Mitt råd til fremtidige vernepleiere er å tenke godt gjennom hvorfor du velger denne utdanningen. Når du har bestemt deg, gjør du alt du kan for å lære mest mulig.
Navn: Jon A. Løkke
Alder: 59
Utdanning: Jeg er utdannet ved Østfold Vernepleier Høgskole (ØVH) i 1985, hovedfag i psykologi fra NTNU fra 1997, dosent i atferdsanalyse fra 2013, og merittert foreleser fra 2020.
Arbeidssted: Jeg jobber ved HiØ, har vært der siden 1989, og har en 2’er stilling ved HVL – mesteparten av arbeidstiden er knyttet til vernepleierutdanningen og FoU av ulike typer og fasonger. Ved siden av den akademiske jobben har jeg hele tiden hatt arbeidsoppgaver som dreier seg om konkret habilitering og i de senere år også mer samtalebasert hjelp.
De viktigste endringen, fra jeg begynte som lærer, innebærer krav om at det som sies av lærerne, eller læringsfasilitatorene, skal ha noenlunde belegg eller være forskningsbasert. Det er også en forventning om at de samme lærerne driver med forsknings – og utviklingsarbeid (FoU). Denne akademiseringen, som jeg ønsker velkommen, har endret arbeidsdagen. Lærerne blir målt på publikasjoner og prosjekter.
I 1982, da jeg begynte på vernepleierutdanningen, var særlig pedagogikk og psykologi preget av en ganske klassisk psykodynamisk tilnærming uten at dette valget var godt begrunnet i verken forskning eller utøvelsen som vernepleier. Jeg har fortsatt kraftige minner, ikke traumer, fra den psykoanalytiske undervisningen. Jeg treffer fortsatt noen dynamisk orienterte terapeuter på min praksisvei – og jeg skjønner fortsatt ikke hva de bidrar med.
En ytterligere endring er at spørsmålene om medvirkning og selvbestemmelse, som er to forskjellige temaer, har fått en sterkere teoretisk posisjon, men mye gjenstår på den praktiske siden. Temaene er fortsatt preget av for mye retorikk.
Utfordringene fremover innebærer å få opp FoU-arbeidet slik at det kan understøtte profesjonsfaget vernepleie – steg for steg. De nye retningslinjene, RETHOS-greiene, er en gyllen anledning til fornyelse og videreutvikling, men da må de som jobber i utdanningene stimuleres til og få ressurser til FoU. Så må det gjøres en innsats for å få studentene mer aktive slik at de lærer bedre – det må legges vekt på at vernepleierne blir skikkelige problemløsere og kan utgjøre en forskjell for folk som vil ha hjelp. Utdanningen må endres slik at vi kan utdanne de 20 000 vernepleierne som mangles. Det trengs bedre verktøy for å vurdere normative dilemmaer, og vernepleierne bør bli bedre på de terapiformene som har god effekt. Jeg tenker særlig på det som kalles 3. generasjon atferdsanalyse og terapi. Disse terapiformene, som ACT, DBT, FAP (og veit du ikke hva disse flotte akronymene står for – ta en sjekk) og mindfulness kan også være til glede for terapeuten sjøl og kanskje motvirke tungsinn og utbrenthet. Så må vernepleierne bli enda bedre på å oppdage maktmisbruk; undertrykking på grunn av klasse, kjønn eller identitet og rammefaktorer som skaper trøbbel. Så vernepleieren må ha kontakt med 1) personen som ønsker hjelp, 2) rammebetingelsene og ha 3) et blikk for seg sjøl i denne konteksten – jeg har kalt det for vernepleierens første, andre og tredje øye. Les mer om dette her. Et ytterligere viktig tema er at undervisning i forskningsmetode må bli preget av vernepleierfaglige eksempler og relevans.
Den myten jeg kunne tenkt meg å ta knekken på er at atferdsanalyse ikke legger vekt på tanker og følelser, at det er et avleggs perspektiv med et syn på mennesket som en maskin. ACT, en samtalebasert atferdsterapi, passerte nylig 600 RCT-studier. Det vitner om en terapiform som likes og som virker. Folk som snakker ned atferdsanalyse bør orientere seg før de fortsetter med nedsnakkingen.
Mitt råd til fremtidige vernepleiere er å tenke godt gjennom hvorfor du velger denne utdanningen. Når du har bestemt deg, gjør du alt du kan for å lære mest mulig.
Mitt råd til fremtidige vernepleiere er å tenke godt gjennom hvorfor du velger denne utdanningen. Når du har bestemt deg, gjør du alt du kan for å lære mest mulig. Hva jeg ønsker meg av vernepleier. no er at dere fortsetter som nå med fin bredde i sakene. All ros til dere i redaksjonen.
