Vernepleier i døgnbemannet samlokalisert bolig, seksjon for psykisk helse

To jenter som hjelper hverandre opp på en fjelltopp

Tekst skrevet av Helena Barisa. Teksten er godkjent av virksomhetens leder

Om arbeidsplassen min

Jeg jobber i en døgnbemannet samlokalisert bolig i seksjon for psykisk helse. I personalgruppa finner du en daglig leder, flere miljøterapeuter med høyere utdanning (både med og uten videreutdanning), samt ufaglærte og faglærte miljøarbeidere. Personalgruppen er tverrfaglig, og sammensatt av personer som i hovedsak har utdanning med ulik helsefaglig, sosialfaglig og pedagogisk bakgrunn.

For tiden yter vi tjenester til 40 beboere, men avdelingen utvides og boligen skal få flere nye beboere. Hvem som får plass avgjøres av kartlegging av funksjonsnivå og vurdering av behov for tjenester, og hver beboer har to til tre primærkontakter. De fleste bor i egne leiligheter bortsett fra fem personer som bor i hybelkollektiv. Disse fem personene trenger tettere oppfølging enn de andre som mottar tjenester fra oss.

Vi tilbyr målrettet miljøterapeutisk arbeid, og medisinsk og psykososial oppfølging til hver enkelt beboer. En del av dette er samtaler, utlevering og administrering av legemidler, praktisk bistand, opplæring i ADL-ferdigheter, veiledning i personlig hygiene, samt generell oppfølging og veiledning. Vi samarbeider med fastleger, DPS, spesialister, arbeidsgivere, NAV og pårørende, og ved omfattende utfordringer henvises beboere til spesialisthelsetjenesten.

Vårt hovedmål er at brukerne etterhvert skal flytte ut, og være i stand til å bo for seg selv uten å være avhengig av bistand døgnet rundt. Brukerne følges opp tett, for det meste av de med primærkontaktansvar for bedre kontinuitet i tjenestene.

Vernepleierens arbeidsoppgaver hos oss

De fleste arbeidsoppgavene er like for hele kollegiet. Vi tar utgangspunkt i gjeldende vedtak, og i samråd med beboerne utarbeider vi tiltaksplaner og ukeplaner som alle skal følge. Vi etterstreber lik praksis for å gi beboerne forutsigbarhet.

Det direkte arbeidet med beboerne handler mye om aktivisering, samtaler og praktisk hjelp.
Mange sliter med mestring av boevne og økonomi, og trenger hjelp og veiledning til dette. Noe vi gjør aller mest er praktisk hjelp av ulike art; som innebærer hjelp og veiledning i forhold til rengjøring av bolig, hjelp til innkjøp av matvarer, bistand til å klare og stå opp om morgenen, og å møte til avtaler (f.eks. lege, skole, jobb). Under denne prosessen er det viktig å ha fokus på ressursmobilisering og ikke gjøre personen hjelpeløs. Gjennom brukermedvirkning skal vi finne løsninger for hvordan beboerne kan mestre ting de per dags dato ikke klarer, for å kunne bli mest mulig selvstendig.

Jeg er en av fem medisinansvarlige. I tillegg har jeg hoved-medisinansvar i avdelingen.
De aller fleste beboere har en multidoseordning som utleveres av oss. Noen av oppgavene mine som medisinansvarlig er kontroll og dosering av legemidler. Dette være seg justering av doser, seponering av legemidler, administrering av depotinjeksjoner og utarbeidelse av ulike prosedyrer. Høsten 2020 vaksinerte jeg for eksempel alle mine kollegaer mot influensa. I tillegg er jeg engasjert i flere spennende velferdsteknologiske prosjekter utenfor min faste arbeidsplass.

Vernepleierkompetansen i psykisk helse

I jobben min bruker jeg mye av det jeg har lært gjennom vernepleierutdanningen. Jeg synes utdanningen har gitt meg et utvidet perspektiv på hvordan hendelser i livet henger sammen. En av mange nyttige ting jeg har lært er at en diagnose ikke er helheten, det er bare en liten del av et mennesket. En diagnose definerer ikke hvem du er. 

Siden jeg jobber som miljøterapeut, står selvfølgelig miljøterapeutisk kompetanse sentralt. Men miljøterapi er komplekst, og miljøterapi er ikke bare én ting. Det er å jobbe i team med mange andre yrkesgrupper for å se etter de beste løsningene for hvert enkelt individ, både i og utenfor boligen. Miljøterapi er “her og nå”, noe som skal føre til økt mestring av oppgaver og utfordringer i hverdagen.

Noe jeg bruker mest er relasjonell kompetanse. Det aller viktigste verktøyet på min arbeidsplass er kommunikasjon; å sikre god dialog og samarbeid. Gjennom både verbal og nonverbal kommunikasjon samarbeider ansatte med beboere for å finne ut hvordan vi kan hjelpe de til å ha det bedre. Det er en kontinuerlig fokus på hverdagsliv. Det er viktig å etablere gode relasjoner. For å kunne gjøre dette er det viktig med god forståelse, respekt og empati. Vi er støttespillere. Vi lytter, tilrettelegger, veileder og støtter.

En annen kompetanse jeg har tilegnet meg gjennom studiet, og som jeg bruker mye av som vernepleier, er det jeg har lært gjennom helsefaglige emner. Jeg er autorisert helsepersonell med medisinsk kompetanse. Jeg har ansvar for legemiddelhåndtering og gjennomføring av ulike prosedyrer. Gjennom utdanningen har jeg også tilegnet meg kunnskap om ulike diagnoser, skader og medisinske tilstander. Jeg kan analysere, observere og kartlegge. Det er også viktig å være bevisst når min kompetanse ikke strekker helt til og når jeg må innhente hjelp fra annet kompetent helsepersonell.

I møte med dilemmaer

Selv om de aller fleste dager er forutsigbare, må man være forberedt på det meste. Iblant møter man mennesker som er selvdestruktive og suicidale, i dårlig humør eller aggressive. Noen er veldig oppsøkende, mens andre isolerer seg. Noen er veldig bestemt, mens andre ikke klarer å ta valg. Noen er veldig stille, mens andre vil prate. Rett og slett møter man mange ulike mennesker i ulike livsfaser, på både gode og dårlige dager. Siden vi jobber med mennesker, finnes det ingen fasit på hvordan man skal oppføre seg i gitte situasjoner. Man må ta utgangspunkt i selve situasjonen, i omgivelsene, den hjelpetrengende sine ressurser, behov og ønsker. Hver dag balanserer vi mellom støtte og ansvaret vi gir til beboere, og regulerer avstand og nærhet mellom oss. Da ender man ofte opp i et dilemma. I møte med en vanskelig situasjon tar vi hensyn til lovverk, prosedyrer og retningslinjer. Hvis det er en situasjon der man ikke må finne løsningen der og da, prater vi sammen og prøver å finne den beste løsningen.

Utfordringer i arbeidsfeltet

Psykiske lidelser er et omfattende problem i mange land. Morgendagens helsetjenester vil gi oss nye utfordringer men også nye muligheter. Befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester er i stadig endring. Derfor er det viktig med kontinuerlig forskning og utvikling av helse- og omsorgstjenestene. Psykiske lidelser reduserer livskvalitet og påvirker mange arenaer. Det påvirker ikke bare personen det gjelder, men også familien og samfunnet. Det er mange ulike faktorer som gjør at utfordringer i feltet oppstår og det finnes ikke en enkel løsning.

Gjennom arbeidserfaring i psykisk helse, oppfølging av saker i media, og diskusjon med venner og familie har jeg lagt merke til at det ikke legges nok arbeid i å forebygge. Det er ofte lange køer for å få hjelp, og det kan ta lang tid før tiltak settes i gang. Det gjør at noen folk gir opp, noe som kan resultere i at psykiske plager utvikles til psykiske lidelser. Tidlig hjelp kan forebygge at psykiske utfordringer utvikler seg videre til noe mer alvorlig.

I de siste årene har kommunene fått mer ansvar for personer med psykiske problemer og rus. Spesialisthelsetjenesten kan skrive ut alvorlig syke pasienter, fordi de ikke klarer å gjøre mer for vedkommende; at de er for syke eller fordi pasienten ikke er motivert til behandling. Slike situasjoner er svært krevende for tjenesten jeg jobber i. Alvorlig syke personer blir kommunens ansvar uten den spesialkompetansen som spesialisthelsetjenesten har. Dette kan skape utfordringer og frustrasjon for ansatte, og ikke minst for den som trenger hjelp.

En annen utfordring som kan forekomme er at hjelpeapparatet ikke alltid samarbeider godt nok. Det kan være vanskelig å finne tid til møter som passer alle, eller at noen ikke tar initiativ til å snakke sammen og inkludere hverandre i samarbeid rundt en bruker. Det er også viktig at kollegaer på jobb kan samarbeide og at ansvaret er jevnt fordelt mellom primærkontakter.

Vi må aldri glemme at beboeren er nøkkelen for god behandling. Men det er ikke alle som trenger hjelp som vil ha hjelp. Det er frivillig å bo i en kommunal bolig, og frivillig å ta imot miljøterapeutisk behandling og bistand. Det er essensielt at personen ikke er en passiv mottaker av hjelp, men motivert og villig til endring. Fravær av motivasjon betyr ikke nødvendigvis at man ikke kan hjelpe noen, det betyr at man foreløpig ikke klarer fullt ut å utnytte potensialet som er der.