effektiv og nyttig måte? Eller med studenter i høyere utdanning når det er begrensninger for fysisk oppmøte på campus – er alt håp ute, om å kunne tilegne seg den nødvendige kunnskapen for å oppfylle sine læringsutbytter? Svaret er et krystallklart og rugende ja, gitt at menneske fortsatt sitter fast i de tallrike leirbålene fra fordums tid. Imidlertid er det veldig fristende å svare nei på spørsmålet, gitt at menneskeheten over flere tidsepoker nå har vært i stand til å tilegne seg kunnskap uten å være avhengig tett og nær fysisk kontakt med hverandre.
For all del, det som hevdes her er kun at mennesket er i stand til å tilegne seg kunnskap uten å måtte befinne seg fysisk til stede i samme rom, som den som står for kunnskapsformidlingen. Det som ikke hevdes, er en benektelse av at denne varianten mangler noe når dette kombineres med at samfunnet for øvrig har lite å tilby av sosialt, fysisk nærkontakt. I løpet av Covid-19 pandemiens herjinger har jeg måtte stå over forestillinger på operaen, Oslo konserthus og nasjonalteateret. Heldigvis har særlig de musikalske innslagene kunne nytes til fulle via gode lydisolerte høretelefoner, men en er unektelig frarøvet et gode ved å ikke kunne være til stede selv på forestillingsdagene.
Tilsvarende har jeg hatt gode opplevelser på fotballkamper i England. Det er unektelig noe særegent ved å være til stede på matchdag å kunne la seg begeistre av atmosfæren. Allikevel kan det hevedes at det er fullt mulig å få med seg både kampbilde og få gode opplevelser ut av å se kampene på TV hjemme, eller puben for den saks skyld. Denne øvelsen kan en ta for seg aktivitet for aktivitet, preferanse for preferanse – det å være til stede i øyeblikket, live, vil være noe særegent, men det vil nesten alltid finnes alternativer.
Her er et av tekstens anliggende; det kan virke nødvendig å skille mellom de forholdene som vi forbinder med gode vekstbetingelser, levekår og generelt et godt liv, fra de forholdene som er nødvendig for å tilegne seg kunnskap. For en som er hardcore supporter, så vil ikke det å mangle finalebilletter til cupkampen med favorittlaget gjøre at en i sinne boikotter kampen, eller gir opp interessen. For den musikkinteresserte så vil ikke det å mangle konsertmuligheter føre til at en slutter å lytte til musikk. Tilsvarende vil det, og bør det, være for profesjonsutøvere og studenter også – i fravær av å reise på konferanser eller forelesningssaler, så slutter enn ikke med å tilegne seg kunnskap. Det ville vært absurd. Det er faktisk mulig å tilegne seg kunnskap ved å lese en bok helt på egenhånd, og det er enda lettere hvis en er med i organiserte lesesirkler. Det er mulig å se og lytte til ferdiginnspilte videoer å lære noe av dem, akkurat som det er mulig lære seg noe av å følge liveforedrag på nettet. Det er også mulig å blir forklart et begrep eller forstå sammenhenger etter å ha lyttet til faglige, gode podcaster.
Det er særlig to store utfordringer hvis vi først godtar premisset om at menneskeheten i sin alminnelighet kan tilegne seg kunnskap ved å lese, se eller lytte til digitale medier, som skaper store utfordringer for oss. For det første er det så mye kunnskap tilgjengelig at det er vrient å vite hvor en skal begynne og deretter hvordan veit vi om det aktuelle materialet er av god kvalitet. Dette kan vi kalle tilgang- og kvalitetsproblemet. For det andre trenger vi å teste og utfordre vår egen tenking og forståelse. På en eller annen måte bør vi kunne offentliggjøre hvordan vi forstår sammenhenger, og denne forståelsen trenger å bli møtt med motforestillinger og med mulighet for korrigeringer. Dette problemet kan vi kalle for: «er kunnskapen forstått tilstrekkelig godt og under hvilke gyldighetsrammer kan kunnskapen opererer under?». Disse to utfordringene må adresseres, men det får bli ved et annen anledning.
Avslutningsvis ligger det en oppfordring om ikke bare å lese bøker og vitenskapelige manuskripter, alene eller med noen andre gode allierte, men også å oppsøke det fagpersoner publiserer på ulike medier. En kan risikerer å lære seg noe nyttig. En viktig påminnelse og oppmuntring, er at fremover vil det antagelig bli avhold flere digitale konferanser og webinarer, og disse tilbudene bør fagfolk melde seg på. Digitale løsninger vil som hovedregel kunne tilbys rimeligere enn det de tradisjonelle konferansene kan by på, blant annet fordi det er ikke noe transport, kost og overnattingsutgifter knyttet til selve gjennomføringen. Kanskje vil det til og med redusere behovet for å bruke knappe ressurser på vikarbruk, slik som ofte må til når personell er bortreist på de fysiske konferansene.
Det er fullt forståelse for at det å lytte til konserten via høretelefoner ikke kan sammenlignes med å reise på en konsert eller det å se en kamp på TV ikke fullt ut kan erstatte en tur til England, men vi slutter vel ikke av den grunn å verken lytte til musikk eller se på kamper. På samme måte kan ikke det å det å lytte til foredrag, verken asynkront eller synkront, fullt ut erstatte det å reise på konferanser utenfor både hjem og egen arbeidsplass. Allikevel slutter vi ikke av den grunn å tilegne oss ny, faglig kunnskap. Her kommer det en oppfordring; meld dere på faglige, digitale løsninger og konferanser – et eksempel er NAFO Digitalt 2020, som blir avholdt nå i oktober: https://atferd.no/nafo-digital/ Deretter er det bare å følge opp med å søke ut kunnskapen for kunnskapens skyld, eller i det minste søke opp kunnskapen ettersom den har en åpenbar viktig funksjon ved å bidra til å løfte den faglige kvaliteten på profesjonsutøvelsen.
