Fagfolk bør få muligheten til fleksible og tilpassende utdanningsmuligheter

Post It lapp med teksten Flexible Working

For noen år siden hadde Høgskolen i Østfold en kampanje i forbindelse med forskningsdagene med et tilbud hvor ulike tjenestesteder, det være seg alt fra skoleenheter til kommunale parkeringsetater, kunne bestille en forsker som passet bedriftens formål inn til en lunsjsamtale. Idéen var god, og danner utgangspunktet for et ønske som denne teksten adresserer. Mange tjenestesteder har utfordringer knyttet til enten magre kurs- og konferansebudsjett; det er vanskelig å få tilrettelagt slik at ansatte kan få muligheten (og ikke minst å få dekket utgiftene) til å ta videreutdanning, eller at de som bestiller er henvist til å henvende seg til tilfeldig kursholdere for å få dekket inn behovet for faglig påfyll.

Det er særlig en stortingsmelding av nyere dato, «Kompetansereformen – Lære hele livet» (Meld. St. 14 (2019 –2020), som danner et noe mer optimistisk fremtidsønske om at fagfolk ute i tjenestene kan få en noe mer pålitelig tilførsel av kvalitetssikret og relevant utdanningstilbud. Det vil si faglig kvalitetssikrede utdanningstilbud, som samtidig er fleksibelt og tilgjengelig – også for de fagfolkene som ikke har mulighet til enten å gjennomføre et utdanningsløp som krever en del fysisk oppmøte på campus, eller har råd til å ta seg fri fra arbeid for å studere.

Føringene som følger livslang og fleksibel læring er radikal i den forstand at den presser høyere utdanning i retning der høyere utdanning bør tenke på noe nytt utover de tradisjonelle campusbaserte gradsutdanningene. Det følger også med midler. Eksempelvis DIKU (et av tre direktorater under Kunnskapsdepartementet som holder oppsyn med høyere utdanning) har satt av anselig med millioner kroner, som de lyser ut til de utdanningsstedene som klarer å lage nettopp slike fleksible og digitale utdanningstilbud til de som tradisjonelt har utfordringer med å få deltatt på de campusbaserte utdanningstilbudene.

Tenk følgende scenarioer for fremtiden: (a) I en liten kommune ute i distriktet har det vært behov for faglig påfyll i de ulike kommunale virksomhetene, for å sikre forsvarlig sårbehandling. Noen måneder i etterkant har kommunen fått landet et videreutdanningstilbud på 7,5 studiepoeng for alle sine ansatte innenfor helse- og velferdsetaten. Den praktiske undervisningen foregår primært via digitale løsninger, men det er også rom for at det gjennomføres noe fysisk undervisning i kommunenes egne lokaler.

(b) I en bydel i en større by, har det vært ønske om en kursendring på hvordan miljøtjenesten drives, og i samarbeid med en høyere utdanningsinstitusjon har det blitt laget en samlingsbasert videreutdanning i «Verdibasert miljøterapi» på 15 studiepoeng, som skal strekkes seg over et år. Undervisningen vil være digital, med mulighet for veiledning i mindre grupper mellom samlingene. Veiledningene vil foregå i (basis)grupper, hvor det primært er planlagt at hvert enkelt tjenestested fungere som en gruppe. Imidlertid vil noen av bydelens større tjenestesteder deles inn i flere (basis)grupper.

(c) Sentrale aktører ved Utetjenesten i en større kommune, har over lengre tid hatt en mistanke om at mindre rapporterte voldshendelser i nære relasjoner under koronapandemien, kan skyldes at både hjelpeapparatet har dårligere forutsetninger for å fange opp slike signaler, samt at de som utsettes for vold i nære relasjoner har færre møtepunkter for å kunne signalisere at de trenger bistand. Hvis mistankene stemmer, så kan dette være starten på flere menneskelige tragedier og store utgifter for kommunen på sikt. Kommunenes ledelse har derfor inngått et samarbeid med en høyere utdanningsinstitusjon om å lage et videreutdanningstilbud, med tematikken «Vold i nære relasjoner», for alle ansatte i Utetjenesten. Undervisningsplanen strekker seg over 10 uker med undervisning en dag i uken, hvorav denne undervisningen blir gjentatt på henholdsvis formiddagen og ettermiddagen for at alle i turnus skal få mulighet til å delta. Øvrig undervisning er asynkrone (innspilte videosekvenser).      

En slik ønsket fremtid kan bli en aktualitet, spesielt hvis Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og KS, ser betydningen og potensialet ved å øke grunnbevilgningen til høyere utdanning (gjerne via øremerking), ved å øke kapasiteten for aktivt å tilby både korte og lengre utdanningstilbud, som er skreddersydd ulike tjenestesteder og virksomheter. Pengene de ulike tjenestestedene bruker på en noe tilfeldig bruk av innleide, «private» kurs- og foredragsholdere, kunne fint vært dirigert inn en slik fellespott. Store midler som brukes på omskolering og etterutdanning av folk som ikke kvalifiserer til arbeidslivet, kunne delvis vært brukt inn i utdanningstilbud som kan bidra både til at folk ikke faller utenfor eller at ansatte kan ta et steg opp på utdanningssiden der hvor de allerede arbeider.

Delte stillinger – en mulighet som går begge veier 

I forlengelsen av ønske om fleksible og arbeidsrelevante utdanningstilbud innen høyere utdanning,  er det også mulig å gjøre systematisk arbeid med personalsammensetningen i de som skal drive utdanningstilbudene frem i denne henseende. En god mulighet for å øke forståelsen av arbeidslivsrelevansen er å utvikle ordninger som gjør at ansatte i undervisnings- og forskningsstillinger, lettere kan ta på seg ulike hospiteringsopphold ute på forskjellige, relevante arbeidssteder (hospitering innebærer at ansatte i fra UH-sektoren, fortsatt lønnet fra sine egne arbeidssteder, får muligheten til å observere og være en deltaker på andre arbeidsplasser). Bi-stillinger, som er lønnet arbeid inntil 20 prosent stilling hvis en er ansatt i en undervisnings- og forskningsstilling, gir også gode muligheter til å sørge for at ansatte i høyere utdanning kan opprettholde en arbeidslivsrelevant profil.

Imidlertid er det kanskje enda mer å hente ved å inkludere fagansatte ute i praksisfeltet, der de også kunne innehatt kombinerte stillinger rettet mot høyere utdanning. Ansatte ute i praksisfeltet, med høy ekspertise på angitte og avgrensede dagområder, kunne bli gitt muligheten til fastansettelse i tilsvarende små bi-stillinger (20 prosent) i tillegg til sin hovedjobb, slik som UF-ansatte i høyere utdanning har mulighet til, for å undervise på utdanningsprogram i det område som de har spesialkompetanse på. Studenter og kursdeltakere vil antageligvis kunne erfare dette som et tilskudd som øker relevansen for de teoretiske kunnskapene og ferdighetene de skal tilegne seg, samtidig som det kan fungere stimulerende for de øvrige UF-ansatte. Antagelig vil det fungere skjerpende for de som har slike kombinerte stillinger ved at de også får et behov for å oppdatere sin erfaringsbaserte kunnskap med forskningsbasert kunnskap, ettersom utdanningene plikter å levere forskningsbasert undervisning. Tjenestestedene og kollegaene til de ansatte som får muligheten til slike kombinerte stillinger, vil også kunne profitere på å ha kollegaer som ikke bare får oppdater og praktisert sin fagkunnskap, men som også kan bidra med internopplæring på en helt annen måte enn tidligere.    

Referanse

Meld. St. 14 (2019 –2020). Kompetansereformen – Lære hele livet. Kunnskapsdepartementet. Meld. St. 14 (2019–2020) (regjeringen.no)