Det er på tide at vi vernepleiere tar et oppgjør med oss selv og snakker ærlig om hva vi gjør, og hva vi vil. Meg selv, og mange andre vernepleiere har flyktet fra tjenestene hvor vi i utgangspunktet har kompetansen til å utføre særs godt faglig arbeid.
Av: Ole Sønnik Dydland Larsen, vernepleier og høgskolelektor
Det er på tide at vi vernepleiere tar et oppgjør med oss selv og snakker ærlig om hva vi gjør, og hva vi vil. Meg selv, og mange andre vernepleiere har flyktet fra tjenestene hvor vi i utgangspunktet har kompetansen til å utføre særs godt faglig arbeid. Kommunale tjenester for personer med utviklingshemming og da særskilt tjenestene som ytes i andres hjem, opplever stor mangel på høgskoleutdannede ansatte, spesielt vernepleiere. Det er vanskelig å få kvalifiserte søkere til ledige stillinger, og i mange kommuner må vernepleierstillinger utlyses både to og tre ganger før man får napp. Vernepleiere finnes jo der ute, sikkert ikke mange nok, men vi finnes.
Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at en så stor del av både utdannede vernepleiere og vernepleierstudenter sikter seg inn mot en karriere i psykiatri, rus eller administrative stillinger? Jeg kan kun ta utgangspunkt i egen erfaring, men tror det er noen elementer som kan være gjenkjennbare for flere. Kanskje kan det også si noe om hvorfor det stadig er for få vernepleiere som ønsker å jobbe i kommunale tjenester for personer med utviklingshemming.
Som nyutdannet vernepleier var jeg ung, hadde lite praktisk erfaring og hadde liten forståelse av hva en jobb i vernepleierfeltet egentlig var. Jeg fikk min første «skikkelige jobb» rett etter utdannelsen. Denne var i et kommunalt bofelleskap for personer med utviklingshemming, en arbeidsplass som i utgangspunktet burde være midt i kjernen av den kompetansen jeg bar på. Før oppstart var jeg forventningsfull og engasjert. Jeg hadde exel-arkene mine klare, jeg skulle kartlegge grundig, jeg skulle analysere, jeg skulle drøfte tiltak med mine vernepleierkollegaer, jeg skulle iverksette og evaluere, jeg skulle bidra til at personene jeg var ansatt til å hjelpe fikk en best mulig hverdag.
Da jeg møtte på arbeid den første dagen fikk jeg virkeligheten slått i ansiktet. Den slo hardt. Etter å ha blitt introdusert for brukere og ansatte spør jeg forsiktig hvor kontoret var. Jeg måtte jo ha et egnet sted hvor jeg kunne arbeide med faget, kartleggingene, analysene og tiltakene. Jeg ble henvist til et felles vaktrom som også var pauserom og rapportrom med beskjed om at jeg kunne sitte der hvis jeg fikk tid. Videre ble jeg gjort kjent med dagsplanen til en bruker. Det viste seg at denne dagsplanen også skulle bli min arbeidsplan. Fra jeg kom på jobb om morgenen til jeg gikk om kvelden skulle jeg være sammen med bruker og følge oppsatt dagsplan. Da jeg spurte om når jeg skulle få tid til å jobbe med andre vernepleierfaglige oppgaver, var svaret:
«Vi jobber kun direkte med brukerne her, avdelingsleder tar seg av det andre. Og forresten, du er satt opp på vakt på julaften i år, håper det går bra»
«Direkte brukertid» som det også blir kalt er egentlig fint og helt nødvendig i en stor del vernepleierfaglig arbeid. Jeg var bare overrasket over at det begrenset seg til kun dette. Det stemte liksom ikke med tanken min om hva vernepleieryrket innebar. Dessverre tok det ikke lang tid før jeg siktet meg inn mot en annen del av helsevesenet. Som mange andre vernepleiere rundt om, fikk jeg en stilling innen rus og psykiatri. Der ble jeg værende lenge. Jeg fikk eget kontor, jeg kunne jobbe til vanlig arbeidstid, jeg kunne i stor grad styre min egen hverdag og jeg fikk diskutere og sosialisere med et tverrfaglig kollegium med høy faglig kompetanse.
Jeg hører flere vernepleiere snakker om lignende opplevelser og erfaringer. Mange virker rett og slett å ha det mye bedre på jobb i andre typer tjenester. Men det gjør litt vondt. Den siste tiden har mangelen på vernepleiere i kommunale tjenester for personer med utviklingshemming blitt tydelig. Det blir gitt dårlige tjenester, utøvd for mye tvang, mange har for liten grad av selvbestemmelse. Dette kan vi vernepleiere motvirke. Vi er gode på sånne ting. Ligger forholdene til rette tror jeg også mange av oss ønsker å jobbe med denne brukergruppen. Løsningen på å få flere vernepleiere tilbake i tjenester for mennesker med utviklingshemming er nok sammensatt og kompleks, men her kommer mitt bidrag:
Vi vernepleiere er avhengige av en god del indirekte brukertid for å kunne jobbe med systematisk endringsarbeid på et faglig høyt nivå. Vi trenger et faglig felleskap med flere vernepleiere og andre profesjoner hvor man kan drøfte og diskutere faglige problemstillinger. I tillegg mener jeg arbeidstid og lønn er sterke virkemidler for å lokke flere vernepleiere tilbake til kjernetjenestene.
