Vernepleiere må undervise fremtidens vernepleiere

Vernepleier Marit Selfors Isaksen

Navn: Marit Selfors Isaksen
Alder: 48år
Arbeidssted: FOs politiske ledelse, Leder av FOs profesjonsråd for vernepleiere

Hvorfor ble du vernepleier?

Jeg var 21 år, bodde på Sortland, ble utdannet ridelærer og jobbet med dette på fulltid i 5 år. En del av rytterne på rideskolen var personer med ulike funksjonsnedsettelser. Det var så utrolig givende å se hvordan ryttere med cerebral parese, stiv kropp og muskelspasmer endret seg i løpet av en ridetime. Etter en stund på hestens varme og myke rygg, skrittende i jevne bevegelser, slappet kroppen mer av, spenningene bli mindre og musklene roet seg.  Dette var så motiverende å være med på. Når de kom på ridetimer hadde de ofte med seg en vernepleier, eller en annen ansatt fra boligen. Jeg ble nysgjerrig på jobben som vernepleier og syns han som ofte var med på rideskolen virket så reflektert og kunnskapsrik. Og han hadde så fin måte å kommunisere på, med de som ikke hadde så godt språk selv. Jeg husker at jeg ble så imponert, og det utfordret mine fordommer.  Dette var mitt første møte med en vernepleier, og det glemmer jeg aldri.

Noen år senere flyttet jeg sørover og jeg fikk sjansen til å delta på et kurs for nye assistenter i helse- og omsorgstjenesten i en kommune på Innlandet. Gjennom dette kurset fikk jeg praksis i et bofellesskap hvor jeg møtte fem personer med utviklingshemming. Jeg legger ikke skjul på at det var noe skremmende. Uten kompetanse eller annen kjennskap til personer med utviklingshemming enn det jeg hadde fra rideskolen. Jeg kom til et bofellesskap med fellesareal, hvor sammensetningen av personene var så utrolig forskjellig. Ulik alder, ulike funksjonsnedsettelser, få med godt verbalt språk og utfordringer knyttet til uro og utagering. De første dagene var jeg litt skjelven, det må jeg si. Ukene gikk og jeg ble tryggere og fikk lære mer og ble etter hvert bedre kjent med de som bodde der.  Interessen for folk, for å lære mer om funksjonsnedsettelser og hvordan jeg kan bidra til at andre kan leve sitt liv var etablert, og året etterpå startet jeg på vernepleierutdanninga på Lillehammer. Det har jeg aldri angret på.

Hvilke utfordringer mener du vernepleierutdanningen har i årene som kommer?

Jeg mener vernepleierutdanningen har to store utfordringer i årene som kommer.

Det ene er at de må bidra til at flere av studentene får lyst til å jobbe med og for personer med utviklingshemming. Det er et problem for profesjonens mandat at ikke flere jobber med den målgruppa. Kun 1 av 10 ansatte i tjenester til utviklingshemmede er vernepleiere, mens behovet er opp mot 7 av 10. Det er nok mange faktorer som har betydning for valg av tjenestested etter utdanningen, men jeg tenker at vernepleierutdanningene har et stort ansvar og potensial til å påvirke studentenes interesser.

Den andre store utfordringen vernepleierutdanningen har, er at den må bidra til at flere vernepleiere blir inspirerte til å ta relevante mastere og phd-løp. Der er Høyskolen i Østfold et godt eksempel, gjennom deres arbeid med «forskerlabben». Der lærer studentene å anvende og utvikle forskningsbasert kunnskap, og gjennom praktiske ferdigheter å ta i bruk forskning, og de resultatene de har fått til er imponerende. Det førte, som sikkert mange vet, til at Jon Arne Løkke og Lars Rune Halvorsen for noen år siden fikk utdanningskvalitetsprisen, og ikke minst så har det ført til et stort antall publisert vitenskapelige artikler og nasjonale og internasjonale poster, som studentene har vært med på. Slike tiltak kan være med på å både kvalifisere og motivere vernepleiere til å se nytten av forskning og formidling av forskningsresultater. At det blir lagt til rette for det allerede i grunnutdanningen kan føre til at flere vernepleiere går videre med høyere grader og forskning. Og jeg håper det fører til at flere vernepleier søker seg videre og får lyst å drive forskning og undervisning på landets universitet og høyskoler. For vernepleiere må forske på eget fag. Og vernepleiere må undervise fremtidens vernepleierstudenter.

Hvis du skal anbefale én vernepleierfaglig bok; hvilken bok er det og hvorfor nettopp den boken?

Da vil jeg trekke frem en utrolig viktig bok, som jeg tenker bør være pensum på alle landets vernepleierutdanninger, og det er boken til Kjersti Skarstad «Funksjonshemmedes rettigheter. Fra prinsipper til praksis». Tematikken Kjersti skriver så godt om, er helt grunnleggende for vernepleiere å ha et nært og ideologisk forhold til.

Nevn en vernepleier du ser opp til, og hvorfor.

Da vil jeg trekke frem May Østby. Hun jobber som høyskolelektor på høyskolen i Østfold og på Høyskolen i Molde. May er en av vernepleierne i Norge som har bidratt sterkt til forskning sammen med personer med utviklingshemming, og som brenner for dette arbeidet. Jeg har vært så heldig å høre presentasjoner av arbeidet hun og Ole Magnus Oterhals har hatt de siste årene, og det er imponerende. Arbeidet deres har vært utrolig viktig og det har bidratt til å gi personer med utviklingshemming en helt ny mulighet til selv å være delaktig i forskningen, i valg av forskningstema og problemstillinger. Naturlig nok kan vi si i dag, men jeg mener de fortjener en god porsjon annerkjennelse for denne jobben. Ekstra viktig mener jeg arbeidet deres med å lage lettlestversjoner av forskningen er viktig, slik at de forskningen angår også får tilgang til dette. Artikkelen «Jeg kan» som ble publisert i Tidsskrift for Omsorgsforskning i januar 2021 er et utmerket resultat av dette arbeidet.   

Hva ønsker du deg av vernepleier.no i årene som kommer?

Jeg ønsker at det blir et nettsted som alle vernepleiere i Norge får et forhold til. Der de kan finne inspirasjon fra god praksis, nyheter fra forskning, og hvor de aktuelle politiske debattene som angår fagfeltene blir løftet og debattert.