Verden fremstår som noe vanskelig for en utsatt del av befolkningen vår, når det er VG som står igjen som de fremste garantistene for elementær rettsikkerhet. I det nasjonen nærmest ble stengt ned 12.mars 2020 grunnet Covid-19 restriksjoner, ble et lite segment av befolkningen vår urettmessig offer for en fundamental feiltolkning av regelverket.
Verden fremstår som noe vanskelig for en utsatt del av befolkningen vår, når det er VG som står igjen som de fremste garantistene for elementær rettsikkerhet. I det nasjonen nærmest ble stengt ned 12.mars 2020 grunnet Covid-19 restriksjoner, ble et lite segment av befolkningen vår urettmessig offer for en fundamental feiltolkning av regelverket. En misforståelse som det er vanskelig og i det hele tatt forstå hvordan kunne misforstås i utgangspunktet, ledet til at minst 2700 mennesker ble utsatt for ulovlige besøksrestriksjoner over en lengre tidsperiode. Etter en flere tiårig kamp i forrige århundre mot segregeringsideologien som lå til grunn for sentralinstitusjonene, hvor mennesker med utviklingshemming ble plassert på egne institusjoner i en form for totalomsorg, ble denne type institusjoner avviklet i 1991. For å gi en liten tidsfølelse på hvor lenge siden dette er, så arbeider det nå profesjonsutdannede i tjenestene, som ikke en gang var født da institusjonene ble avviklet i Norge.
Derfor er det besnærende at en rekke kommuneoverleger, kommunejurister, kommunaldirektører, spesialrådgivere til kommunaldirektørene, virksomhetsledere og avdelingsledere, jevnt over hele landet, klarte å feiltolke direktivene fra Helsedirektoratet med anvendelsesområde rettet spesifikt mot institusjoner, til også å gjelde borgere som bor i sine private hjem. Det betyr at mennesker som bor i egne, private hjem, opplevde at deres hjem ble plassert i en form for karantene og familie og venner ble eksplisitt nektet å komme inn til sine nærmeste. Noen opplevde at det ikke bare ble deres private hjem som ble plassert i karantene, men de fikk også merket sine inngangspartier med ulike form for skilt, om at det var innført besøksnekt.
Den triste erkjennelsen som kommer med denne landsomfattende tilsidesettelsen av rettsikkerheten til såpass mange av våre samfunnsborgere, er hvilke tenkning den overnevnte gruppen av ulike lederfunksjoner og spesialrådgivere i kommunaladministrasjonene har til mennesker med utviklingshemming. I utgangspunktet har en rekke fagpersoner, forskere, profesjonsforbund, ideelle stiftelser og pårørende organisasjoner, stilt seg sterkt kritisk til det som kalles en re-institusjonalisering i Norge. Etter avviklingen av HVPU-reformen i 1991, ble det utrykt at det kan være et visst behov for samlokalisering og at en størrelsesform på 4-6 mennesker med utviklingshemming kunne aksepteres der det av ulike grunner skulle være behov for en viss samlokalisering.
Denne normen, med sitt utspring fra avviklingen av den institusjonelle særomsorgen, blir i økende grad ignorert i kommunene. Trenden nå er at såkalte boligkomplekser hvor mennesker med utviklingshemming som hovedregel blir tildelt små leieleiligheter, øker ikke bare med det dobbelte av normen – også tre-firdobbelte av antall leiligheter ser ut til å være det nye utgangspunktet. Frem til nå har det vært vanskelig å forstå hvorfor det i løpet av de seinere årene tilsynelatende har blitt akseptabel å ikke bare øke størrelsen på boligkompleksene, men i den størrelsesomfanget vi er vitner til.
En grunn kan være at de med sentrale posisjoner i administrasjonene rundt reformtiden faktisk var informert om ikke bare at HVPU-reformen ble avviklet på deres vakt, men de kjente også til begrunnelsene for hvorfor de måtte avvikles. Kjenner en til historikken og kampen mot segregering, er det også lett å arbeide administrativt mot å opprettholde normen på 4-6 leiligheter. Samtidig som dette arbeidet kan utføres med en god forståelse at mennesker med utviklingshemming tross alt er helt ordinære samfunnsborgere, som bor i sine egne hjem på lik linje med den øvrige befolkningen.
Når såpass mange i maktposisjoner kan se ut til å ha låst sine holdninger og tankemønstre, til at mennesker med utviklingshemming bor på institusjoner, er det også lettere å forstå hvorfor de samme maktpersonene enkelt kan flytte mennesker fra små privat hjem til større boligkomplekser, eller bygge nye, store boenheter, hvor tilfeldigvis alle naboene har tilsvarende diagnoser. Akkurat som det er lett å flytte en elev fra en klasse til en annen klasse, eller en pasient fra en avdeling til en annen avdeling, kan en enkelt flytte en person med utviklingshemming fra sitt private hjem til et annet hjem. Alternativt innføre besøksrestriksjoner, slik en kan med folk som bor på institusjoner. For på institusjoner gjelder selvfølgelig institusjonens regler.
Vi kan se ut til å stå ovenfor en betydelig utfordring i tiden fremover. Ikke bare er det nødvendig å øke andelen kvalifiserte profesjonsutøvere, slik som vernepleiere i tjenestene til mennesker med utviklingshemming, men det er et stort arbeid som må gjøres inn mot det administrative sjiktet i kommunene. Det er tross alt dette sjiktet som i utgangspunktet skal kunne lovverket som tjenestene bygger på, og ikke minst intensjonene bak reformene som skal ligge til grunn for dagens lovgivning. Det er derfor svært problematisk at det er profesjonsutøverne som arbeider med direkte tjenesteutøving, pårørendeorganisasjoner og profesjonsforbund, som må bistå administrasjonene i arbeidet med å forstå lovtekster og intensjoner de bygger på.
