I Ellingsen, Halvorsen og Aadland (2020) beskrives det hvordan det kan være vanskelig og oppdage hendelser eller situasjoner, når en først er fokusert på noe annet. Det samme gjelder i ens egen hverdag og de forholdene rundt oss som vi bare tar for gitt.
I Ellingsen, Halvorsen og Aadland (2020) beskrives det hvordan det kan være vanskelig og oppdage hendelser eller situasjoner, når en først er fokusert på noe annet. Det samme gjelder i ens egen hverdag og de forholdene rundt oss som vi bare tar for gitt.
Det kan være vrient å stille spørsmålstegn ved det åpenbare og det som omgir oss i dagliglivet, enten det er i familielivet, skole, fritid eller på arbeid. Faktisk kan det virke som om vår biologi, eller kanskje nærmere bestemt vår nevrologi, har såpass begrenset kapasitet at vi må utvikle og opprettholde vanenes makt for å kunne fungere i hverdagen. Det er kostnadskrevende å stoppe opp for å tenke grundig og «langsomt» gjennom utvalgte episoder som affiserer oss i løpet av dagens timer, og ettersom dette er kostnadskrevende blir vårt daglige handlingsmønster preget mer av vaner, enn dyp og langtrekkende refleksjon.
Det fins i hvert fall to kilder til å oppøve en etisk sensitivitet; a) enten fordi vi blir såpass følelsesmessig berørt av noe, slik at sannsynligheten øker for at vi både tenker og føler etter hvorfor vi reagerte som vi gjorde, eller b) vi tenker gjennom noe, og oppdager en uregelmessighet som gjør at vi stopper opp for å både tenke og føle oss igjennom uregelmessigheten og kanskje dens implikasjoner. Det vil si at det er kan se ut til at vi har både en emosjonell og en kognitiv rute til å aktivisere det som kan blir til etiske sensitivitet. I fravær av etisk sensitivitet er det lett å se for seg hva slags gradvis økning av inhumane tilstander og eventuelle grusomheter som kan utløpe seg, rett og slett for de rundt ikke reagerer adekvat på denne form for stimulering.
Mye i livet handler om å etablere gode vaner, jf. den innledende betraktningen om vanenes makt i livene våre. I tillegg kan det virke som om mye av det vi mennesker vi er kapable til å bli gode på, som hovedregel krever en forutgående innsats. De som blir gode i golf, synging, skuespillerier, seiling, snekring, osv., ser alle ut til å ha måtte trene på det i forkant. Det samme gjelder de som blir gode i etisk refleksjon – det er vanskelig å bli god på å gi fyldige og presise situasjonsbeskrivelser, identifisere relevante aktører, tenke ut hvilke skjulte og åpne verdier og normer som står på spill og for hvem, og ikke minst kunne gi velgjennomtenkte og grundige avveininger av de ulike momentene opp mot hverandre. Slike ferdigheter er nødvendig skal en både kunne bedrive etisk refleksjon og kunne komme frem til veloverveide beslutninger. Imidlertid avhenger hele prosessen på en enkelt faktor; den innledende etiske sensitiviteten – reagerer du på det i en situasjon som er verdt å reagere på? I fravær av en slik innledende etisk sensitivitet, er det også liten sjanse for at det aktiviseres prosesser i kroppen som leder til de «langsomme» og veloverveide etiske refleksjoner, som vi ønsker skal prege våre medmennesker og spesielt våre profesjonsutøvere.
Et spørsmål som er mer uavklart er om det motsatt er tilfelle. Hvis vi stadig ignorerer, eller undertrykker, episoder og situasjoner, som vekker ubehag hos den enkelte og burde føre til etisk refleksjon, forblir den etiske sensitiviteten underutviklet eller kan den til og med svekkes? I Ellingsen, Halvorsen og Aadland vises det også til hvordan vi via språklige krumspring kan omdefinere eller redefinere situasjoner, slik at de fremstår som helt annerledes. Et eksempel kan være når profesjonsutøvere slutter å reagere på maktbruk mot tjenestemottakere, med begrunnelse på at maktutøvelsen fremstår som nødvendig. Antagelig ligger det en kortslutning i at når noe fremstår som nødvendig, er den også berettiget. Er maktbruken berettiget – er også maktbruken på en underfundig måte blitt omdefinert til noe annet en maktbruk. Jeg har selv vært vitne til denne tankeprosessen hos flere tjenesteutøvere flere ganger – når noe fremstår som nødvendig og det har blitt utviklet en helt normalisert hverdagsprosess rundt maktbruken, da slutter også de deltakende menneskene å betrakte det som maktutøvelse.
Vi kan oppøve en etisk sensitivitet. Forhåpentligvis kan vi ikke redusere vår etiske sensitivitet, men den kan sløves med hverdagslivet og i fravær av å både lytte til ubehaget som ofte vil være vårt startskudd for etisk refleksjon og samtidig være villig til å inngå i mer anstrengende eller utmattende prosesser, som etisk refleksjon ofte vil medføre. Spørsmålet bør kanskje dreies mer inn på hvilke side av oss er det vi ønsker å forsterke, eller alternativt å dempe – en som aktivt går inn for å oppøve en etisk sensitivitet, eller en som streber mot å bli mer følelsesmessig avstumpet. Det er jo et valg det også.
Referanse
Ellingsen, K.E., Halvorsen, L. R., & Aadland, E. (2020). Profesjonsetikk i vernepleie. Oslo: Samlaget