Vernepleiere er også sosialarbeidere

En blomst mellom hender
Photo by Lina Trochez on Unplash

Vi bør være stolte av vår tverrfaglige kompetanse. Med én fot i det helsefaglige og én i det sosialfaglige kan vi være bindeleddet i tjenestene.

Da det fortsatt var lov å drikke en pils eller to, var jeg ute og hadde en hyggelig kveld med venner. På vei til den obligatoriske burgeren, møtte vi på en dame som ikke hadde det like hyggelig.

Hun hadde kutt i ansiktet, og var dekket av blod og tårer. Som autorisert helsepersonell kunne jeg ikke bare gå videre. Jeg snakket med henne. Hun fortalte at hun var blitt utsatt for vold av kjæresten, at hun hadde kommet seg unna, men ikke turte å dra hjem. Han hadde nøkkel til leiligheten.

Mens vi snakket, kom han mot oss. Som vernepleier er jeg vant til å stå i krav og tenke posisjonering. Politiet hadde ikke tid til oss. For å gjøre historien kort; vi kom oss til legevakten.

Da vi ventet, kunne sosialarbeideren i meg ta plass. Vi bygget en god relasjon og et tillitsforhold. Historien hennes var en vi dessverre har hørt mange ganger før. Hun var redd for å fortelle hvordan hun egentlig hadde det på grunn av dårlige erfaringer med helsevesenet. Med brukermedvirkning og en god dose juss i sekken, kunne jeg forsikre henne om at ingen skulle ta beslutninger over hodet på henne.

Legen undersøkte henne, sykepleierne tok henne med til røntgen og en sosionom ble tilkalt for samtale. Med en fot i det helsefaglige, og en i det sosialfaglige, kunne jeg være bindeleddet mellom henne og profesjonene hun møtte.

Hun var trygg på at jeg kunne fremme hennes sak, fordi vi hadde bygget et tillitsforhold. Da fikk helsepersonellet på legevakten innsikt i behovene hennes, noe de kanskje ikke ville fått ellers.

Poenget jeg vil frem til, er at vi som vernepleiere må omfavne både den helsefaglige og den sosialfaglige biten av profesjonen vår. Denne kombinasjonen er unik og gjør oss til en enorm ressurs. Hvis vi tror vi kun hører hjemme i en av delene reduserer vi vår egen betydning.

Jeg tror vi er redd for å bli sett på som annenrangs helsepersonell. Derfor er det viktig for oss å fremheve at vi kan legemiddelhåndtering, utføre medisinske prosedyrer og gå inn i helseberedskapen. Dette er bra. Likevel risikerer vi å undergrave oss selv om vi kun legger vekt på dette.

Vi må anerkjenne styrken vi har med vår sosialfaglige kompetanse. Vi bør være stolte sosialarbeidere.

Damen jeg møtte den sene kvelden, da Corona kun var en øl og en-meteren var et stupebrett, ville kanskje ikke åpnet seg om hun ikke hadde møtt en sosialarbeider. Hun ville kanskje ikke fått den behandlingen hun trengte, om jeg ikke kunne forklart henne hva som skulle skje.

Sosialarbeidere har fått et dårlig rykte og brukes nedsettende i den offentlige debatten, men dette kan vi ikke akseptere. I en tid hvor somatikken tar over for helsefremmende miljøarbeid og vi medisinerer vekk symptomet fremfor å behandle de bakenforliggende årsakene, trenger vi flere sosialarbeidere, ikke mindre.

Vi er ikke sosialarbeidere eller helsepersonell. Vi er sosialarbeidere og helsepersonell. Vi må anerkjenne styrken i vår sammensatte kompetanse. Vi må henge sammen eller bli hengt hver for oss, ifølge Jan P. Syse. Nå er det på tide å ta sosialarbeiderbegrepet tilbake.