Vi må snakke om omsorgstretthet!

Jente som står i vinduet med smittemaske

Når ansvaret blir for stort, oppgavene for tunge, presset for høyt og de vonde historiene for mange, er risikoen høy for å utvikle omsorgstretthet.

Fontene publiserte nylig en sak om sekundær traumatisering og utbrenthet, og hvordan vi som hjelpere blir påvirket av det som skjer i livene til brukerne våre enten vi vil det eller ikke.

Vernepleier Sara Karine Vang

Omsorgstretthet, oversatt fra det engelske begrepet compassion fatigue, er ikke noe som kastes på deg, det er noe som kommer snikende over tid. Tenk over det. Har du noen gang tatt deg selv i å bruke unormalt mye energi på å irritere deg over at kollegaen ikke rydder etter seg med en gang, fremfor å gjøre oppgavene du egentlig burde gjøre? Har du begynt å grue deg til å gå på jobb, selv om du egentlig syns du har verdens beste arbeidsplass? Da kan det være en ide å ta noen grep.

Omsorgstretthet kjennetegnes av utmattelse, fysiske plager, endret søvn, nedsatt konsentrasjon, redusert yteevne og selvfølelse, følelse av utilstrekkelighet, redusert empati, nummenhet, ansvarsfraskrivelse, angst, irritabilitet mm. Dette kan føre til at man opplever en økt distanse til andre mennesker, som kan gå utover relasjonen til brukere, kollegaer og andre samarbeidspartnere.

FO har den siste tiden gjort en god jobb med å løfte tema om vold og trusler på arbeidsplassen til helse- og sosialarbeidere. Vold og trusler på jobb kan føre til senvirkninger og PTSD. Hva med dem som ikke nødvendigvis blir utsatt for vold, men som likevel utvikler PTSD-lignende symptomer på grunn av jobb?

Vi får stadig flere brukere med mer sammensatte og komplekse problemstillinger, samtidig har samhandlingsreformen bidratt til at mer og mer ansvar skyves over på kommunene. Likevel ansettes det ikke flere i faste stillinger. Dersom arbeidsplassen i tillegg preges av dårlig organisering, er risikoen høy for at både du og dine kollegaer kan utvikle omsorgstretthet i større eller mindre grad.

Helse- og sosialarbeidere som utvikler omsorgstretthet, kan oppleve skam over å ikke lenger kjenne medfølelse med brukere som står i vanskelige situasjoner, og derav ende med å si opp jobben, fordi man ikke lenger føler seg egnet til omsorgsyrket. Vi har behov for alle helse- og sosialarbeiderne vi kan få. Vi har ikke rå til å miste flinke folk, når det kan settes inn tiltak for å forebygge det.

Vi får mye kurs og opplæring i håndtering av fysisk vold og trusler, men det er lite fokus på å sende ansatte på kurs for å lære om omsorgstretthet og sekundær traumatisering. Dette må det gjøres noe med.

For å kunne forebygge omsorgstretthet, må vi i første omgang bli bevisste på at omsorgstretthet er et reelt problem som må tas på alvor. Vi må kjenne til risikofaktorer, symptomer og sette inn forebyggende tiltak, før det går så langt at ansatte ikke lenger orker å stå i jobben.

Det er en kjent sak at helse- og sosialarbeidere ofte er bedre til å ta vare på andre enn seg selv. Vi må derfor som kollegaer være flinke til å tilby kollegastøtte, og lage et trygt arbeidsmiljø hvor det er rom for å snakke om tingene vi opplever, og hvordan det påvirker oss. Ledere må sørge for en god organisering av arbeidsplassen og tilrettelegge slik at arbeidsdagene blir gjennomførbare for de ansatte. Fagforeningen må bidra til å sette omsorgstretthet på dagsordenen, og tilby kurs til de ansatte i tjenestene.

Å forebygge omsorgstretthet er et felles ansvar.