Vernepleie har ikke et eget fag, det er en profesjon

Personner sitter i ring og diskuterer

Nylig ble det oppmuntret til at flere vernepleiere bør bidra med deling av faglige bidrag (Halvorsen, 2021). Selv om det i den aktuelle teksten ble presentert noen enkle tips til måter å bidra på, så stimulerer allikevel en slik oppmuntring til viktig refleksjon om hva vernepleie kan være eller handle om. En slik refleksjon er viktig fordi det er helt rimelig å tenke seg at det er en sammenheng mellom hva det er mulig å skrive om og hva det faktisk skrives om. Vernepleie har ikke et eget fag, det er en profesjon – dette legger antagelig noen føringer for hva de fleste vernepleiere kunne tenke seg å skrive for andre vernepleiere. Sagt på en annen måte; hvis vernepleiere blir oppfordret til å bidra med faglige innlegg som handler om selve vernepleierprofesjonen, eller noe som er relevant for vernepleiernes profesjonsutøvelse, så må en nettopp vite noe både om hva vernepleierprofesjonen er og hva som kan tenkes å være relevant for dets medlemmers profesjonsutøvelse.

Formålet med denne teksten er dermed å starte en tankeprosess, eller en diskusjon, med tanke på å stimulere medlemmer av vernepleierprofesjonen til å tenke over hva vernepleie kan være og hva det ikke er. I den neste teksten, som vil bygge på dette inneværende innlegget, blir det presentert konkrete tips til ulike kategorier eller domener den enkelte vernepleier. Først er det imidlertid greit å gi en kort oppfriskning på en helt sentral måte å betrakte profesjoner på. Deretter vise hvor forskjellig en profesjon er fra en fagdisiplin – og for å virkelig tydeliggjøre dette skillet, blir det her eksemplifisert hvor stor forskjellen er mellom vernepleie som en profesjon og en fagdisiplin, slik som atferdsanalyse.  

Vernepleierprofesjonen er et av velferdsstatens (flotteste) virkemidler

I Halvorsen (2018a) poengteres det at helse- og velferdsprofesjoner sitt hovedformål er å løse praktiske problemer i livene til folk på vegne av velferdsstaten, mens fagdisiplinene har som formål å bedrive sannhetssøking, slik som kunnskapsutvikling og kunnskapstesting. Profesjonene kan dermed betraktes til å være et av velferdsstatens virkemidler for å realiseres dets innbyggeres rettigheter og at innbyggere med bistandsbehov får nødvendig bistand til å løse sine utfordringer. Dette er viktig å merke seg; profesjonene har på dette grunnlaget ikke et selvstendig og uavhengig eksistensgrunnlag – de er og blir et virkemiddel, og ikke nok med det; de er et virkemiddel opprettet av velferdsstaten, blir definert av velferdsstaten, blir gitt sitt mandat av velferdsstaten, utdanningssystemet blir finansiert av velferdsstaten og profesjonsutøverne jobber deretter på vegne av velferdsstaten (eller indirekte på vegne av velferdsstaten i diverse private selskaper) med de innbyggerne som velferdsstaten har definert som rettmessig trengende av bistanden til profesjonsutøverne.   

Formålet til profesjonene er det som styrer kunnskapsgrunnlaget til profesjonene

Helse- og velferdsprofesjoner blir definert ut fra sine respektive formål; eksempelvis skal lærerprofesjonen bistå barn og unge med utdanning, og vernepleiere skal bistå mennesker med ulike (kognitive) funksjonsnedsettelser til å få realisert et godt liv. Felles for profesjonene er at de har et bredt samfunnsmandat, og det er et enormt spenn i de arbeidsoppgavene de må gjennomføre for å kunne klare å bistå en ekstremt stor og variert gruppe samfunnsborgere, som har rett til bistand fra velferdsstaten. I og med at det er både en stor variasjon i hva slags type mennesker som trenger bistand fra velferdsstaten og det er en stor variasjon i hva slags konkret hjelp de har behov for/rett på, så tvinger det seg frem en dyp erkjennelse også på vegne av profesjonen: profesjonene kan ikke rendyrke kun en type kunnskap eller fagdisiplin, eller tilsvarende kun en bestemt måte å løse oppgaver på. Til det er omfanget og variasjonen for stor, så profesjonsmedlemmene må nødvendigvis tilegne seg kunnskap fra en rekke kunnskapsområder og fagdisipliner, og samtidig utvise en fleksibilitet i måten de går frem for å løse de ulike problemene de står ovenfor.

Vernepleie har ikke et selvstendig fag

Dette betyr at en profesjon som vernepleie verken har, eller kan utgjøre et eget, selvstendig fag. Således kan en også si at drømmen om å bygge opp vernepleierfaget vil være en forgjeves drøm, og for de som vil vie sine liv til å bygge opp et sterkt vernepleierfag, vil dessverre raskt kunne befinne seg i en desillusjonert tilstand når denne innsikten treffer dem. I fravær av et eget selvstendig fag, må en nok innse at profesjoner henger sammen basert på det Grimen (2008) kaller praktisk synteser, fremfor teoretisk integrerte synteser.  

Fagdisiplinen atferdsanalyse – en inndeling i ulike subsystemer med forskjellige arbeidsoppgaver 

Atferdsanalyse er en fagdisiplin med formål å avdekke lovmessigheter, eller funksjonelle relasjoner, mellom atferd og miljøbetingelser. Den kan klassifiseres på ulike måter, men et norsk klassifikasjonssystem (Løkke, Arntzen & Løkke, 2012) har delt atferdsanalyse inn i fem arbeidsdomener, eller subsystemer; (1) radikal behaviorisme/konseptuelt nivå, (2) eksperimentell atferdsanalyse, (3) translational research, (4) anvendt atferdsanalyse og (5) tjenesteyting basert på atferdsanalyse. Nivå (1) handler i grove trekk om at disiplinen har en helt særegen vitenskapsfilosofisk anskuelse, basert på retninger som pragmatisme og funksjonalisme, og med vitenskapsteoretiske overbevisninger om anti-mentalisme og determinisme. I tillegg utgjør det konseptuelle nivået, eller det teoretiske nivået, av et begrenset antall grunnprinsipper utledet primært fra nivå (2) eksperimentell atferdsanalyse.

Eksperimentell atferdsanalyse (2) er fagdisiplinens grunnforskning (Løkke, Arntzen & Løkke, 2012). I dette sjiktet handler forskningen om sannhetssøking (ut fra pragmatismens sannhetskriterier), og forskningens primære formål er å avdekke ulike forhold som påvirker atferd-miljø-relasjoner. Grunnforskning kan ha som bieffekt at dets funn kan omdannes til mer eller mindre umiddelbar nytteverdi for andre, eksempelvis i behandling eller opplæring, men dette er ikke primærformålet. Translational research (3) en form for mellomtilstand mellom grunnforskning (2) og anvendt atferdsanalyse (4), og er en form som ikke blir beskrevet videre her.

Anvendt atferdsanalyse (4) handler om anvendt forskning, men ikke anvendt forskning i sin alminnelighet (Løkke, Arntzen & Løkke, 2012). Det er satt opp en rekke kriterier, også kalt «de syv dimensjonene» (Baer, Wolf, Risley, 1968), som har en viktig funksjon i å skille ut hva som er ekte anvendt atferdsanalyse fra annen anvendt forskning. Noen sentrale punkter er at formålet med forskningen må være at det må handle om sosial signifikant atferd, som er gjenstand for forskningen (dette kriteriet skiller denne type forskning fra grunnforskning). Det må benyttes atferdsanalytiske grunnprinsipper i forklaringer på det som skjer i forskningen og det må eksperimentelt påvises at endringer i målatferd (avhengig variabel) skyldes det atferdsanalytiske tiltaket (manipulasjoner i de uavhengige variablene).

Tjenesteyting basert på atferdsanalyse (5) handler om å bruke kunnskap fra de øvrige domene, primært grunnprinsipper (som: forsterkning, motivasjonelle operasjoner og ekstinksjon), og teknikker (som: forming, hjelpebetingelser (prompt), differensiell forsterkning av alternativ atferd/respons), for å bistå borgere med praktiske problemer i hverdagen sin (Løkke, Arntzen & Løkke, 2012). Subsystemets (5) viktigste formål er å hjelpe folk. Det betyr at den ikke har som formål å bedrive sannhetssøking, selv om den kan fungere som en inspirasjonskilde ved å generere nye forskningsspørsmål. Eksperimentell kontroll og stringensen i bruken av atferdsanalytiske terminologi er også nedtonet.    

Det siste subsystemet, tjenesteyting basert på atferdsanalyse (5), er en problematisk kategori

Til sammen utgjør disse fem subdivisjonene fagdisiplinen atferdsanalyse. Imidlertid kan det her påpekes at siste subdivisjon (5), mest sannsynlig faller igjennom på minst to fronter; (a) den faller utenfor kategoriseringen som fagdisiplin ved at forskningsfokuset er fjernet, og (b) den tilfredsstiller ikke kravene som profesjon, blant annet fordi det eksisterer ikke en atferdsanalytisk profesjon med et legitimt samfunnsmandat, gitt av velferdsstaten, for å bistå konkrete borgere med konkrete problemer.

Distinksjonen mellom profesjon vernepleie og fagdisiplin atferdsanalyse

Hvis vi plukker ut de atferdsanalytiske subdivisjonene (1), (3) og (4), og sammenligner dem med vernepleierprofesjonens kunnskapsbase, så burde det bli åpenbart at skillet mellom profesjon og fagdisiplin er ekstremt stort. Vernepleie kan ikke sies å ha verken en egen vitenskapsfilosofi eller et eget konseptuelt/teoretisk nivå jf. subdivisjon (1) – ikke bare er det dét at vernepleierprofesjonen ikke har en egen vitenskapsfilosofi, men den låner og lar seg inspirere uhemmet fra de ulike fagdisiplinene og kunnskapsområdene den inkorporerer for å løse samfunnsmandat sitt. Det vil si at vernepleiere like godt lar seg inspirere av postmodernistisk vitenskapsfilosofi og kritisk realisme (som i seg selv er to harde motsetninger), som av pragmatisme og funksjonalisme. Tilsvarende lar den seg like lette inspirere av teorier som er mentalistiske og av teorier som avviser determinisme, som av atferdsanalytiske, vitenskapsteoretiske begreper, som antimentalisme og determinisme.

Konseptuell atferdsanalyse, som er plassert innenfor subdivisjon (1), kan kalles teorinivået til atferdsanalyse og utgjøres blant annet av et lite knippe grunnprinsipper, slikt som forsterkning, straff, ekstinksjon og motivasjonelle operasjoner. Et tilsvarende konseptuelt nivå innenfor vernepleie er fraværende. Det er ikke mulig å peke på hva grunnprinsippene til vernepleie skulle være – det kunne være viktige læresetninger/prinsipper innenfor anatomi og fysiologi, eller sykdomslære og farmakologi, eller antropologi, sosiologi eller statsvitenskap, eller innenfor juss og filosofi, eller innenfor de utallige retningene innenfor psykologi og pedagogikk, osv. Jakten på det teoretiske nivået til vernepleie, vil antagelig være like lett som å kunne gripe fysisk tak i sin egen skygge.

Hva da med anvendt atferdsanalyse, eller subdivisjon (4), hvor det anvendes prinsipper og begreper fra subdivisjon (1), for å løse praktiske problemer? I fravær at egne vernepleierprinsipper, eller vernepleierteori, så er det selvfølgelig en umulighet å ha et tilsvarende system for anvendt vernepleie. Her er det viktig å presisere at vernepleiere med forskerkompetanse kan selvfølgelig bedrive anvendt forskning, og bruke anerkjente teorier/teknikker i sin forskning for å bistå borgere med ulike utfordringer. Poenget er at de bruker ikke en egen, helt særegen vernepleierprinsipp/teori, men tvert om så bruker disse vernepleierne eksempelvis prinsipper fra fagdisipliner som sosiologi, juss, atferdsanalyse, kognitiv psykologi, farmakologi eller sykdomslære.   

Hva med eksperimentell vernepleie, eller grunnforskning i vernepleie, hvordan skulle den ha sett ut? Ettersom det ikke eksisterer et særeget vernepleierfag, så kan det heller ikke bedrives grunnforskning i vernepleie. Her vil enkelte kanskje tenke at miljøarbeid eller miljøterapi, det kan utgjøre kjernen eller essensen i vernepleie. Problemet er selvfølgelig at miljøarbeid og miljøterapi på ingen måte er særegent for vernepleier – faktisk kan omtrent alle som jobber profesjonelt med mennesker bedrive denne form for aktivitet. Et annet problem er selvfølgelig at det hersker ingen enighet om hva miljøarbeid og miljøterapi faktisk skal inneholde, hva er det som skal utgjøre dens kunnskapsbase? Faktisk så kan en vernepleier fra en gitt utdanningsinstitusjon betrakte miljøarbeid/miljøterapi nærmest synonymt med atferdsanalyse, mens vernepleiere fra andre utdanningsinstitusjoner har fullstendig radert atferdsanalytisk kunnskapsbase fra sin form for miljøarbeid/miljøterapi.

Vernepleie er først og fremst en praksisrettet profesjon

Det er antagelig en ganske kompleks og vrien oppgave å prøve og beskrive hva det er vernepleiere gjør dagen lang, eller hva det er som utgjør de utallige timene med profesjonsutøvelse ute i praksisfeltet. Det er vanskelig å komme utenom at vekten av vernepleiere har en tradisjonell profesjonsutøvelse, hvor de enten bistår mennesker direkte, eller de leder/veileder de som bistår mennesker direkte. I tillegg er en stor del av utdanningsløpet som er knyttet til praksis (en fjerdedel i den nyeste forskriften), samt at en større andel er knytte til praktisk ferdighetstrening bakt inn i teoriemnene under utdanningsløpene. Til tross for at vernepleie er en praksisrettet profesjon, så er det helt avgjørende å få frem poenget at den praktiske profesjonsutøvelsen skal være basert på oppdatert vitenskapelig kunnskap, og den kunnskapen må være på et nivå tilsvarende høyere utdanning (Grimen, 2008).

Da blir det store spørsmål – hva kan da vernepleiere skrive om?

For å stimulere til en samtale om hva vernepleiere kan skrive om, vil det i neste tekst presenteres en innledende start på det som kan være en liste, eller kategorisering, om mulige skrivedomener. Listen bør ikke sees på som et sluttprodukt «hugget i stein»; det kan være at det bør legges på flere kategorier, fjernes noen kategorier, endre overskriftene på enkelte av kategoriene, osv.   

Referanser

Baer, D. M., Wolf, M. M., & Risley, T. (1968). Some current dimensions of applied behavior analysis. Journal of Applied Behavior Analysis, 1(1), 91–97. doi:10.1901/jaba.1968.1-91

Grimen, H. (2008). Profesjon og kunnskap. I Molander, A. & Terum, L, I. (red). Profesjonsstudier (71-86). Oslo: Universitetsforlaget.

Halvorsen L. R. (2018a). Profesjonens fragmenterte kunnskapsbase: Forvirrende, men nødvendig. Vernepleie.no

Halvorsen, L. R. (2021). Tenk hvor gøy dette hadde vært og hørt fra flere vernepleiere. Vernepleie.no

Løkke, J. A., Arntzen, E., & Løkke, G. E. H. (2012). Om begreper: Inndeling av atferdsanalysen i subsystemer eller arbeidsområder. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 39, 63–71.