Fra en trøttsom ordveksling om profesjonskamp – til vernepleierprofesjonens kunnskapsgrunnlag innenfor helse

Studenter på forelesning

Et caseeksempel fra Høgskolen i Østfold.

Vernepleierne har et vitenskapelig kunnskapsgrunnlag innenfor helsefagene, som tilsvarer at de kan jobbe innenfor mange av velferdsstatens arenaer og bistå med mange av våre innbyggeres helseutfordringer. Det at vernepleierne er autoriserte helsepersonell forplikter både studieprogrammenes oppbygning innenfor høyere utdanning, og samtidig profesjonsmedlemmenes kliniske praksis i møte med innbygger med behov for helsebistand. Antagelig vil det også være til hjelp om profesjonsforbund og fagforeninger som knytter til seg vernepleiere også er med på å drive opplysningsarbeid om vernepleierens unike kompetanse innfor den kombinerte satsningen på helse- og miljø/sosialfag. Imidlertid bør slik opplysningsarbeid foregå med en saklig og dannet tone, og fokus bør ligge på tverrfaglig samarbeid og med fokus på hvordan ulike profesjoner- og yrkesgrupper kan gjensidig berike hverandre der hvor samarbeid er og bør være naturlig.      

For å bedre forstå hva profesjoner er i sin alminnelighet og spesielt hva som er grunnlagt for vernepleiernes helseautorisasjon, kan det være nødvendig å si først noe overordnet mellom skillet mellom fagdisipliner og profesjoner. Tilsvarende skiller som kan være verdt å nevne er det mellom profesjoner og yrkesgrupper, og det mellom vernepleierprofesjonen og en annen nærliggende helseprofesjon, slik som sykepleie.

Fagdisipliner vs. Profesjoner

Grunnforskning og anvendt forskning foregår begge innenfor rammene av fagdisipliner og av forskere med særinteresse for spesielle kunnskapsområder. Kunnskapsområder eller fenomener, kan være generelle tilstander som ensomhet eller smerte, eller diagnoser som demens eller depresjon, og disse kan igjen være gjenstand for forskning fra mange ulike perspektiver eller fagdisipliner. Resultatet fra dette kumulative arbeidet er det som blant annet kan kalles forskningsbasert kunnskap. Det kan være verdt å merke seg at medlemmer av profesjonene med forskerkompetanse både kan og bistår betydelig i en slik kunnskapsutvikling, men de gjør ikke det primært i kraft av sin profesjon. I stedet kan det hevedes at disse profesjonsmedlemmene gjør det ut fra et engasjement eller interesse for et fenomen/kunnskapsområdene, eller en fagdisiplin. Imidlertid vil nok ofte disse kunnskapsområdene eller disiplinene være direkte relevante for disiplinene, i den form at det er herfra profesjonene henter sitt kunnskapsgrunnlag.

På den andre siden er det mennesker, som av ulike grunner har utfordringer knyttet til ulike tilstander og/eller diagnoser. Under gitte kriterier kan det være at de samme menneskene er berettiget å motta hjelp fra velferdsstaten. Velferdsstaten, ved politisk ledelse og byråkratiske apparatet, kan imidlertid ikke bistå innbyggerne direkte med denne type utfordringer. For å bøte på denne mangelen har velferdsstaten et kraftfullt virkemiddel til hjelp; de har profesjoner som på vegne av velferdsstaten kan hjelpe folk med disse utfordringene.

I motsetning til hva mange kanskje tror, så er det vanskelig å argumentere for at profesjonene har en enhetlig og velfundert teoretisk, sterkt integrert indre sammenheng, som forener profesjonene og dets medlemmer. Faktisk har de fleste forsøk på å karakterisere profesjoner ved hjelp av ulike lister med karakteristikker og kriterier brutt sammen. I dag er det ofte kun tre generelle kjennetegn (Grimen, 2008) de fleste kan enes om: 1) profesjonenes kunnskapsgrunnlag er vitenskapelig kunnskap, produsert og ervervet på nivå tilsvarende høyere utdanning (universitet- og høgskolenivå), 2) profesjonene har fått tilkjent et legitimt samfunnsmandat og 3) profesjonene har en moralkodes.

Punkt nummer 1), et vitenskapelig kunnskapsnivå tilsvarende høyere utdanning, er det som i førsteomgang skiller helse- og sosialprofesjoner fra andre helse- og sosialfaglige yrkesgrupper. Men den observante leser vil se at dette kriteriet ikke vil skille profesjonene fra fagdisiplinene. Derimot vil punkt nummer 2) bidra til dette nødvendige skillet; først og fremst ved at det er profesjonene som har blitt tildelt et aktivt og legitimt mandat om å drive forebygging, ivaretakelse, opplæring, behandling, lindring, osv., innenfor sine angitte områder. Dette er et mandat som ikke har blitt tildelt medlemmene av fagdisiplinene. 3) Moralkodeksens hovedfunksjon er å påse at profesjonen er til for å tjene folket, og ikke at folket er der for å tjene profesjonen. I lys av dette siste punktet er det uheldig om profesjonene går for langt i å tjene seg selv, eksempelvis med å bedrive profesjonskamp mot andre profesjoner med tilsvarende legitime samfunnsmandater.  

Eksempelvis vil medisinere som profesjon ha et overordnet behandlingsansvar for pasienter i medisinske spørsmål. Dette er et ansvar som ikke blir tildelt biologene, kjemikerne, fysiologene osv. Sistnevnte er medlemmer av viktige fagdisipliner for medisinere, ettersom disse fagdisiplinene utgjør viktig kunnskapsgrunnlag for medisinere og enkelte medisinere vil selv være med å bedrive kunnskapsutvikling innenfor disse fagdisiplinene. Skillet er imidlertid klart; medisineren er den profesjonsutdannede og dermed den med behandlingsansvar – biologen er den som bedriver forskning og formidling innenfor biologi, og har derfor ingen behandlingsansvar og kan heller ikke brukes i en profesjonsutøvelse.

Et tilsvarende skille kan eksempelvis sees innenfor profesjonsutdanningen til psykologene, og de fagdisiplinene som utgjør kunnskapsgrunnlaget til profesjonen; slik som biologisk psykologi, utviklingspsykologi, nevropsykologi, kognitiv psykologi, atferdspsykologi, osv. Det er mulig å ta alt fra bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad innenfor disse psykologiske fagdisiplinene, men ingen av dem vil kunne utøve profesjonell psykologisk behandling i profesjonsøyemed som autorisert psykolog. Med andre ord; søker en å bedrive klinisk behandling av psykologiske utfordringer hos mennesker, er det profesjonsutdannelsen i psykologi en bør søke – ikke i de psykologiske fagdisiplinene som utgjør psykologiprofesjonen.

Caseeksempel: Høgskolen i Østfold – hva skiller sykepleierprogrammet og vernepleierprogrammet

Med et bedre grep om skille mellom fagdisiplin og profesjon på den ene siden, og hva som skiller profesjon og yrkesgrupper på den andre siden, er det på tide å rette oppmerksomheten mot vernepleierprofesjonen som autorisert helsepersonell. Dernest gjøre noen enkle sammenligninger med sykepleierprofesjonen. Først ut er det viktig å presisere at en bachelorgrad utgjøres av 180 studiepoeng, og normalt vil dette utgjøres av ca. 120 uker fordelt over tre år (4 år hvis det er en deltidsutdanning). Det er læringsutbyttene som styrer både innholdet og det vitenskapelige nivået på innholdet i utdanningen, og en bachelorgrad har læringsutbytter som taksonomisk ligger kvalitativt høyere enn det som er tilfelle på fagskolenivå, men lavere enn det som er tilfelle på mastergradsnivå: Beskrivelser av læringsutbytte for nivåene i NKR | Nokut

Vernepleierutdanningen er av sin nye forskrift forpliktet til å ha minimum 30 uker praksis. Til sammenligning er sykepleierutdanningen forpliktet av sin forskrift (som igjen er styrt av EU-direktiver) til at halvparten av utdanningen skal foregå i praksis, noe som antagelig betyr at ca. 60 uker og 90 studiepoeng er knyttet til praksis.

For å gjøre en mer konkret sammenligning av henholdsvis vernepleierutdanningen og sykepleierutdanningen, blir de respektive utdanningsplanene ved Høgskolen i Østfold gjenstand for en «på overflaten-sammenligning». Først ut er sykepleierprogrammet (hentet fra studieplanen 07.12.2020):

Sykepleierprogrammet

Sykepleiestudiet er organisert i 13 emner og de seks kompetanseområdene er integrert i disse. Praktiske og teoretiske studier utgjør henholdsvis 90 studiepoeng hver, fordelt på studiets 13 emner:

  • Grunnleggende sykepleie, generell patologi og mikrobiologi – 18 studiepoeng
  • Anatomi, fysiologi og biokjemi – 12 studiepoeng
  • Sykepleie, helse og sykdom I – 15 studiepoeng
  • Grunnleggende sykepleie – praksisstudier – 15 studiepoeng
  • Sykepleie, helse og sykdom II – 15 studiepoeng
  • Medisinsk og kirurgisk sykepleie – praksisstudier – 15 studiepoeng 
  • Psykisk helsearbeid – praksisstudier – 15 studiepoeng
  • Hjemmesykepleie – praksisstudier – 15 studiepoeng
  • Digitalisation and interdisciplinary collaboration in health and welfare services (10 stp) og fordypningsemne (5 stp) – 15 studiepoeng
  • Fagutvikling og sykepleie i et samfunnsperspektiv – 15 studiepoeng
  • Faglig ledelse, samhandling og pasientsikkerhet – praksisstudier – 15 studiepoeng
  • Tjenesteutvikling og innovasjon i sykepleie – 15 studiepoeng

Studieplan for Bachelorstudium i sykepleie, heltid (2020–2023) – Bachelorstudium i sykepleie, heltid – Høgskolen i Østfold (hiof.no)

Når de teoretiske emnene summeres i studieplanen, vil en legge merke til at de utgjør 105 studiepoeng. Ettersom de til sammen kun skal utgjøre 90 studiepoeng må enn inn i de teoretiske emnene for å finne ut at flere av disse har inkludert «mini-praksisemner» angitt med timeantall:

Praksis

Praksisstudier utgjør 90 studiepoeng, min. 2300 timer, og omfatter læringsaktiviteter som casestudier (praktiske og teoretiske), ferdighetstrening, simulering og refleksjon, i tillegg til samarbeid med mottakere av sykepleietjenester og aktuelle profesjonsutøvere. I følgende emner gjennomføres praksisstudier:

  • Grunnleggende sykepleie, generell patologi og mikrobiologi (120 timer)
  • Sykepleie, helse og sykdom I (80 timer)
  • Grunnleggende sykepleie – praksisstudier (400 timer)
  • Sykepleie, helse og sykdom II (120 timer)
  • Medisinsk og kirurgisk sykepleie – praksisstudier (400 timer)
  • Psykisk helsearbeid – praksisstudier (400 timer)
  • Hjemmesykepleie – praksisstudier (400 timer)
  • Faglig ledelse, samhandling og pasientsikkerhet – praksisstudier (400 timer)

Hvis praksisemnene og de teoretiske emnene som ikke er åpenbart rettet inn mot de primære fagdisiplinene/basalfagene innenfor helse (Digitalisation and interdisciplinary collaboration in health and welfare services og fordypningsemne, Fagutvikling og sykepleie i et samfunnsperspektiv, og Tjenesteutvikling og innovasjon i sykepleie), har sykepleierprogrammet emner med til sammen 60 studiepoeng, rettet mot basalfagene innenfor helse. Det vil si at sykepleieprogrammet har tre emner med til sammen 45 studiepoeng som er rettet mot andre viktige kunnskapskilder. Imidlertid må 15 studiepoeng med teoretisk kunnskap trekkes ut av denne potten på 60 studiepoeng rettet inn mot det teoretiske på basalfaget, ettersom det er antallet studiepoeng som må ut for at regnskapet skal gå opp er at det 90 studiepoeng med teori og 90 studiepoeng med praksis.

Fra sykepleierprogrammet til vernepleierprogrammet

Det betyr, hvis sykepleierprogrammet har satt opp sitt regnskap korrekt, at de har 45 studiepoeng rettet inn mot teoretisk kunnskap fra fagdisiplinene som utgjør kjernen i helse. Til gjengjeld har vernepleierprogrammet 37,5 studiepoeng rettet inn mot teoretisk kunnskap innenfor kunnskap fra fagdisiplinene i helse. Men i motsetning til sykepleierprogrammet har vernepleierprogrammet kun 15 studiepoeng i praksis som er direkte rettet mot helse, og ytterligere 30 studiepoeng som kan være rettet mot helse i større eller mindre grad, avhengig av de individuelle praksisstedene studentene ender opp med:

Studieplanen utgjøres av 12 emner med 15 studiepoeng hver (et av emnene er et internasjonalt emne bestående av to moduler på henholdsvis 10 og 5 studiepoeng). Det er 8 teoretiske emner, 3 praksisemner (30 uker til sammen) og et fordypningsemne/bachelor: 

  • HOVVPL10120 Vernepleierprofesjon, dannelse og kunnskap – 15 studiepoeng
  • HOVVPL10220 Anatomi, fysiologi, biokjemi, mikrobiologi, farmakologi og menneskets fysiologiske behov – 15 studiepoeng
  • HOVVPL10320 Innføring i miljøterapi, habilitering og rehabilitering – 15 studiepoeng
  • HOVVPL10420 Praksis 1: Miljøterapi, habilitering og rehabilitering I – 15 studiepoeng
  • HOVVPL20120 Helse: Sykdomslære, pleie, behandling og omsorg – 15 studiepoeng
  • HOVVPL20220 Praksis 2: Helse
  • Digitalisation and interdisciplinary collaboration in health and welfare services (10 stp) og fordypningsemne (5 stp) – 15 studiepoeng
  • HOVVPL30120 Menneskerettigheter, juss og samfunnskritikk
  • HOVVPL30220 Kunnskapsbasert praksis, helse og miljøarbeid
  • HOVVPL30320 Praksis 3: Helse- og miljøpraksis
  • HOVVPL30420 Bacheloroppgave

Studieplan for Bachelorstudium i vernepleie, heltid (2020–2023) – Bachelorstudium i vernepleie, heltid – Høgskolen i Østfold (hiof.no)

Nå kan det se ut til at det forskningsbaserte teoretiske kunnskapsgrunnlaget for begge studieprogrammene, sykepleie og vernepleie, er tilnærmet likt med henholdsvis 45 og 37,5 studiepoeng. Men selv om studieprogrammene ligger tilnærmet likt i antall studiepoeng, er det verdt å legge merke til at sykepleierprogrammet har høyere taksonomisk nivå på flere av læringsutbyttene sine. Dette er mulig fordi NKR, altså de kriteriene som NOKUT opererer med for å beskrive nivåene på læringsutbyttene, tillater en viss variasjonsbredde innenfor samme utdanningskategori – eksempelvis kan en innenfor domene kunnskap operere med «har kunnskap om…», til «har bred kunnskap om…». Det sistnevnte varianten viser til et høyere kunnskapsnivå enn den førstnevnte, selv om begge tilhører et bachelornivå.

Det er nivåforskjeller, men kanskje ikke så store som først antatt?

Antagelig er grunnen til nivåforskjellene på enkelte av læringsutbyttene at sykepleieprogrammet kan følge opp læringsutbyttene sine med progresjoner over flere emner, enten ved å starte dem i teoriemner og følge dem opp i praksisemner, eller starte dem opp i praksisemner og følge dem opp i teoriemner. Det at sykepleierstudentene får betydelig mengde med relevant helsepraksis, på både relevante praksisarenaer og med godt kvalifiserte veiledere, utgjør også en vesentlig forskjell. I hvert fall hvis en skal sammenligne en nyutdannet vernepleier og sykepleier.

Forskjellen er likevel noe mindre enn det en kunne forvente mellom profesjonene, gitt at det teoretiske kunnskapsgrunnlaget i teoriemnene ikke står så skrekkelig langt fra hverandre. Samtidig som det er viktig å være klar over at vernepleiere, både i praksis og i sin profesjonsutøvelse, står ovenfor en rekke utfordringer som krever kunnskap om helse og praktiske helseprosedyrer (som av en eller annen grunn ofte også kalles sykepleieprosedyrer). Denne delen av profesjonsutøvelsen gjør, sammen med det teoretiske kunnskapsgrunnlaget, at vernepleiere er autoriserte helsepersonell som kan gjøre en viktig innsats på vegne av velferdsstaten – også utenfor de domener som vanligvis vernepleiere arbeider.

Helt konkret; hva lærer vernepleierstudenter ved Høgskolen i Østfold

For de som måtte være spesielt interessert i hvilke læringsutbytter en vernepleier ved studieprogrammet til Høgskolen i Østfold tilegner seg i løpet av studietiden, så ligger de tilgjengelig her:

Studentens læringsutbytte etter bestått emne

Kunnskap

  • har kunnskap om menneskets anatomi, fysiologi og biokjemi
  • har kunnskap om mikroorganismer og deres betydning for sykdom
  • har kunnskap om generell farmakologi og legemidler ved noen vanlige helseplager
  • han kunnskap om medikamentregning
  • har kunnskap om menneskets fysiologiske behov i et livsløpsperspektiv

Ferdigheter

  • kan planlegge og gjennomføre daglig omsorg og grunnleggende prosedyrer etter gjeldende forskrifter på en omsorgsfull og faglig forsvarlig måte
  • kan planlegge og gjennomføre legemiddelhåndtering etter gjeldende forskrifter på en omsorgsfull og faglig forsvarlig måte

Innhold

  • Cellebiologi og biokjemi; oppbygning av cellen, energiomsetning, proteinsyntese, transport over cellemembranen, regulering av cellens indre miljø, genetikk, vev
  • Organsystemer; nervesystemet, sanser, bevegelse, sirkulasjon og homeostase, respirasjon, nyrer og urinveier, fordøyelse, immunforsvaret, hormoner
  • Reguleringsmekanismer; blodtrykk, væskebalanse, metabolisme, syre-base, temperatur
  • De vanligste mikrobene og deres betydning for sykdom (inkl. smittesirkelen)
  • Mikrobiologisk prøvetaking
  • Antibiotika og resistens
  • Farmakokinetikk og farmakodynamikk
  • Spesiell farmakologi ved et utvalg helseplager, eks. smerte, kvalme, obstipasjon
  • Legemiddelhåndtering – det etiske, juridiske og praktiske ansvar
  • Medikamentregning
  • Behovet for oksygen, sirkulasjon, væske og næringsstoffer, utskillelse av avfallsstoffer, jevn kroppstemperatur, aktivitet, hvile/søvn, seksualitet
  • Blodtrykk-, puls- og respirasjonsregistrering, temperaturmåling, måling av diurese, personlig hygiene/kroppspleie, påkledning, sengereing, servering av mat, tannstell, bistand ved toalettbesøk 

Studentens læringsutbytte etter bestått emne

Kunnskap

  • har kunnskap om sammenhenger mellom helse, funksjonshemming, funksjonsnedsettelse og somatisk sykdom i et individ-, samfunns- og livsløpsperspektiv
  • har kunnskap om symptomer og behandling av de vanligste somatiske og psykiske sykdommene innen fagområdet
  • har kunnskap om årsaker, komplikasjoner og konsekvenser ved de vanligste somatiske sykdommene i dagens samfunn
  • har kunnskap om årsaker, påvirkende faktorer og konsekvenser av å leve med utviklingshemming og kognitive funksjonsnedsettelser i et livsløpsperspektiv
  • har kunnskap om folkehelsearbeid, sykdomsforebygging og helsefremming på individ-, gruppe- og samfunnsnivå
  • har kunnskap om spesiell farmakologi
  • har kunnskap om generell farmakologi og legemidler ved noen vanlige helseplager
  • kan oppdatere sin kunnskap om forsvarlig legemiddelhåndtering
  • har kunnskap om hvordan mistanke eller kjennskap til seksuelle og andre overgrep skal håndteres

Ferdigheter

  • kan planlegge, gjennomføre, dokumentere og evaluere helsehjelp etter gjeldende forskrifter på en omsorgsfull og faglig forsvarlig måte

Generell kompetanse

  • kan gjennomføre feilfri prøve i medikamentregning

Innhold

  • Nevrologiske sykdommer
  • Sykdommer fra hjerte/kar, luftveiene, mage/tarm, nyrer/urinveier etc.
  • Affektive lidelser (angst, depresjon).
  • Cerebral parese, epilepsi, Alzheimer (generell demens),
  • Vanlige tilleggslidelser ved utvalgte sykdommer/syndromer. (Symptombilde, symptommarkører og behandling (eldre og mennesker med utviklingshemming)
  • Vold i nære relasjoner og fysiske og psykiske konsekvenser
  • Velferdsteknologi og digital helse
  • Ulike årsaksforhold (eks. helseindikatorer)
  • Kjente årsaker til somatiske sykdommer
  • Genetikk og utviklingsforstyrrelser
  • Fysiske, psykiske, kognitive, sosiale og økonomiske og materielle konsekvenser av helsesvikt, sykdom og funksjonsnedsettelse
  • Hva er folkehelsearbeid
  • Helse- og miljøfremmende tiltak på individ-, gruppe- og samfunnsnivå (aktivitet, kosthold)
  • Konkrete sykdomsforebyggende tiltak; eks. vaksine
  • Praktiske helsefaglige prosedyrer; injeksjoner, kateterisering, sårbehandling, sondeernæring, blodprøvetaking (INR, HB, CRP), PVK
  • Kartlegging og kommunikasjonsverktøy (News2, NRS, VRS, VAS, MNA, MUST, NR 2002, ernæringsjournal, ISBAR, Fire gode vaner).
  • Farmakokinetikk og farmakodynamikk
  • Spesiell farmakologi inn mot utvalgte sykdommer og helseplager
  • Medikamentregning
  • Medikamenthåndtering
  • Sykepleie og miljøarbeid
  • Rehabilitering etter hjerneslag, bruddskader, demensomsorg

Generell kompetanse

  • kan gjennomføre medikamentregning

Innhold

  • Medikamentregning

Kunnskap

  • har bred kunnskap om folkehelsearbeid, sykdomsforebygging og helsefremming på individ-, gruppe- og samfunnsnivå
  • kan oppdatere sin kunnskap om forsvarlig legemiddelhåndtering
  • har kunnskap om generell farmakologi og legemidler ved noen vanlige helseplager
  • har kunnskap om symptomer og behandling av de vanligste somatiske og psykiske sykdommene innen fagområdet

Innhold

  • Systematisk målrettet helse- og miljøarbeid, og normative og deskriptive premisser for målvalg og tiltak
  • Kontekstuell og helhetlig tilnærming til analyse og tiltak/behandling i systematisk helse- og miljøarbeid
  • Tverrfaglig helse- og miljøarbeid, organisering av behandlingsfaglig arbeid, og koordinering av tjenestetilbudet
  • Helsepsykologi og folkehelse i et livsløpsperspekti
  • Farmakokinetikk og farmako-dynamikk
  • Spesiell farmakologi ved flere psykiske sykdommer og helseplager    

Referanser

Grimen, H. (2008). Profesjon og kunnskap. I Molander, A. & Terum, L, I. (red). Profesjonsstudier (71-86). Oslo: Universitetsforlaget.