Barn trenger gode og trygge oppvekstmiljø, som gir dem rom til å være, til å bygge vennskap, til å falle og til å reise seg igjen. Hvem er det som har ansvaret for å sikre barna et godt oppvekstmiljø?
Barn trenger gode og trygge oppvekstmiljø, som gir dem rom til å være, til å bygge vennskap, til å falle og til å reise seg igjen. Hvem er det som har ansvaret for å sikre barna et godt oppvekstmiljø?
Vi har blitt veldig opptatt av spørsmålet om hvem som har ansvaret. Det beste er om det er noen andre som har det. Vi prøver å løse komplekse utfordringer med å dele dem opp i mindre deler, for så å fordele ansvaret for delene mellom ulike instanser og personer. Offentlige instanser som skoler og barnehager lager ofte dokumenter med tittelen Forventningsavklaring. De inneholder lange lister over hvem som har ansvar for hva. Dokumentene leveres ut til de det måtte angå, og så er ansvaret fordelt. Det er en fare for at disse listene, denne oppdelingen av ansvar drar fokuset bort fra at utfordringene er et felles ansvar, og at løsningene antagelig ligger i mellomrommene mellom roller og oppgaver. Kanskje bør vi heller begynne å snakke om hvordan vi kan ta et kollektivt ansvar, og hvordan det å bidra til barns oppvekstmiljø ofte gir mer enn det koster.
Skolen har fått et spesielt ansvar. De er ansvarlig for at alle elever har et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Dette ansvaret er lovregulert gjennom opplæringsloven paragraf 9a. Loven pålegger skolen en aktivitetsplikt hvis et barn ikke opplever skolemiljøet som trygt og godt. De skal handle. Dette kravet til å handle gjelder også om forholdet som påvirker skolemiljøet ligger utenfor skoletiden. Det er viktig at skolen har et uttalt ansvar for dette, og det er avgjørende at retten gjelder alle elever uavhengig av forutsetninger. Likevel er det en fare for at vi mister av syne at skolen ikke alene kan sikre et godt og trygt skolemiljø for alle barn, fordi skolemiljøet er en del av et helhetlig oppvekstmiljø. Det påvirkes av faktorer som ligger utenfor skolens kontroll (Kinge, 2009). Forventningsavklaringsdokumentene er et uttrykk for akkurat dette; at skolen er avhengig av det som skjer utenfor skoletiden for å kunne gi barna et helsefremmende skolemiljø. De er avhengig av foreldrene, og hvordan de velger å handle. Utfordringen er at dokumenter som skal synliggjøre hvem som har ansvar for hva, sjelden synliggjør verdien av fellesskap og hva vi kan få til sammen.
Det er ulike former for fellesskap. Jeg har blitt opptatt av begrepet praksisfellesskap (communities of practice). I følge Wenger (2010) hører vi ofte til i flere praksisfellesskap. Disse fellesskapene er uformelle nettverk av personer som deler et engasjement rundt en felles praksis, og sammen utvikler praksisen videre. Praksisfellesskapene kan være tilknyttet jobb eller andre deler av livene våre. I praksisfellesskapene har deltakerne felles rutiner, vokabular, felles bruk av gjenstander, handlinger og historier. Det er engasjementet for noe felles som binder medlemmene i praksisfellesskapet sammen. Fellesskapet er ikke avhengig av at deltakerne er enige. Spenningen som ligger i at deltakerne har ulike perspektiv er ofte med på å holde liv i engasjementet. Wenger er opptatt av slike fellesskap fordi de evner å utvikle nye måter å løse utfordringer på.
Slike praksisfellesskap kan også oppstå i grupper av foreldre, der erfaringene og engasjementet til det å være foreldre knytter dem sammen i et fellesskap (Bulling, 2019). Barselgrupper er eksempler på slike fellesskap. Men du finner dem også på håndballtribunen eller på kjøkkenet på korpsstevner. Å dele erfaringer i foreldreskap kan mobilisere handlingskraft. Det kan synliggjøre at alle kan være en ressursperson i et oppvekstmiljø i lokalsamfunnet. Vi kan bidra med ulike ting. Ofte gir samtalene i slike fellesskap rom til å dele hverdagshistorier som viser at alle opplever foreldrerollen som utfordrende. Historier om utfordringer med å få barnet til å falle til ro om kvelden eller meldinger som sendes mellom ungdommene på sosiale media, kobler mennesker sammen som i utgangspunktet tror de har lite til felles. I disse fellesskapene bygges kapasitet. Det utvikles nye ideer og praksiser.
Når skolen skal sette inn tiltak fordi et barn ikke opplever skolemiljøet som trygt og godt, er det en risiko for at tiltakene kun blir individrettet. Potensialet som ligger i fellesskapet forsvinner i fokuset på enkeltepisoder og tolkninger av taushetsplikt. Det mangler ofte et grunnlag. Vi har ikke jobbet godt nok i forkant, i det forebyggende arbeidet. Emilie Kinge (2009) beskriver det som å bygge relasjoner i fredstid. Det er viktig både i profesjonelle samhandlingsrelasjoner og i foreldrenettverk. Erkjennelsen av at skolen ikke kan sikre et godt skolemiljø alene fritar ikke skolen for ansvar. Men den utfordrer etablerte strukturer og arbeidsformer. Det kan være at vi trenger å utvikle nye praksiser for hvordan vi jobber med skolemiljøet.
For å sikre oppvekstmiljø som har rom for at alle barn skal ha mulighet til å utvikle seg, trenger vi mer kunnskap. Vi trenger kunnskap om hvordan vi kan bidra til at det bygges sterke voksenfellesskap i lokalsamfunnene. I prosjektet Sammen i oppvekstfellesskapet, et aksjonsforskningsprosjekt i Levanger kommune, utforsker vi en arena som skolen og foreldregruppa deler, nemlig foreldremøtene. Vi tror det er et uforløst potensiale i foreldremøtene. Av ulike grunner er det mange som ikke deltar på foreldremøter. I tillegg er det mange som opplever at de får lite ut av å delta. Målsetningene med prosjektet er at foreldremøtene skal ha rom for alle, at de oppleves som nyttige og viktige, og at de blir en inkluderende arena der voksenfellesskap bygges.
Et godt skolemiljø er en viktig bestanddel i et godt oppvekstmiljø i et lokalsamfunn, men det skapes ikke kun i skoletiden. Oppvekstmiljøet skapes i fellesskapene. Fellesskap er ikke avhengig av konsensus, vi trenger ikke å være enige for å høre sammen. Sterke fellesskap tåler variasjon og ulike perspektiv. Barn trenger oppvekstmiljø med voksne som er tilstede og ekte. Hvis vi snakker om skolemiljøet som en integrert del av oppvekstmiljøet i et lokalsamfunn, ansvarliggjør det oss alle. Barna trenger gode og trygge oppvekstmiljø, det er det vi voksne som har ansvaret for å skape. Vi. Profesjonelle, foreldre og naboer. Sammen.
Kilder:
Bulling, I. S. (2019). Exploring Family Centres- Creating Accessible and Integrated Family Support. PhD, Department of Social work, Faculty of Social and Educational Sciences. NTNU.
Kinge, E. (2009). Hvor er hjelpen når den trengs? Om relasjonskompetanse. Om foreldresamarbeid. Oslo: Gyldendal akademisk.
Wenger, E. (2010). The carriere of a concept. I C. Blackmore (Red.), Social Learning Systems and Communities of Practice (1. utg.). London: Springer.
