Hvis vernepleie er en profesjon uten eget fag – hva skal de da skrive om?

Jente skriver på PC

Utgangspunktet for forrige tekst (Halvorsen, 2021b) var et ønske om at vernepleiere bør både skrive (og snakke) mer fag med andre vernepleiere (Halvorsen, 2021a). Det er ikke sikkert at det stemmer, men til grunn for et slikt ønske ligger det en mistanke om at vernepleiere skrive for lite til hverandre. Det er ønskelig med en økning i både antall vernepleiere som skriver og en økt variasjon i hva vernepleiere skriver om. For å stimulere til en samtale om hva vernepleiere kan skrive om, følger det nedenfor starten på det som kan være en liste, eller kategorisering, om mulige skrivedomener. Denne listen er ikke i seg selv det mest interessante med denne teksten, derimot er det mest interessante om denne teksten i sin helhet kan fungere stimulerende på hva er det som kan være relevant for vernepleiere å skrive om når de skriver for andre vernepleiere.

Mulige temaer, eller domener å skrive om

Første kategori handler om arbeidssted: Hvor er det du jobber, og hvilken utdanning er du trenger for å jobbe der? Denne tematikken er sannsynligvis av stor interesse for vernepleiere, og her vil det antagelig være et felt det kan produseres betydelige tekster om. Ikke bare fordi vernepleiere etter hvert kan arbeide på mange arenaer, men også fordi det er viktig å ha oversikt over egne muligheter, og det å kjenne på frihet til å kunne bevege seg. Det motsatte til å være «låst» fast på et sted med svært begrenset eller ingen mulighet for mobilitet – en katastrofe for mange hvis en blir stående fast på et sted som fungerer dårlig for en selv, uten å ha en opplevelse av å ha retrettmuligheter, eller muligheten til å kunne starte opp på nytt et helt annet sted. I tillegg er det antagelig inspirerende i seg selv å få et innblikk i andre kollegaers liv, i form av ulike reportasjer og portretter. 

Den andre kategorien er handler om oversikt, tips og spørsmål om relevante videreutdanninger og mastergrader. Denne kategorien treffer både studenter under utdanning, nyutdannede og vernepleiere som har noen år bak seg. Grunnen her henger nok sammen med den første kategorien, det øker valgmuligheter og dermed frihet, men den henger nok for mange også sammen med et genuint ønske om å tilegne seg mer kunnskap, øke sin forståelse eller få kompetanse slik at en bedre kan løse vriene arbeidsoppgaver.

Den tredje kategorien handler om fagforeninger. Vernepleiere er arbeidsfolk, og som arbeidsfolk flest vil de fleste være opptatt av skikkelige lønnsbetingelser, mulighetene for lønnsutvikling og turnusordninger er av stor betydning. Det samme er generelt et ordnet arbeidsforhold med tanke på ens rettigheter. Det utløser selvfølgelig interesse for hvilken fagforening/profesjonsforening som best kan ivareta disse nevnte forholdene. For mange vil det også være viktig at de har en forening som bedriver fagforeningspolitikk også utover egne lønns- og arbeidsforhold, kanskje mer rettet inn mot helse- og sosialpolitikk, skole/utdanningspolitikk, levevilkårene for utvalgte tjenestemottakere, osv.  

Den fjerde kategorien handler om egne muligheter for å drive fag, eller generelle arbeidsvilkår. Her vil det være naturlig å sammenligne seg med andre med tanke på tid satt at faglig arbeid utover direkte brukerkontakt, eller fasiliteter, slik som egnet kontor og pauserom. Dette er en tematikk som kan være beslektet med den tredje kategorien om fagforeninger, men denne type spørsmål vil antagelig være av interesse for vernepleiere utover hvilke fagforeninger som best kan bistå i eventuelle realiseringer av ønsker.

Den femte kategorien handler om ulike navnedebatter. I og med at begreper utvikler seg og får ulikt betydning knyttet til seg, er det nærmest en tidløs diskusjon knyttet til hva skal vi kalle de vi bistår nå, og ofte også hva skal vi kalle det tjenesteområde vi yter tjenester innenfor (Halvorsen, 2018b). Denne type tekster kan ofte føre til betydelig engasjement, og ikke sjeldent vil en kunne se tegn på moralsk indignasjon og fordømmelse, der hvor debattene går hardest for seg.

Den sjette kategorien handler om det å påvirke administrative og politiske systemer på ulike forvaltningsnivå, for å hjelpe ulike relevante brukergrupper i å få realisert deres rettigheter, bedre deres rettigheter og bedre deres mulige levekår. Ettersom vernepleiere ofte arbeider med grupper som tradisjonelt har kommet dårlig ut av det i velferdsstaten vår når det kommer til å få realisert sine rettigheter, er denne en særs viktig kategori.  

Den syvende kategorien handler om ulike former for samarbeid. Vernepleiernes profesjonsutøvelse gjennomføres ikke i isolasjon, på samme måte som vernepleierne heller ikke lever isolert uten familie, andre behov eller trenger bistand fra andre deler av det offentlige tjenestetilbudet. Derfor er det av interesse for vernepleiere å skrive om forhold som berører slikt som pårørendesamarbeid, tverrfaglig samarbeid med andre yrkesgrupper og profesjoner, og andre etater.

Den åttende kategorien dreier seg om ulike forhold som angår utdanningsløpet som kvalifiserer vernepleierstudenter til å bli autoriserte vernepleiere. Her er det en rekke forhold som kan være av interesse, slikt som; opptakskrav (eksempelvis skal vernepleierutdanningen ha et skjerpet mattekrav slik lærerutdanningen og sykepleierutdanningen har), bør utdanningsinstitusjonene satse mer å deltidsutdanninger, bør de ulike utdanningsprogrammene tilstrebe å ha likere profil, eller bør det aksepteres at de reindyrker sine egne fagprofiler, osv.

Den niende kategorien handler om den klassiske forskningsformidlingen. Alle de forskningsbidragene til fagdisiplinene og kunnskapsområdene, som er relevant å ta i bruk for å forstå de vernepleierprofesjonen skal bistå, eller som kan omsettes slik at profesjonsutøverne blir i bedre stand til yte god hjelp, er relevant å formidle videre til andre vernepleiere. Dette er en klassisk oppgave som alltid vil være relevant, og vernepleier kan bidra til å gjøre forskningslitteraturen tilgjengelig for sine vernepleierkollegaer, uavhengig om det er de selv som har bidratt til å produsere den konkrete kunnskapen, eller om de har lest seg opp på tematikken på egenhånd.

Imidlertid er det noen utfordringer knyttet til den niende kategorien. Det er foreløpig få vernepleiere med mastergrad, sammenlignet med andre profesjoner som sosionom og barnevernspedagog, eller lærerprofesjonen som har i seg selv blitt en mastergrad. Når en ser på andelen vernepleier som blir førstekompetente (førsteamanuensis/phd og førstelektor) og toppkompetente (professor og dosent), så blir dette forholdstallet enda lavere. Antagelig er den største vekten av vernepleiere som tar akademisk stillinger knyttet til grunnutdanninger (slik som studieprogram for bachelorgrad i vernepleie), men det er betydelig færre i diverse videreutdanninger og mastergrader. Det sistnevnte her er ganske relevant med tanke på vernepleiere som skriver tilgjengelige fagtekster, som omhandler oppdatert behandling innenfor eksempelvis psykiske helse, psykatri, rus, osv. Fordypninger innenfor disse feltene, og særlig miksen av klinisk spesialisering og anvendt forskning, befinner seg nok i større grad på videreutdanninger, mastergrader og phd-løp. Der er det, som allerede kommentert, en forholdsvis liten andel vernepleiere – da blir det også naturlig at det er færre som kan skrive denne type tekster i kanaler som er fortrinnsvis rettet mot vernepleiere. 

Hva bør vernepleiere være forsiktige med å formidle?                  

Ironisk nok bør en være forsiktig med å formidle hva andre bør være forsiktig med, så således kan overskriften være noe villedende. Imidlertid tror jeg at det kan være vanskelig å formidle konkret det arbeidet vernepleiere gjør i sitt daglige virke. Det vil si at antagelig vil de fleste vernepleiere være forhindret fra å gi omfattende beskrivelser fra sin egen profesjonsutøvelse. Den viktigste grunnen til disse vanskene er taushetsplikt og personvernhensyn, som gjør at koblingen til en konkret skribents tekst og denne skribentens arbeidssted, antagelig vil være for avslørende med tanke på personvernhensyn.

Et annet kompliserende forhold er at profesjonsutøvernes arbeidshverdag er ofte preget av komplekse og mangfoldige oppgaver, hvor utfordringer må løses der de oppstår og planer avvikes for å oppfylle andre gode formål. Dette står i et direkte motsetningsforhold til de vitenskapelige idealene om å skape systematikk i tråd med vitenskapelig metode og tydelige resultater, ofte på svært avgrensende områder. Det vil nok ikke være en underdrivelse å hevde at den praktiske profesjonshverdagen til de fleste vernepleiere ser ganske annerledes ut enn det som fremstilles i IMRoD-manuskriptene i de vitenskapelige tidsskriftene.

Noen avsluttende kommentarer

Det er et uttalt ønske om at flere vernepleiere kan bidra med faglige innspill til andre vernepleie. Det er antagelig verken noe entydig eller enkelt svar på hvorfor mange vernepleiere velger å avstå fra og bidra med faglige tekster. En forhåpning er allikevel at en klargjøring av hva vernepleie er (og ikke er) og en enkel klassifisering av ulike domener det er aktuelt å skrive tekster innenfor, kan fungere stimulerende for andre vernepleieres skriving. En mulig start kan selvfølgelig være og diskutere denne inneværende teksten; er analysene og slutningene som treffes feilaktige eller urimelige, og kan det være andre måter å kategorisere mulige skrivedomener som er mer treffende?

Referanser

Halvorsen L. R. (2018b). Profesjonsutøvernes engasjement for begrepsbruk: Et vanskelig landskap å manøvrere i. Vernepleie.no

Halvorsen, L. R. (2021a). Tenk hvor gøy dette hadde vært og hørt fra flere vernepleiere. Vernepleie.no

Halvorsen, L. R. (2021b). Vernepleie har ikke et eget fag, det er en profesjon. Vernepleie.no