Marte Meo som metode i demensomsorgen

Hender som holder sammen
Bilde av Kindel Media fra Pexels

I Lødingen kommune arbeider vernepleier Solveig S. Hanssen som demenskoordinator. I dette arbeidet bruker de aktivt Marte Meo metoden, noe som har ført til reduksjon av motstand i dagligdagse samspillssituasjoner. Metoden fører også til økt samarbeid med pasientene som har en demensdiagnose. Personalet gjør «mer av det som virker», og dermed vil pasientene oftere føle seg sett, bekreftet og kompetente i eget liv.

Hva er din utdanningsbakgrunn?

Jeg gjennomførte desentralisert vernepleierutdanning i Harstad i voksen alder. I tillegg har jeg videreutdanning i aldring og eldreomsorg (geriatri, demens og alderspsykiatri). Det må også nevnes at jeg er en av de heldige som får Marte Meo utdanning via jobben.

Vernepleier Solveig S. Hanssen. Bilde: Eva Angel

Hvorfor ble du vernepleier?

Jeg gjennomførte en test på NAV sine sider, og basert på mine ønsker og verdier matchet jeg med et yrke som kateket eller vernepleier. Da valgte jeg vernepleier. 

Hva er dine erfaringer som vernepleier?

Først arbeidet jeg som den eneste miljøterapeuten i et bofellesskap noen år. Deretter begynte jeg å jobbe på sykehjemmet jeg nå jobber på. Jeg har også vært koordinator for hjemmeboende med behov for langvarige og koordinerte tjenester i stillingen ved sykehjemmet. Den siste tiden har jeg hatt 50% stilling som demenskoordinator, og som leder av kommunens hukommelsesteam.

Hvordan er en typisk arbeidsdag for deg?

Det er veldig viktig for meg å være tilgjengelig for pasienter og pårørende. Flere ganger hver dag er det noen som kommer og spør om vi kan prate litt. Da får jeg høre om en strevsom hverdag preget av bekymring. Ofte er de pårørende helt utslitt, og det er mange som ikke klarer å stoppe tårene. Jeg prøver å veilede, trøste og gi gode råd så langt jeg kan. Noen ganger løfter jeg saker videre opp i systemet, blant annet i form av bekymringsmeldinger. Det er ikke tvil om at det er bra for slitne pårørende å ha en fast og kjent kontaktperson de vet at de kan kontakte ved behov. 

Et godt tiltak for de pårørende er pårørendeskolen vi arrangerer. Vi får tilskudd fra Helsedirektoratet til dette. Aldring og Helse har utarbeidet mye av materialet vi bruker på pårørendeskolen. Samtidig har vi leid inn psykiater John William Danenbarger, som har mye kompetanse innen demens. Han informerer om de ulike demenssykdommene, og om kommunikasjon med personer med demens. Vi bruker for eksempel ulike filmer når vi underviser om pårørendes opplevelser, om vergemål, og om hjelpemidler for å nevne noe.

Det er veldig spennende at dere bruker Marte Meo metoden overfor personer med demens, Solveig. Kan du fortelle litt om hva dette innebærer?

Marte Meo er en kommunikasjons- og relasjonsorientert veiledningsmetode som ble utviklet i Nederland på midten av 70-tallet. Utdannelsen av Marte-Meo terapeuter startet i Norge på slutten av 1980-tallet, og da i hovedsak for å styrke og utvikle samspillet mellom foreldre og barn. I demensomsorgen har metoden vært i bruk i Norge siden år 2000.

Menneskesynet i Marte Meo preges av troen på at alle mennesker har en egen kraft og styrke, og rett til aktiv deltakelse i eget liv. Noen trenger mer støtte enn andre for å få dette til. Støtten kan dreie seg om å bli møtt av hjelpere som behersker gode kommunikasjonsferdigheter, og omgivelser som bidrar til å styrke personens ressurser. For å styrke hjelperens realkompetanse vektlegges betydningen av å bruke film i veiledning. Ideen er da at i «det gode øyeblikk» får personen den relasjonelle og kommunikative støtten han eller hun trenger der og da. Ved at hjelperen i større grad gjør «mer av det som virker» vil personen oftere oppleve seg sett, bekreftet og kompetent. 

Studier viser at Marte Meo-metoden fører til økt samarbeid og redusert motstand i dagligdagse samspillsituasjoner. Et vellykket samspill påvirkes av personen, hvordan personen blir møtt og av de fysiske omgivelsene.

Hvilke andre yrkesgrupper samarbeider du med?

Det er flere ulike yrkesgrupper, blant annet sykepleiere og annet helsepersonell i kommunen, fysioterapeuter, saksbehandlere og leger.

Kjenner de andre yrkesgruppen til din kompetanse, og hvordan føler du at vernepleiere blir anerkjent som profesjon på din arbeidsplass?

Når jeg begynte å jobbe på sykehjemmet var jeg den eneste vernepleieren på huset. 

Da var det et fåtall av de andre representerte yrkesgruppene som visste hvilken kompetanse vernepleiere besitter. Jeg fikk faktisk pørsmål om det var det samme som verneombud. Og jeg fikk til svar på ulike søknader at de foretrakk hjelpepleier, og jeg opplevde at de trakk tvil ved medisinkompetanse blant annet. Dette har bedret seg de siste årene, men jeg kan faktisk oppleve slikt enda.

I min stilling som demenskoordinator føler jeg meg anerkjent. Når det gjelder vernepleie som profesjon i møte med eldreomsorgen, har vi nok en vei å gå. Miljøterapi er ikke en anerkjent behandling på linje med medikamenter. Dette tror jeg har noe med ressurser å gjøre, men også måten å tenke på. Stort sett er det fokus på sykepleiere, men vi trenger å være flere vernepleiere for å skape en kultur som tenker mer helhetlig; og ikke bare på medisiner. 

Hvilket fagområde fra vernepleierutdanningen får du brukt mest i din jobb?

Det er mange likheter med det å jobbe med personer med demenssykdom, og å jobbe med utviklingshemmede. Det å se hele mennesket, og å ha god tid og forståelse til å vente på svar (grunnet lang latenstid), i tillegg å være interessert i det enkelte menneske er viktig. Jeg har ofte blitt overrasket over hvor mye informasjon en kognitivt svekket pasient kan gi om seg selv når vi tilrettelegger for det. Ellers vil jeg trekke fram etikk og jus som viktige fag i arbeidet. 

Hvordan implementerer dere brukermedvirkning og selvbestemmelse hos dere?

Vi bruker kartleggingsskjemaet «Min livshistorie» som pårørende fyller ut sammen med pasienten. Selvbestemmelse og samtykkekompetanse er sentralt i forhold til eventuelle tvangsvedtak, og vi prøver så langt vi kan å unngå slike.

Hva er det beste med å være vernepleier?

De første årene så sleit jeg med å finne min «identitet». Etter hvert har jeg erfart at jeg har andre «briller» på meg i samhandling med pasienten enn andre yrkesgrupper. Jeg ser hele pasienten og situasjonen rundt han/henne i mye større grad. 

Når det gjelder å ta på «andre briller», så tenker jeg at vi vernepleiere ser etter ressurser hos pasientene, mens andre yrkesgrupper ofte ser etter og fokuserer på svikt og sykdom. Vernepleiere har fokus på hele mennesket i større grad enn andre yrkesgrupper. Når vi har en miljøterapeutisk tilnærming til det å jobbe med personer med demenssykdom, så må vi kunne historien til pasienten og bruke den aktivt for å øke selvtillit og mestringsfølelse. Når pasienten føler at de mestrer en oppgave, så fører dette ofte til at de mestrer flere situasjoner senere.

Helt til slutt, kan du fortelle om en episode fra din jobb du er stolt av…

Jeg blir helt varm om hjertet når jeg ser at jeg når inn til alvorlig demenssyke pasienter, ofte uten å bruke ord. Når jeg har knekket koden og luka til samhandling er åpen, da er det godt å være sammen.