Brukerinvolvering er i vinden. Brukerne skal involveres både i kunnskaps- og tjenesteutvikling, for å sikre relevans og kvalitet. Det krever at vi tar bevisste valg om tilrettelegging for involvering, hvem som involveres og hvordan resultatet av prosessen synliggjøres. God involvering krever mot, mot til å gi fra seg definisjonsmakt.
Brukerinvolvering er i vinden. Brukerne skal involveres både i kunnskaps- og tjenesteutvikling, for å sikre relevans og kvalitet. Det krever at vi tar bevisste valg om tilrettelegging for involvering, hvem som involveres og hvordan resultatet av prosessen synliggjøres. God involvering krever mot, mot til å gi fra seg definisjonsmakt.
Jeg er opptatt av hvordan offentlige tjenester kan bidra til å skape gode inkluderende oppvekstmiljø for barn og unge i lokalsamfunnet. Selv om Norge har godt etablerte universelle helse- og velferdstjenester for barn, unge og deres familier er det noen som faller utenfor. Sammen med forskere ved UiT deltar jeg i Prosjektet IAS- Increasing accessibility of integrated Early Childhood Education and Care– services et Erasmus+ prosjekt der Norge, Belgia, Slovenia, Finnland og Polen deltar. Målet med prosjektet er at deltakerne skal utveksle ideer for hvordan vi kan legge til rette for å øke tilgjengelighet til integrerte tjenester for familier med små barn.
Ett av temaene vi har jobbet med i prosjektet er hvordan familiene involveres i tjenestene for familier med små barn. I European Quality Framework for Early Childhood Education and Care (2014)[1], blir foreldreengasjement beskrevet som et viktig aspekt ved å utvikle og opprettholde tjenester av høy kvalitet:
Within a context that is set by the national, regional or local regulations, the family should be fully involved in all aspects of education and care for their child. To make this involvement a reality, ECEC services should be designed in partnership with families and be based on trust and mutual respect. These partnerships can support families by developing services that respond to the needs of parents and allow for a balance between time for family and work.
Kvalitetsrammeverket vektlegger at foreldrene bør involveres for å sikre at tjenestene svarer på de behovene foreldrene har. Som en del av prosjektet ble det gjennomført fokusgrupper med profesjonsutøvere i de ulike landene. Flere av deltakerne var opptatt av at de ikke involverte familiene i stor nok grad. Familiene var involvert i de daglige aktivitetene, men i mindre grad i utvikling av tjenester på systemnivå. De opplevde også at det kunne være utfordrende å rekruttere foreldre til å bidra i involveringsprosesser.
Dette kan det være mange grunner til. Involveringsprosessene kan være organisert på en måte som gjør at det er vanskelig for foreldrene å delta. Det kan være tidkrevende, eller at møter for eksempel skjer i foreldrenes arbeidstid. Det kan også handle om tillit. Mangel på tillit til offentlige tjenester var ett av momentene som kom opp i studien. Tillit eller mangel på tillit til en tjeneste overføres ofte til en annen (Høyer & Mønness, 2016). Det betyr at dårlige erfaringer med oppfølging fra for eksempel barnehage eller barnevernstjenesten, kan påvirke tilliten til skolen. Dette får også betydning for involveringsprosesser. Involveringsprosesser er avhengig av relasjonsbygging og tillit. De som bruker tid og ressurser på å bidra til å utvikle tjenester og tilbud må ha tillit til at deres bidrag blir behandlet med respekt og at bidraget får betydning.
Åpen og transparent kommunikasjon om hvordan folks perspektiver har endret tjenestedesign og tilbud er viktig for å skape en oversikt som bygger tillit og legitimitet og en motivasjon for involvering (Tritter, 2009).
Prosesser som legger opp til involvering bør inneholde en tydelig plan for hvordan de som involveres får informasjon om hvordan innspillene har blitt tatt med videre. Det må synliggjøres hvor erfaringskompetansen har fått betydning for avgjørelser. Over mange år har formell kompetanse hatt høy status i kunnskapshierarkiene. Det krever omstilling for både profesjonsutøvere å akademikere å gi rom for andre former for kompetanse.
Det er også viktig å være bevisst på hvilken form for involvering man legger opp til. Involveringen kan beskrives med ulike dimensjoner. Den kan være individuell eller kollektiv, direkte eller indirekte og proaktiv eller reaktiv (Tritter, 2009). Foreldre kan være involvert som enkeltpersoner gjennom brukerundersøkelser eller samlet gjennom en brukerorganisasjon. De kan være direkte involvert i beslutningsprosesser rundt planlegging av et utendørs lekeområde i barnehagen eller indirekte gjennom å skrive innspill i høringsrunde på kommunale planer for bygging av ny skole. Det er også forskjell på når involvering finner sted; om det er proaktivt i forkant av etableringen av et nytt foreldrestøttende program, eller reaktivt, det vil si at involvering finner sted som en reaksjon på for eksempel planer om å legge ned en aktivitet.
Ulike former for involvering kan bidra på ulikt vis til utvikling og levering av tjenester. Hvis foreldre deltar i tjenestelevering i ECEC-tjenester, kan det forstås som samproduksjon [co-production], men dette krever ikke nødvendigvis brukerinvolvering i planleggingsprosessen. Der de er involvert i planlegging og levering kan dette defineres som samskaping [co-creation] (Fox et al, 2021).
Co-creation is a collaborative activity that reduces power imbalances and aims to enrich and enhance the value in public service offerings. Value may be understood in terms of increased wellbeing and shared visions for the common good that lead to more inclusive policies, strategies, regulatory frameworks or new services. (Fox, 2019)
Involvering av brukere av tjenestene er viktig, men det kan også være nyttig å involvere andre. Hvis vi bare får perspektivene til de som allerede benytter tjenestene, kan det bli et ekkokammer, der mer av det vi allerede har, blir resultatet. Det kan gjøre det vanskelig å nå de som ikke benytter tilbudet, men som kanskje har behov for bistand. Godt tilgjengelige tjenester har vært ett av hovedtemaene i IAS prosjektet. Hvis vi skal kunne nå de familiene som vi ikke når gjennom dagens støttesystemer, trenger vi kunnskap om hva de ønsker, hvilke behov de selv opplever å ha, og hva de kan bidra med.
Innenfor forskning på samskaping har også et annet perspektiv blitt løftet fram de siste årene. Samskapte velferdstjenester, kalt relasjonell velferd. Relasjonell velferd innebærer at offentlige, private og/eller sivile aktører går sammen om offentlig oppgaveløsing gjennom å dele kunnskap og ressurser med hverandre. Disse perspektivene, innebærer å bevege seg fra å se på bærekraft og velferd som en offentlig oppgave, til å se på det som en samfunnsoppgave på tvers av sektorer, organisasjoner og aktører (Heimburg & Ness, 2020).
Jeg tror vi må bli bedre på å planlegge involveringsprosesser, og modigere på å prøve ut andre former for involvering. I direkte involvering inkluderes foreldrene i beslutningsprosessene, ikke bare med innspill, men som beslutningstakere. I slike prosesser får foreldrene være med å forme og skape tjenestetilbudet. Det vil gi en helt annen dynamikk. Vi må våge å utforske hvordan vi kan få fram flere stemmer, hvordan vi kan legge til rette for samskapingsprossesser der flere får muligheten til å bidra med sine ressurser. Hvis vi skal skape et godt oppvekstmiljø for alle barn, må vi gi folk muligheten til å bidra. Vi må skape det sammen.
Referanser
DG Education and Culture. (2014). Proposal for key principles of a Quality Framework for Early Childhood Education and Care report of the Working Group on Early Childhood Education and Care under the auspices of the European Commission.
Fox, C., Baines, S., Wilson, R., Jalonen, H., Aflaki, I., Prandini, R., Bassi, A., Ganugi, G., Aramo-Immonen, H. (2019). A New Agenda for Co-creating Public Services (Reports from Turku University of Applied Sciences, Issue.
Heimburg, D. V., & Ness, O. (2020). Relational welfare: a socially just response to co-creating health and wellbeing for all. Scandinavian Journal of Public Health. https://doi.org/https://doi.org/10.1177/1403494820970815
Høyer, H. C., & Mønness, E. (2016). Trust in public institutions – spillover and bandwidth. Journal of trust research, 6(2), 151-166. https://doi.org/10.1080/21515581.2016.1156546
Tritter, J. Q. (2009). Revolution or evolution: the challenges of conceptualizing patient and public involvement in a consumerist world. Health Expectations, 12(3), 275-287. https://doi.org/10.1111/j.1369-7625.2009.00564.x
IAS- Increasing accessibility of integrated Early Childhood Education and Care- services
[1] anbefalt for alle medlemsstater i EU av EU kommisjonen i 2019 (2019 / C189 / 02).
