Helsepersonellets hverdagsmakt – tjenestemottakerens hverdagsliv

Hverdagsmakt fremtrer i det skjulte i tjenestemottakeres hjem. Er vi som helsepersonell egentlig bevisst vår bruk av denne formen for makt?

Hei, jeg heter Markus, er 32 år gammel og bor i et bofellesskap. Jeg ligger i sengen min en morgen, og ser på de fremlagte klærne som kveldsvakta la frem i går. Hun spurte ikke hva jeg ville ha på meg. Det banker på soveromsdøren, det er Line som jobber her. Hun slår på lyset og sier “God morgen, klokka er åtte – nå må du stå opp”. Jeg kjenner at det er alt for tidlig, og snur meg rundt. Line tar de fremlagte klærne og legger de klart til meg inne på badet. Jeg spør “Kan jeg ha på meg noe annet i dag?”. Line svarer “Ja, men det her er jo lagt frem, så det passer fint i dag”. Deretter går hun på kjøkkenet og lager frokost, uten å spørre hva jeg vil ha . Dette er en helt vanlig morgen for meg.

Denne historien er fiktiv, og kan kanskje virke som et relativt ubetydelig eksempel. Allikevel skjer lignende situasjoner daglig i tjenestemottakeres hjem. Vi som tjenesteutøvere bestemmer jo tross alt selv hva vi skal ha på oss, når og hvordan vi steller oss, eventuelt når vi skal stå opp og hva vi skal spise til frokost. Så hvordan forstår vi som helsepersonell egentlig bruken av makt, og hvordan vi bruker språket?

Er det mitt, ditt eller vårt valg?

Vi er fem vernepleierstudenter ved Universitet i Sørøst-Norge, som lurer på; Er vi som helsepersonell alltid bevisst vår bruk av “hverdagsmakt”? Og hva menes egentlig med dette begrepet? Hverdagsmakt kan ansees som en form for skjult makt, hvor man har muligheten til å påvirke valgene til tjenestemottakerne (Vatne, 2012). Dette kan innebære alt fra dagligdagse valg, slik som bekledning og matønsker – til større beslutninger, som for eksempel valg av bosted. Så, er det bruk av hverdagsmakt når vi “veileder” brukeren til dusj, måltider og klesvalg – eller er dette tilrettelegging av valg som er for brukerens beste? Personalet tar det kanskje for gitt at vi følger rutinene og gjør som “alle andre”. Rutiner og rammer på arbeidsplassen virker uløselig knyttet til samfunnets forventninger. Men hadde vi klart oss uten? Mest sannsynlig ikke.

Samtidig må vi ikke glemme brukernes rett til medvirkning. Slik det fremkommer av Pasient- og brukerrettighetsloven §3-1 (1999) så har tjenestemottakeren rett til å medvirke ved utforming av tjenestetilbudet. Brukermedvirkning og selvbestemmelse er en viktig del av ens egen selvfølelse, verdighet og mestringsfølelse, og dette er kanskje noe vi som tjenesteutøvere tar for gitt i hverdagen. Kanskje hadde det vært viktig for Markus å velge klær selv, eller hva han skulle spise den dagen. Ville han egentlig sove 10 minutter til, eller stelle seg etter frokost hvis han fikk velge helt selv?

Selv om vi tidligere har vist til viktigheten av selvbestemmelse og brukermedvirkning, er ikke makt nødvendigvis utelukkende negativt. Det kan også innebære at helsepersonellet står i en posisjon hvor vi har mulighet til å tilrettelegge for at tjenestemottakeren kan ta selvstendige valg (Sjøvold, 2016). Jo større hjelpebehov og behov for tjenestetilbud en person har, desto større vil ubalansen i maktforholdet mellom tjenestemottakeren og tjenesteutøveren kunne være. På den ene siden har vi som helsepersonell en plikt til å tilrettelegge for brukermedvirkning og selvbestemmelse. På den andre siden vil tjenestemottakerens hjelpebehov og kognitive evner kunne påvirke i hvor stor grad tjenesteutøveren bistår brukeren i hans eller hennes  valg. Mange tjenestemottakere kan også oppleve en trygghet og forutsigbarhet som følge av struktur og rutiner. Så hvordan skal vi som helsepersonell balansere brukerens rettigheter mot vår plikt til å hjelpe den andre? I arbeidet med andre mennesker er det viktig at vi er bevisst og kritisk reflekterer over de ulike situasjonene vi havner i. Bruk av faglig skjønn og vurderinger er en nødvendig del av samarbeidet med tjenestemottakerne, slik at vi ivaretar deres ønsker og behov.

Hei, jeg heter Markus, er 32 år gammel og bor i et bofellesskap. Jeg ligger i sengen min en morgen, og ser på de fremlagte klærne som jeg fant frem sammen med kveldsvakta i går. Det banker på soveromsdøren, det er Line som jobber her. Hun kommer forsiktig inn på rommet og sier “God morgen”. Jeg svarer Line, før hun forteller hva klokken er og spør om jeg ønsker å stå opp. Jeg kjenner at det er alt for tidlig, og snur meg rundt. “Hvis du vil kan du ligge litt lengre, mens jeg begynner på frokosten. Er det greit for deg?” spør hun. Jeg nikker. Hun spør deretter hva jeg vil ha til frokost, og går ut på kjøkkenet. Dette var en fin start på dagen for meg, skulle ønske det var sånn her hver morgen. Dette er jo tross alt mitt hjem.

Innlegget er skrevet av: Juliane, Juni, Linn, Neema og Sampson – 3. års vernepleiestudenter v/USN.

Kilder:

Pasient- og brukerrettighetsloven. (1999). Lov om pasient- og brukerrettigheter (LOV-1999-07-02-63). Hentet fra https://lovdata.no/lov/1999-07-02-63

Sjøvold, E. (2016). Makt og maktmisbruk i arbeidslivet. Oslo: Universitetsforlaget.

Vatne, S. (2012). Korrigere og anerkjenne. Relasjonens betydning i miljøterapi. Oslo: Gyldendal Akademisk.