Vernepleier i koronatjenester

En gruppe mennesker som samarbeider. Jente med tavle av gule lapper

«Jeg må si det til hele Norges sykepleie- og vernepleierstudenter, denne koronapandemien hadde vi ikke klart uten dere. I hvert fall ikke vaksineringen.» Det er vernepleier Beate Henriksen som sier dette til vernepleier.no når vi treffer henne i solen på hennes terrasse i et nedstengt Oslo. Vi besøker henne for å høre om hennes erfaringer, som vernepleier, fra arbeidet med testing, smittesporing og vaksinering. Det ble en hyggelig og interessant samtale i god avstand fra hverandre.  

Etter at koronapandemien rammet Norge i mars 2020 og smitteverntiltakene ble innført, har arbeidshverdagen til mange vernepleiere endret seg. For de fleste handler det om små og store justeringer i tjenestene som allerede blir gitt. Justeringer som har vært nødvendige for å sikre gode tjenester i en annerledes tid. For noen vernepleiere ble endringene store. Flere vernepleiere har deltatt aktivt i testing, smittesporing og vaksinering. Beate Henriksen er en av dem.

Vernepleier Beate Henriksen
Vernepleier Beate Henriksen

«Ja, det har vært mye», forteller Beate. «Men, det har vært mye for mange.» Hun ser tilbake på en ekstraordinær tid der hun sammen med mange andre har fått til mye. I september 2020 gikk hun fra å lede en seksjon i tjenestene til utviklingshemmede til å i tillegg lede Nordstrand koronatjenester. Disse tjenestene består av 90 årsverk fordelt på feberpoliklinikk, smittesporingsteam og nå vaksinering.

«Plutselig var vaksinen der», forteller hun. Den kom tidligere enn det var planlagt for og det var nødvendig med en leder for vaksinesenteret også. Da ble koronatjenestene slått sammen og Beate fortsatte med utvidet ansvar.  

«Jeg skulle egentlig ha lang juleferie, men jobbet gjennom hele julen. 4. januar hadde vi første dag på Nordstrand vaksinasjonssenter.»

«Herregud, jeg er blitt kjent med så mange flotte folk, altså» bryter hun ut. Gjennom hele samtalen lyser det av annerkjennelse til den innsatsen ulike folk i ulike roller har gjort det siste året.

«Uten de to Groene hadde det ikke gått», sier Beate. Foruten mannen hennes var det to kollegaer med Gro til fornavn hun snakket med før hun takket ja til disse ekstraordinære lederoppgavene. De er teamleder og vernepleierkonsulent på tjenestestedene hun til vanlig er leder for. Hun måtte være sikker på at tjenestene her ble ivaretatt.

Hun forteller også om at hun er del av en trygg og proaktiv ledergruppe som ikke er redd for å ta på seg nye oppgaver. «Jeg sa ja fordi jeg var trygg i egen rolle, kjente systemene, og også hadde jobbet noe på feberpoliklinikken fra starten av pandemien». De trengte folk som testere og for å skåne mest mulig av de ordinære tjenestene stilte lederne opp. «Vi lærte masse. Det var kjempe gøy. Vi tok den ene testrekorden etter den andre.»

Det har vært viktig å prøve og skåne de ordinære tjenestene mest mulig, samtidig som det har vært behov for folk i koronatjenestene. «Det er bedre at jeg jobber litt mer enn at folk som jobber direkte med utviklingshemmede skal jobbe alt for mye. Det skal ikke alltid gå utover dem».

Samtidig forteller hun om alle medarbeiderne som har stilt opp. «Kan du dra ned på feberpoliklinikken på slutten av vakten din i dag og få opplæring, så jobber du der på fredag? Null stress. Folk i tilrettelagte tjenester har bare sagt ja». Folk har vært villig til å gjøre andre arbeidsoppgaver enn vanlig.

Det er viktig for Beate å understreke at dette ikke er en dugnad. De får betalt for jobben de gjør. Hun sier dette også med bekymring.

«Det som bekymrer meg er når dette er over. Dette er veldig dyrt. Hvis kommunene ikke får dekket dette, hva gjør det med helse- og omsorgstjenestene i kommuner og bydeler da?»

Beate er vernepleier, ferdig utdannet i 2004 den gang det het Høgskolen i Akershus. Hun har gjennom sin yrkeskarrierer jobbet mye med barn og unge med utviklingshemming og/ eller autisme, både som støttepedagog, i avlastning og i barnehabilitering.

Når hun får spørsmål om hvorfor hun ble leder, ser hun tilbake til sin tid i habiliteringstjenesten. «Når en jobber der ser man så mye bra som gjøres rundt omkring i de ulike tjenestene, men også ledere som er i krysspress hele tiden…og det er litt spennende».

Hva tenker du om faglig ledelse?

«Det er hele tiden det fokuset, hva gjør man for å få noe bra til å forekomme en gang til. Det er ledelse. Hva gjør jeg for at medarbeidere skal oppleve å bli sett? Hva gjør jeg for at de skal oppleve mening, mestring og mot? Det må settes i en faglig sammenheng.»

«Ledelse er mitt fagfelt, men grunnmuren min er vernepleie.»

Hvordan har det så vært å være vernepleier når en leder en slik tjeneste, lurer vi på mens Beate forteller om det siste året.

Det er da hun blant annet forteller om innsatsen til vernepleierstudenter. Hun forteller at hun tidlig tok kontakt med OsloMet for å kunne annonsere etter både sykepleierstudenter og vernepleierstudenter. At hun selv er vernepleier gjorde nok at hun tenkte på vernepleierstudenter som en ressurs. Mange meldte seg. Hun har også vært tydelig overfor studentene at dette er en svært god anledning til å lære hverandre å kjenne på tvers av profesjonsgrensene.

Hun trekker også frem vernepleieres systematiske tilnærming til opplæring. Opplæring har vært viktig i en tjeneste som har rekruttert mange nye på kort tid. Her har vernepleiere hatt nøkkelroller.

De siste årene er det blitt fokus på spørsmålet «hva er viktig for deg?» i landets helse- og omsorgstjenester. Dette er blitt mer enn en floskel, Beate forteller at hun hører kollegaer bruke dette hele tiden. Samtidig trekker hun frem at vernepleiere kanskje har et mer naturlig forhold til dette enn andre. Vernepleiere er vant til dette fra mange år i tjenestene til folk med forståelses- og kommunikasjonsvansker. Vi er vant til å bruke tid på å finne ut hva folk ønsker og liker i sitt eget liv.

Det er kjent at det tidvis kan være profesjonskamp mellom sykepleiere og vernepleiere. Beate forteller at det aldri, så vidt hun vet, har vært satt spørsmål ved om det var greit at det var vernepleiere ansatt i koronatjenestene. Bydelsoverlegene har vært tydelig på at det er greit, og brukte også dokumentasjon fra FO på vernepleiernes kompetanse. «Alt handler om opplæring, og vi må å ha tillit til folk», sier Beate.

Har du tenkt selv at det var et problem at du er vernepleier?

«Nei» kommer det raskt fra henne. «Jeg hadde jo heller ikke det medisinsk faglige ansvaret.» Det var det legene som hadde. Hun presiserer også at det er viktig å vite at sykepleie og vernepleie er to ulike fag, selv om vi er juridisk likestilt. Hun forteller om noen strålende møter med sykepleiere med lang erfaring og kompetanse. Gjerne pensjonerte sykepleiere som stiller opp.

Til slutt kommer vi også inn på hvordan pandemien har vært for tjenestene til utviklingshemmede. Beate forteller at de tidlig fikk opplæring i testing i egen avdeling, slik at det var egne folk som testet utviklingshemmede. Hun forteller om folk som til vanlig kan ha mye atferd som utfordrer omgivelsene, men som når de ble testet var helt rolig. Dette var viktige tillitsskapende tiltak. De slapp å dra på testsentre.

Nå blir Beate ekstra engasjert. Hun er klar og tydelig på hva hun mener om at utviklingshemmede ikke er prioritert i vaksinekøen. «Jeg mener at hvis du har en nedsatt forståelse kan du være utsatt for smitte i mye større grad enn andre. Utviklingshemmede burde vært en prioritert gruppe.»

Beate fortsetter å snakke om situasjonen for utviklingshemmede og dem som jobber i tjenestene til utviklingshemmede under pandemien.

«Ingen går i fakkeltog for de som bor i bofellesskap. Og det er i hvert fall ingen som går i fakkeltog for de menneskene som jobber i bofellesskap. Jeg skal i hvert fall gå i det fakkeltoget. Er det noen som har stått i det her, i kriser, og vært utsatt for smitte, tatt den bussen til jobb hver eneste dag for å ta vare på et annet menneske, som har stått der og gitt klem, vært tett på folk som trenger nærhet, så er det de som jobber i bofellesskap.  Det står ikke i en eneste avis, det er ingen som klapper for dem.»

Hun fortsetter engasjert. «Alle snakker høyt om hvor sliten man er. Konkurranse om å være sliten. I den pandemien her så er det ingen som eier det å være sliten. Alle har ofret noe i den tiden her. Vi er lei. Vi må bruke ordet lei i stedet for sliten.»

Vinteren 2020, før alt dette, hva tenker du når du ser tilbake?

«Helgen før nedstenging var jeg på min årlige hytte tur med venninnene. For første gang hadde jeg med meg jobbtelefon og jobb-pc på turen. Jeg forstod at det kom til å skje noe og husker jeg ble provosert over at de andre ikke forstod alvoret. Så gikk det en uke, så…»

I mai er Beate ferdig som leder i koronatjenestene i denne bydelen sør i Oslo. Da skal hun tilbake til tjenestene til utviklingshemmede på heltid, riktig nok i en ny stilling som nestleder i avdelingen. Vi avslutter med å spørre hva hun har lært mest om ledelse det siste året. Det er 3 ting Beate Henriksen da trekker frem.

«Jeg har lært at man må tørre å ta sjanser, at det er lov å le av feilene sine og at folk er stolt av jobben sin».