Denne artikkelen handler om vernepleieres erfaringer med å fasilitere workshopgrupper sammen med deltakere med utviklingshemming.
Denne artikkelen handler om vernepleieres erfaringer med å fasilitere workshopgrupper sammen med deltakere med utviklingshemming. Sju grupper fra tre kommuner har jobbet med tema som myndiggjøring, selvbestemmelse og medvirkning.
Arbeidet i og med gruppene var inspirert av aksjonsforskningsmodellen Deltakende og Anerkjennende Aksjon og Refleksjon (vår oversettelse) (PAAR: Participatory Appreciative Action Research and Reflection) som er utviklet av psykologen Tony Ghaye (2008). Denne modellen er meningsfull når målet er å prøve ut og utvikle metodikk i ei gruppe. Parallelt med at gruppelederne jobbet med workshopgruppene, har de hatt kollegaveiledning med oss som prosjektledere. De fikk innledningsvis opplæring i ulike metodiske verktøy som kunne benyttes i workshopgruppene.
Vernepleierne erfarte at størrelsen på gruppen, god balanse mellom struktur og fleksibilitet på møtene samt informasjon var vesentlig for gode gruppeprosesser. Når det gjelder vernepleierens rolle som gruppeleder, hadde de i første fase av prosjektet behov for en strukturert plan, mens de etterhvert greide å frigjøre seg og forholde seg mer fleksibelt til det som skjedde i gruppa der og da. De jobbet parvis, og i kollegaveiledningen fikk de innspill fra hverandre og prosjektlederne til å utvikle ferdighetene i gruppemetodisk arbeid. For å arbeide med myndiggjøring har workshopmetodikken vist seg nyttig og bidratt til utvikling av brukerråd og at personer med utviklingshemming bedre kan besvare brukerundersøkelser i de tre kommunene. Gruppeledernes og våre erfaringer er at workshopgrupper er egnet til å utvikle vernepleierfaglig arbeid som gruppemetodisk arbeid.
Artikkelen er skrevet av Brit Hauger og Aud Elisabeth Witsø ved NTNU
