På habiliteringspoliklinikken ved Sykehuset i Vestfold er vernepleiere godt representert

På barneseksjonen til habiliteringstjenesten på sykehuset i Vestfold arbeider Stian Løvli som vernepleier. Han er opptatt av menneskene bak diagnosen. Det å se og utnytte hva som fungerer og hva pasientene er gode på er viktig i hans hverdag. Ofte er det stort fokus på alt som «er galt» eller «ikke fungerer».

Hva er din utdanningsbakgrunn?

Jeg gjennomførte vernepleierutdanningen på Universitetet i Agder og var ferdig utdannet i 2010. Tok deretter videreutdanning SEPREP ung (videreutdanningsprogram med fokus på tidlig oppdagelse og forebygging av alvorlige psykiske lidelser) i 2015. Videreutdanningen fullføre jeg gjennom jobben, som den gang var i psykiatrien.

Hvorfor ble du vernepleier?

Jeg valgte vernepleieryrket fordi yrkesutøvelsen vår har fokus på å se etter mestring og ressurser hos hver enkelt. Jeg ser at det stilles høyere krav til brukermedvirkning og samvalg i møte med tjenestemottakere generelt sett i helsevesenet. Dette har stått sentralt i vår yrkesutøvelse, noe som gjør at vi vernepleiere er viktigere enn noen gang etter min mening.

Hva er dine erfaringer som vernepleier?

Under studiet jobbet jeg på forsterket sykehjemsavdeling og avlastningsbolig for barn med utviklingshemming. Som ferdig utdannet vernepleier begynte jeg å jobbe på en lukket akuttpsykiatrisk psykosepost på Sykehuset i Vestfold. Jeg jobbet i miljøet her i 7 år før jeg gikk over i en fagutviklerstilling. Jeg begynte å arbeide i habiliteringstjenesten i januar 2020.

Hvordan er en typisk arbeidsdag for deg?

Pasientgruppen vår er mennesker med fysisk funksjonshemming eller psykisk utviklingshemming. Vi får også inn de vi mistenker har en utviklingshemming. Vi få tildelt pasienter ut fra hvilke utfordringer de har. Jeg jobber i barneseksjonen og får primært barn og ungdommer fra skolealder og oppover.

Arbeidsdagen er svært variert. Min spisskompetanse er atferdsterapi, og jeg har derfor mye veiledning med barnehager, skoler, foreldre, avlastningsboliger og andre instanser som er rundt hvert enkelt barn. Veiledningen dreier seg ofte om å øke forståelsen for atferden gjennom observasjoner og kartlegginger. Jeg kartlegger og hjelper til med å legge planer for endring av atferd. Arbeidet kan også innebære å veilede boliger som har barn og ungdommer med omfattende utageringsatferd.

I tillegg har jeg (sammen med to andre) ansvar for å følge opp alle barn med Down Syndrom etter nasjonale retningslinjer. Vi kaller inn pasientene til konsultasjoner og tilrettelegger og gjennomfører gruppesamlinger.

Jeg er med i det vi kaller for «sex-team» (i mangel på et bedre navn). Der kartlegger vi pasientenes kroppskunnskap, sexkunnskap og sexatferd for å få en større forståelse av atferden og hvordan man kan møte den på en god måte.

I min arbeidshverdag skriver jeg uttalelser på vegne av spesialisthelsetjenesten når det kommer til tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Jeg har i den forbindelse møter med avlastningsboliger når det kommer til oppfølging og veiledning for å forebygge unødig tvangsbruk, og hvordan utøve tvang på en etisk og forsvarlig måte.

En del av min rolle er å være det vi kaller forløpskoordinator på habiliteringspoliklinikken. Det vil si at jeg har ekstra ansvar for å følge opp barnet mens de er hos oss. Det innebærer at jeg har mye kontakt med foreldre og hjelpeapparatet og henter inn de aktuelle faggruppene som trengs til hvert enkelt barn.

Jeg tar del i utredning av barn der det er mistanke om forsinket kognitiv utvikling. Da samarbeider jeg med psykologer og leger. Vi kartlegger blant annet ADL-ferdigheter og tegn og symptomer på ADHD. Undervisning for ulike instanser er en stor del av vår arbeidshverdag. Undervisningen rettes ofte til kommuner eller andre sykehusavdelinger.

I tillegg har jeg en rolle utenfor habiliteringen, hvor jeg er kommunikasjonsinstruktør for et konsept kalt «4 Gode Vaner». Dette er et todagers kommunikasjonskurs for leger i spesialisering (LIS-1). Der underviser jeg i kommunikasjon og arrangerer SIM-treninger (medisinsk simulering) for LIS-1 leger. Dette er en sertifisering jeg har tatt på Oslo Universitetssykehus (OUS). Kurset drives av sykehusets lærings- og mestringssenter.

Hvilke andre yrkesgrupper samarbeider du med?

På både voksen- og barneseksjonen har vi seks leger, fem vernepleiere, fem psykologspesialister, fem fysioterapeuter, to spesialpedagoger, to ergoterapeuter, to sosionomer og en sykepleier (ikke i full stilling). Vi har også samarbeid med ortopeder og ernæringsfysiologer.

Kjenner de andre yrkesgruppene til din kompetanse, og hvordan føler du at vernepleiere blir anerkjent som profesjon på din arbeidsplass?

Jeg føler meg heldig som jobber på en arbeidsplass der tverrfaglighet står sentralt i møte med pasientene. Jeg erfarer at mine kolleger i stor grad har kjennskap til vernepleierens rolle og vår faglige styrke. I vår avdeling er vernepleiere godt representert. Vi har alle ulike kvaliteter også ut fra personlighet, men jeg opplever at vi vernepleiere har noen faglige kvaliteter som ofte blir etterspurt og verdsatt gjennom det tverrfaglige samarbeidet.

Hvilket fagområde fra vernepleierutdanningen får du brukt mest i din jobb?

Det er definitivt atferdsterapi. Det å forstå atferdens funksjon og hvordan tilrettelegge for god endring. Vi kommer opp i mange etiske dilemmaer, så jeg vil fremheve viktigheten av å ha et godt etisk fokus under utdanningen.

Den somatiske kompetansen samt legemiddelkompetansen er svært viktig. Jeg har hatt særdeles god nytte av disse både i psykiatrien og nå innenfor habilitering. Farmakologi og medikamentlære er viktig for meg å ha oversikt over da jeg ofte er den første familier møter, og de har ofte mange spørsmål rundt medisiner; både om virkning og bivirkning. Vi skal ikke leke leger, men det er viktig at vi har en god grunnforståelse.

Jeg har mange konsultasjoner alene og må derfor ha god somatisk oversikt. Dette for å raskt kunne avklare om det kan være mistanke om andre bakenforliggende somatiske eller nevrologiske tilstander som er årsaken til pasientenes atferd. Her gjelder det å ha god fagkunnskap over barns normalutvikling for å kunne avdekke eventuelle avvik.

Jeg erfarer at utviklingshemmede ofte har mer kompliserte somatiske tilstander enn andre mennesker i samfunnet. Jeg har vært med på å avdekke alvorlige somatiske tilstander som før var ukjent, fordi det var selve atferden som var i fokus. Vi er nødt til å ha et godt somatisk blikk.

Under studiet ble vi til stadighet utfordret til å se etter menneskers styrker og menneskene bak diagnosen. Det å se og utnytte hva som fungerer og hva pasientene er gode på er viktig i min hverdag. Det er ofte et stort fokus på alt som «er galt» eller «ikke fungerer».

Hva er det beste med å være vernepleier?

Jeg vil si det er allsidigheten. Jeg opplever å ha et bredt spekter av jobbmuligheter og jeg liker at vernepleiere har et stort engasjement på empowerment og mestring. Vi skal jobbe mest med «hendene på ryggen» og la tjenestemottakerne klare mest mulig selv. Det krever å tenke kreativt, og å fokusere på mestring. Dette er en holdning og en styrke jeg opplever gjør oss vernepleiere unike i helsevesenet, og som ofte blir trukket frem som unikt av andre yrker.

Kan du fortelle om en episode/handling i din jobb som du er stolt av?

Jeg syns det er vanskelig å trekke frem enkeltepisoder. Hvis jeg skal trekke frem noe, så vil jeg si litt mer om den jobben jeg har og hvilken rolle jeg har på habiliteringen. Jeg er takknemlig for å treffe så mange fine familier, og at jeg får muligheten til å spille en viktig rolle i deres barns liv. Mange foreldre opplever helsesystemet som tungt og vanskelig og jeg har muligheten til å bidra som familiens talerør og stemme når de ikke orker. Jeg tar del i barnas liv på alle deres arenaer og på den måten får jeg god oversikt over barnas tilbud og deres liv. På den måten har jeg bred kjennskap til barnet, og kan i enda større grad komme med relevant veiledning. Jeg føler meg heldig som kan dele min fagkompetanse til engasjerte tjenesteytere og til familier som av og til opplever systemet som vanskelig. Jeg fungerer i mange sammenhenger som en «kontainer» for foreldre som har behov for en samtale på godt og vondt. På denne måten føler jeg at min posisjon i mange sammenhenger er en viktig brikke for å skape et helhetlig godt tilbud til barna og deres familier.  Jeg klarer selvfølgelig ikke dette alene og er avhengig av engasjerte tjenesteytere ute i de ulike kommunene. Og de er det mange av, men vi trenger enda flere.