Gjør det noe da?

Skilt med teksten Does it matter

Gjør det noe at det bygges store bofelleskap som må driftes med store personalgrupper?

Gjør det noe at personalet ikke er godt kjent med personene de yter tjenester til?

Denne uken ble jeg gjort kjent med to oppslag på nettsiden til TV2 på Østjylland DK i Danmark.  Sakene handler om «Bofællesskabet Elev», et tilbud fra «Borgercenter Nord i Aarhus Kommune». Stedet rommer fem hus med plass til 36 personer.

I første nyhetsoppslaget var det fokus på at (Birkbak, 2021):

  • Foreldrene har mistet tålmodigheten og er trette og frustrerte over kaoset deres barn lever i, når det er «alt for mange nye ansigter og manglende struktur»
  • Beboere som ikke snakker med ord, og som er avhengig av personalet kjenner hans tegn i kommunikasjonen, har det ikke godt med «mange vikarer og nye ansigter, som ikke forstår Jens Junior»
  • Foreldrene forventer at stedet har kvalifisert personal med relevant utdanning, og at stedets bruk av vikarer ikke er et uttrykk for dette.

Eksemplet med «Jens Junior» trekkes frem. Hans foreldre mener at personalet må kjenne «Jens Junior» godt, og at de må ta seg «tid til at bruge den her tavle sammen med ham og lytte og forstå».

Et annet eksempel, i det andre nyhetsoppslaget, forteller en mor at hun «følte sig utryg ved at overlade hendes udviklingshæmmede søn til personalet i Hus 5 på Bofællesskabet Elev. Hendes utryghed bunder i en konkret episode, hvor hendes søn blev sendt ud med skraldet, men endte med at gå ud i byen alene.» Mor mener episoden kunne vært unngått dersom det var mer fast personale i bofellesskapet og personale med utdanning. Det ville gitt mer ro, stabilitet, trygghet og trivsel for beboerne (Marcus, 2021).

Det som er litt spesielt i nyhetsoppslaget, men kanskje ikke uvanlig i liknende saker, er den store avstanden en leser mellom det foreldrene forteller om og det «centerchef Mette Erhardsen» uttaler. Hun sier at «den faglige kvalitet på Borgercenter Nord er i orden. Hun oplyser, at man netop har ansat en fast aftenvagt…» (Marcus, 2021)

Kunne dette vært et sted i Norge? Kanskje det finnes liknende nyhetsoppslag i Norge? – eller er foreldrene trette av å stå frem, – med den belastningen det er?

Hva med personalet, er de trette? Trette av å gå hjem fra jobben uten å føle at de har gjort god nok jobb for tjenestebrukerne? Eller opplever de en stigende frustrasjon over å ikke kunne utøve faget de lærte på vernepleierutdanningen? Hvor ble det av muligheten til å igangsette målretta, strukturerte tiltak sammen med brukerne som vil føre dem til bedre helse – eller generelt bedre livssituasjon?

Hva gjør personalet når de opplever at det er en leder som ikke har samme oppfatninger av den faglige kvaliteten og organiseringen av tjenestene som foreldrene og muligens også flere av personalet? Hvem forsvarer hva, – og hvorfor?

I egen forskning har jeg spurt hva personalet vil gjøre dersom de sto mellom valget om å følge lederens eller kommunens beslutninger og tjenestebrukeren, når de ser at dette ikke er til det beste for tjenestebrukeren? Av de 18 som ble spurt, sa alle at de ville velge å støtte tjenestebrukeren, selv om dette innebar at de selv kom i konflikt med leder (Westergård, 2016). De som svarer, er valgt av tjenestebruker til å være samtalevenn i livsfortellingsarbeidet, så kanskje det også er slik at brukerne velger dem som de vet støtter dem. Det ville vel de fleste av oss gjort?

Det er flere eksempler på gode og nære relasjoner mellom tjenestebrukere og tjenesteytere, som for eksempel i boken Venner (Heia & Westergård, 2014), men det er ikke til å komme ifra at tjenesteyterne havner «mellom barken og veden». Jobben kan bli mer krevende enn nødvendig dersom kolleger og leder vender ryggen til dem som er enige med for foreldrene i at tjenestetilbudet ikke er bra nok. Pårørende på sin side kan bli engstelige for å si for mye, bli «upopulær» hos ledelse og tjenesteytere, og engste seg for at dette kan gå utover barnet deres. 

Kanskje noe av grunnen til forskjeller i forventninger til faglig forsvarlighet og gode tjenester, kommer av det lave kompetansenivået i hjemmetjenestene til personer med utviklingshemming? (Ellingsen et al., 2020). Vi kan ikke forvente at personalet som ikke er utdannet til å ta ansvaret for «faglig forsvarlige tjenester», er de som skal lede endringsarbeidet. Når leder ikke ser (eller tør å innrømme) utfordringene, slik vi ser i den danske artikkelen, – ja hva skjer da? Er lokalpolitikere bedre rustet til å si hvilke endringer som må til? Slik kunne jeg fortsatt og stille spørsmål, men uansett fører svarene meg inn i en bakevje der vannet står stille – mens fossen renner forbi. Det er på dette tidspunktet muligheten til hvilen kommer, og en stiller spørsmålet «gjør det noe da?», – og konkluderer med at «det er jo uansett ikke min skyld, – eller mitt ansvar».  

Har du kjent på det? Har du kjent på håpløsheten over politiske beslutninger, dårlig ledelse og konflikter i personalgruppen mens du banker på døren til en hyggelig person som bor der du jobber? Hva skjer med deg i det øyeblikket du går inn i et stille og lyst rom med et positivt menneske som er interessert i deg, hva du sier og som uttrykker tillit og glede over din tilstedeværelse?

Erkjennelsen går kanskje stille og rolig opp for deg nå? Det er tjenestebrukerne som bærer belastningen når foreldrene ikke er fornøyde. Det er dem som blir offer for dårlig ledelse og konflikter i personalgruppa. Det er også tjenestebrukerne som gir deg en klem når du ser lei deg ut.

Gjør det noe da? Gjør det noe at det i alle tilfeller av en konflikt eller dårlige tjenester, er den såkalte svakeste parten som står stødigst?

Denne uken publiserer Helsedirektoratet den nye veilederen om helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Veilederen vil være et godt redskap, som stiller tydelige krav til hvordan tjenestene skal drives. Det utgis samtidig en rapport som beskriver tjenestebrukernes utfordringer i rollen som brukere av tjenestene og deres forslag til endringer. I veilederen er samarbeidet med pårørende styrket, og i henhold til Forskrift om kvalitetsutvikling og ledelse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017) skal kommunen gjøre jevnlige bruker- og personalundersøkelser om «tilstanden» i organisasjonen. Jeg mener at om vi oppfyller veilederens «må» og «bør», som bygger på CRPD, norsk lovverk og anerkjente faglige råd, vil vi se mindre av saker som nå ruller opp i Danmark. Forutsetningen er at vi i større grad samarbeider med brukerne, slik Hege Kylland fortalte om i artikkelen « På helt lik linje» (Kylland, 2021).

Birkbak, H. (2021, 24. maj 2021, kl. 06:00). Samlet forældregruppe står frem: Kommunen har svigtet os. TV2 Østjylland. https://www.tv2ostjylland.dk/aarhus/samlet-foraeldregruppe-staar-frem-kommunen-har-svigtet-os

Ellingsen, K. E., Isaksen, M. S., & Lungwitz, D. (2020). Lav kompetanse og utstrakt bruk av deltid truer faglig forsvarlige tjenester til personer med utviklingshemming. Fontene forskning, 13(1), 18-31. https://fonteneforskning.no/forskningsartikler/lav-kompetanse-og-utstrakt-bruk-av-deltid-truer-faglig-forsvarlige-tjenester-til-personer-med-utviklingshemming-6.19.746982.e7459ba705

Heia, T., & Westergård, B.-E. (2014). Venner: en bok for mennesker med utviklingshemning og deres hjelpere. Universitetsforlaget.

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgssektoren (2017). Helse- og omsorgsdepartementet. https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-10-28-1250

Kylland, H. (2021). På helt lik linje.

Marcus, T. M. (2021, 27. maj 2021, kl. 07:54). Alexander forsvandt fra bosted – nu vil politikere have en redegørelse. TV2 Østjylland. https://www.tv2ostjylland.dk/aarhus/alexander-forsvandt-fra-bosted-nu-vil-politikere-have-en-redegoerelse

Westergård, B.-E. (2016). Life story work – a new approach to the person centred supporting of older adults with an intellectual disability in Norway? – A qualitative evaluation of the impact from life story work on storytellers and their interlocutors. [Social Work, University of Edinburgh]. Edinburgh, Scotland. https://www.era.lib.ed.ac.uk/handle/1842/22801