Bokanmeldelse: Profesjonsetikk i vernepleie

Forside av bok og bilde av Linn Løvlie Sletta

Aristoteles, Kant, Hume og Sokrates. Pliktetikk, dydsetikk og relasjonsetikk. Allerede her mister noen motet. Kanskje du tenker som jeg ville gjort for få år siden: «For vanskelig. For gammelt. For utdatert. Ikke relevant i hverdagen som vernepleier.» Men boken «profesjonsetikk i vernepleie» er noe annet. Karl Elling Ellingsen, Lars Rune Halvorsen og Einar Aadland har bearbeidet en relativt tung materie, og presenterer den med kløkt og list. Kant bakes inn i en moderne kontekst som de fleste av oss gjenkjenner, og gjør han relevant for vernepleierstudenter og sågar vernepleiere med mange års erfaring. Bokens mange caseeksempler gjør det enklere å belyse etiske problemstillinger man står overfor i hverdagen.

Forfatterne treffer en dagsaktuell nerve med tematikken. Aldri før har en oppdatert bok i profesjonsetikk for vernepleiere vært mer tiltrengt enn nå. Besøksforbud, ny-institusjonalisering og objektivisering av menneskene vi utdannes til å bistå preger nyhetsbildet. Det kan i noen tilfeller se ut som at vernepleiere har glemt profesjonsetikken. Men som boken tematiserer kan grunnen til dette være vernepleierens opplevelse av krysspress fra politiske føringer, faglige ideal og overordnede organisatoriske premisser fra arbeidsgiver. 

På sine 200 sider inneholder boken alt fra en grunnleggende innføring i etikk, etikk i hverdagen, etiske hensyn hva angår varsling, før boken avsluttes med forskningsetikk. Tematikken er svært praksisrelevant, og den bidrar i aller høyeste grad til refleksjon. Boka kan leses slavisk fra side til side, eller kapittelvis ettersom hva man ønsker å tilegne seg av kunnskap. Slik fungerer den både som oppslagsverk, men også som en systematisk fagbok med en gjennomgående rød tråd. Hvert enkelt kapittel avsluttes med en oppsummering av kapittelet i sin helhet. Dette er et godt pedagogisk virkemiddel både overfor studenter og andre som leser boken, da etikk som fagfelt i stor grad krever at man tilnærmer seg innholdet med god tid, refleksjon og ikke minst – repetisjon. 

Avslutningsvis må det påpekes at boka kan bli utsatt for noe kritikk da den er skrevet på nynorsk. Noen vil kanskje hevde at leservennligheten hadde blitt enda bedre om de mest nynorske ordene ble forklart i egen ordliste. Undertegnede vil likevel påpeke at bokens innhold kler en nynorsk språkdrakt. Boken er (i motsetning til andre fagbøker om etikk skrevet på nynorsk) enkel å lese; noe som styrker valget av språkform betraktelig. Karl Elling Ellingsen, Lars Rune Halvorsen (som begge er vernepleiere) og Einar Aadland utgjør her en kruttsterk trio. Og de har formodentlig klart det mange streber etter; å skrive en av de viktigste vernepleierfaglige bøkene på markedet. Og det tror jeg saktens vil vare i lang tid fremover. 

Ønsker du å høre en podcastepisode om boken med Lars Rune Halvorsen kan du trykker her.