Sjekklisten kan bidra til utvikling fordi den er relativt detaljert og kompetansehull kan oppdages. Vi tar tak i to underpunkter i Sjekklisten, og peker på et viktig utviklingsarbeid. Innspillet til utviklingsarbeidet kommer virkelig inn fra siden og dreier seg om interessentteori – mer om det litt senere.
Forfattere: Fredrik Andersen & Jon A. Løkke ved Høgskolen i Østfold
Sjekklisten for målrettet tiltaksarbeid (Løkke & Salthe, 2012) ble skrevet som en motreaksjon. Hva var det forfatterne reagerte på? Jo, for det første så tydet erfaringer med studenter og ferdigutdannede vernepleiere på at Vernepleierens ArbeidsModell (VAM) ikke ble husket og brukt. VAM var ikke det kognitive hjelpemiddelet vi ønsket oss. For det andre var det vanskelig å finne ut helt konkret hvordan normative premisser, som verdier og ønsker, burde inkluderes i VAM’s faser med observasjon, mål, tiltak og evaluering. For det tredje var det ingen som faktisk hadde undersøkt VAM med et kritisk blikk, og VAM så ikke ut til å bidra til vernepleierfagets utvikling. Sjekklisten kan bidra til utvikling fordi den er relativt detaljert og kompetansehull kan oppdages. Vi tar tak i to underpunkter i Sjekklisten, og peker på et viktig utviklingsarbeid. Innspillet til utviklingsarbeidet kommer virkelig inn fra siden og dreier seg om interessentteori – mer om det litt senere.
I to underpunkter i Sjekklistens første del beskrives det at tjenestemottakerens verdier må kartlegges, men også andre parters verdier må trekkes inn i beslutningen som miljøterapi faktisk er. Med andre parter menes eksempelvis foreldre, søsken og tjenesteytere. I utgangspunktet er tjenestemottakerens verdier, ønsker og interesser tungtveiende normative forutsetninger eller premisser, men også andre parters verdier må tas med i betraktningen.
Hva er verdier? Verdier kan ansees som noe som er viktig for hver enkelt av oss og som noe vi ønsker å leve i tråd med. Eksempler kan være gode relasjoner, gode opplevelser, frihet og det å få til noe. Det som kjennetegner verdier er at de ikke er sanne eller riktige slik som oppfatninger om verden – empiriske utsagn, empiriske påstander eller empiriske premisser – kan være. At Donald er en and og heter Donald Fauntleroy Duck er det liten grunn til å betvile (empiriske påstander og premisser), men Donalds valg i ulike situasjoner kan vi være uenige om – og det finnes ikke noe sant svar på hva som er beste handling i Andeby. Donald er hissig og egoistisk, men også eventyrlysten og oppmerksom – vi kan verdsette egenskapene og handlingene ulikt og avhengig av situasjon. Dersom en person har ulike verdier, eller verdiene mellom ulike personer er ulike, kan vi få verdikonflikter. Et eksempel kan være at vi verdsetter både trygghet og frihet, men dersom vi tar oss for store friheter i et parforhold kan tryggheten ryke. Dermed oppstår problemstillingen: Hvordan kan vernepleieren bidra til å avklare ulike verdier og vekte verdiene for enkeltpersoner eller mellom personer som har med hverandre å gjøre? Et innspill kommer altså fra interessentteori.
Interessentteori eller stakeholder theory oppsto på begynnelsen av 1980-tallet (Freeman) og var i starten knyttet til bedriftsledelse og organisasjonsutvikling. En organisasjon kan ha mange interessenter – eksempelvis vil en høgskole ha undervisere, administrasjonen, ledelsen, eksterne styremedlemmer, fagforeningene, lokalt næringsliv og kommuner som mulige interessenter. Interessentene kan åpenbart ha ulike interesser – hvordan kan interessentene ønsker identifiseres og vektes? Det er likhetstrekk mellom avveiing av verdier slik det nevnes i Sjekklisten og interessentteori – hva kan vi lære?
Det finnes ulike versjoner av interessentteorien, og det er mye som kan sies til fordel for de ulike versjonene og deres relevans for businessetikken. Til vårt formål, som er å anvende rammeverket på vernepleieres beslutninger, velger vi å følge standardlinja fra Evan og Freeman slik denne er gjengitt i Crane et al (2016, s. 60): En interessent er personer eller grupper som kan «… benefit from or are harmed by, and whose rights are violated or respected by, corporate actions». Vår anbefalte oversettelse inn i norsk vernepleierfaglig arbeid er at en interessent er en person eller gruppe som kan dra nytte av beslutninger eller ha ulemper av beslutninger, og som kan få egne rettigheter krenket eller respektert av de beslutninger vernepleiere fatter. Vi legger vekt på beslutninger frem for handlinger for å få frem at beslutningen om å la være å handle også har innvirkning på de rundt oss. Hva vil dette si? For det første vil det si at vi forstår Løkke og Salthes (2012) «berørte parter» som interessenter, og at forståelsen burde påvirke oss når vi stiller det kanskje mest grunnleggende etiske spørsmålet: Hvem har moralsk verdi i akkurat denne situasjonen?
Alle moralske beslutninger må ha med en vurdering av hvem og hva som teller, eller hvem og hva som har moralsk verdi. Den og de som ikke har moralsk verdi, sier vi gjerne at bare har instrumentell verdi. Så, de som har moralsk verdi er de vi er moralsk forpliktet til å ta hensyn til. Om vi sier at vi skal ta hensyn til interessentene, og interessenter er forstått slik vi har definert dem, så blir det umiddelbart tydelig at det ikke er tilstrekkelig å kun ta hensyn til tjenestemottakerne. Vernepleiere jobber i mange ulike settinger så det er umulig å definere en fast gruppe interessenter som alltid må tas hensyn til. Allikevel kan vi tenke oss at det finnes en del personer og grupper som vil dukke opp ofte. Eksempler på slike er tjenestemottaker, nærpersoner som familie og venner, vernepleieren selv, andre ansatte, andre beboere, kommunen/selskapet som tilbyr vernepleierfaglige tjenester og nærmiljøet. Av disse er det kun tjenestemottakeren selv og vernepleieren som alltid er relevante.
Utfordringen for vernepleieren er at det i tjenestene til personer med kognitiv funksjonsnedsettelse blir tatt for lite hensyn til tjenestemottakeren. Om vi skal kaste inn en rekke andre hensyn, vil ikke dette gjøre vondt verre? Det kan tenkes at en del lesere undrer seg over hva vi vil frem til her: Selv om vi deler tanken om at det generelt tas for lite hensyn til tjenestemottakerne, mener vi at en utvidelse av beslutningsmodellene våre leder til en forbedring av flere grunner. Vi skal nevne grunnene etter hvert. Først skal vi vise en enkel modell for hvordan vi kan tenke. Vi fortsetter å følge standarden innenfor businessetikken, som er å bruke nettverksmodeller.
Slike bilder og modeller kan være nyttig for å vise hvor mange som potensielt påvirkes av de beslutninger vi tar som vernepleiere. Formålet med modellen er kvalitetssikring – vi ønsker ikke å glemme noen interessenter. Når vi har foretatt opptellingen må vi spørre oss noen sentrale spørsmål. På hvilken måte påvirkes de ulike interessentene? I hvilken grad påvirkes de ulike interessentene? Hvilke rettigheter har de ulike interessentene? Hva ønsker de ulike interessentene? Hvilke legitime krav har de ulike interessentene? Når vi ha svar på spørsmålene har vi en mye bedre oversikt over situasjonen og et godt grunnlag for å forstå hvilke mulige konflikter som kan oppstå. Vi får også muligheten til å tenke mer nøye over forskjellen mellom hva vi antar at de ulike interessentene ønsker og hva de faktisk sier at de ønsker. Med andre ord får vi et insentiv til å faktisk snakke med folk før vi tar en beslutning.
Det å snakke med alle involverte i forkant av en beslutning er en nøkkel i vår foreslåtte bruk av denne teorien. Vi vil anta at de fleste andre vernepleiere, som oss, er litt kjappe på avtrekkeren når det kommer til å anta hva andre involverte ønsker. Vi kan finne på å avfeie enkelte av ønskene som irrelevante eller underordnet hensynet til tjenestemottaker. Modellen minner oss på at vi må sjekke først.
Når vi fokuserer på ulike interessenter, så kan det feilaktig oppfattes som at vi ønsker å tone ned hensynet til tjenestemottakeren. Det er ikke vårt formål. Det vi ønsker er en modell for hvordan vi kan fatte bedre beslutninger, som tar større hensyn til tjenestemottakeren og som samtidig tar hensyn til den reelle situasjonen vi befinner oss i. Når vi skriver at alle interessentenes ønsker må tas med i «regnskapet», så betyr det kun at disse har en verdi som er større enn null. Disse personene har moralsk verdi og blir påvirket av beslutningene våre.
Men, at noen har en verdi som er større enn null betyr ikke at de dermed har vetorett eller at hensynet til dem skal veie tyngre enn hensynet til tjenestemottaker. I de mest brukte etiske teoriene, nytteetikk og pliktetikk, ligger det en forventning om at alle teller likt og at du i prinsippet skulle velge å redde to barn du aldri har møtt fremfor å redde ett av dine egne barn. Vi håper at ingen av oss står i denne situasjonen samtidig som vi antar at de fleste av oss ville brutt dette prinsippet uten mye refleksjon. I profesjonsetikken, som skal råde for vernepleierne, må vi også tenke at verdier er vektet. Ikke av nærhet og personlig kjærlighet, men av profesjonell forpliktelse. Tjenestemottakerens ønsker skal veie tyngst. Men dette betyr altså ikke at alle andre skal telle null.
Som nevnt kan det lett være slik at vi avfeier andre interessenters ønsker og at vi fremfor å snakke med dem, antar hva deres ønsker er. Dette leder til to hovedtyper av problemer. For det første kan vi feilaktig anta at familie og nærpersoner syns vår beslutning er helt uproblematisk, noe som leder til unødige konflikter i etterkant og til lav tillit. Et enkelt eksempel er beslutningen om å la en voksen person som spiser litt sølete bruke smekk på restaurant. Vernepleieren kan tenke at dette er ok og kanskje til og med sende et bilde til familien. Om familien tenker at smekker på voksne mennesker er degraderende og stigmatiserende, vil det fort oppstå unødige konflikter. Her skal vi merke oss at interessekonflikten antakelig ligger mellom vernepleieren og familien mens tjenestemottakeren står utenfor og kanskje ikke bryr seg. Fremfor å anta at familien syns bruken av smekk er greit, kunne vi snakket med familien i forkant. Ikke nødvendigvis om denne helt spesifikke situasjonen, men om estetiske spørsmål mer generelt. En slik samtale kunne forberedt oss på slike konflikter, og vi kunne valgt et annet alternativ. Det er for eksempel helt normalt å bruke serviett til samme funksjon, noe vi burde tenkt på i utgangspunktet. Med andre ord ville vi tatt en bedre beslutning dersom vi allerede hadde tenkt på familiens ønsker og ikke så enkelt antatt at familien som oss og tjenestemottaker bryr seg lite om estetikk.
Den andre typen problem som oppstår ved å anta eller gjette om andre interessenters ønsker er at vi begrenser oss for mye. Kanskje naboen ikke bryr seg om at vi spiller høy musikk? Slike enkle undersøkelser kan spare oss for unødige begrensninger av tjenesteyterens frie utfoldelse.
Et sentralt poeng når vi snakker om hensynet til ulike interessenter er at vi alle, i kraft av å være mennesker, har en del rettigheter. Rettigheter trumfer ønsker. Så dersom vi beslutter noe som krenker andres rettigheter bør vi absolutt ha snakket med interessenten først slik at vi vet at de er villige til å gi fra seg disse rettighetene i denne spesifikke situasjonen. For eksempel kan vi som vernepleiere gi fra oss rettigheter som er festet i arbeidsmiljøloven for å tilby tjenestemottaker noe ekstra i et gitt tilfelle. Vi kan for eksempel jobbe en ekstra time uten overtidsbetaling for å gjøre det mulig å gjennomføre en hyggelig dagstur. Men, her er det sentralt at vi vet at ekstraarbeidet ikke kan kreves av oss. Kommunen eller selskapet vi jobber for kan si at de ikke har råd til overtidsbetaling, og vi kan si at vi ikke vil jobbe gratis. Da må kommunen eller selskapet stå til rette for sin beslutning om stram økonomisk styring. Igjen ser vi at fokuset på ulike interessenter tvinger frem en refleksjon om ansvar og muligheter som vi ofte glemmer i det hverdagslige. Vi tenker for eksempel at det er vår personlige plikt å «ta i et tak» med en gratis time her og der. Men det er det ikke. Det er arbeidsgiverens plikt å legge til rette for fleksibel gjennomføring av tjenestene. Om arbeidsgiveren ikke gjør dette, må vi som vernepleiere jobbe inn mot beslutningssystemet slik at vi kan få til en endring.
Når vi skiller mellom ønsker og rettigheter her så er det fordi vi vil ha frem at enkelte hensyn er viktigere enn andre. Derfor er det viktig med kartlegging av den typen interessentteorien byr på. Vi må ta inn over oss at det kan være mennesker som blir påvirket av beslutningene våre på en måte som ikke er bra, og at vi dermed må tenke nytt. Igjen, tar vi denne runden i forkant så unngår vi både konflikter og unødvendige begrensninger.
Interessentteorien og nettverksmodellen kan brukes deskriptivt så vel som normativt. Frem til nå har vi kun sagt noe om den normative bruken. Altså, hvordan kan interessentteorien hjelpe oss å ta bedre beslutninger – hvordan bør beslutningene være? Men denne måten å tenke på har også en deskriptiv eller beskrivende funksjon som kan være nyttig for oss. Vi rasjonaliserer ofte våre egne beslutninger, og vi forteller oss selv at i historien om hvem vi er, så er vi ålreite folk. Det vil si at når vi tenker tilbake på beslutninger vi har tatt så bygger vi et narrativ eller bilde hvor vi kommer helt greit ut av det. Det typiske eksempelet er at vi var utro fordi vi «ikke fikk nok oppmerksomhet i forholdet» når vi egentlig bare var fulle og dumme, eller at vi tvang gjennom en handletur av hensyn til tjenestemottakers økonomi når vi egentlig bare trengte en tur i butikken. Slike rasjonaliseringer er vanlige, men etterrasjonaliseringen går ut over tjenestene vi tilbyr dersom vi ikke følger med på oss selv. Nettverksmodellen er et nyttig verktøy for å holde orden på historien. Med utgangspunkt i eksempelet med handleturen kan vi sette opp interessentene i et skjema, vi kan sette opp hva interessentene ønsker og til slutt se på ulike mulige beslutninger. Om tjenestemottaker ikke vil i butikken, og det ikke er helt tomt i kjøleskapet, da blir det fort tydelig at ønsket om handletur hører hjemme hos oss selv og burde overkjøres. På denne måten er modellen til hjelp for å fremme tjenestemottakers rettigheter og ønsker.
I businessetikken er det vanlig å gjøre maktanalyser av de ulike interessentene for å undersøke hva slags risiko man løper dersom en velger å trosse en gruppe interessenter. For eksempel kan et selskap leve godt med en konsumentboikott dersom de tror boikotterne sliter seg ut ganske kjapt og gradvis faller tilbake inn i rekkene av konsumenter. Her handler det ofte om å gjøre maktanalyser for å se hva man kan tvinge gjennom av egne ønsker. Som vernepleiere burde vi også være opptatt av makt, men på en helt annen måte.
Vernepleiere og kommuner eller private aktører har som regel mer makt enn alle andre involverte, og det er ofte slik at det rasjonelle valget for både tjenestemottakere og nære relasjoner er å være velvillige. Det vil si at som nærperson eller tjenestemottaker kan det være lurt, på lang sikt, å ikke fremme sine egne ønsker for høylytt. En slik underdanighet er naturligvis et problem. Det vi burde ønske som vernepleiere er at tjenestemottakere og nærpersoner er med på å forme hverdagen i størst mulig grad. Ønsket om at alle involverte får utfolde seg fritt bør være grunnlaget for enhver relasjon, og spesielt fra vernepleierens perspektiv. Allikevel er det slik at vernepleierne sitter med uforholdsmessig stor andel av makta. Hva kan vi gjøre?
Vi kan forvalte makta på en slik måte at vi slipper andre til så mye som mulig. Vi kan gå inn i samtaler med tjenestemottakere og nærpersoner og spørre hva de ønsker. Når ønskene er lista opp kan vi se på miljøarbeidsstrategier som respekterer ønskene. Målet er å ende opp i en situasjon hvor vi jobber forsvarlig innenfor rammen av de ønskene som tjenestemottaker og nærpersoner har. Som undervisere ved vernepleierutdanninga på Høgskolen i Østfold har vi sett at dersom studentene får presentert interessentteori så velger de tiltak som er faglig forsvarlige i samme grad som ellers. Forskjellen er at de nå velger tiltak som er mer inkluderende, og som i større grad tar inn over seg kompleksiteten i sosiale relasjoner. De sprer med andre ord makta utover i større grad enn dersom de kun tenker miljøarbeid i mer tradisjonell forstand.
I denne teksten har vi vist til noen fordeler med interessentteoretisk tenking i vernepleierfaget. Slik vi ser det så vil interessentteorien kunne bidra til et mer ærlig forhold til de beslutninger vi tar og bedre relasjoner både med nærpersoner, tjenestemottaker og arbeidsgiverne våre. Interessentteorien er et nyttig verktøy. Eksempler på anvendt interessentteori er neste steg.
