Utdanningen var en faglig fest

Jubilant Vernepleier Thomas Owren
Foto: Hild Fjermestad Aase

Thomas Owren, hvorfor ble du vernepleier?

Utgangspunktet var enkelt: Jeg var møkk lei jobben min som sveiser og platearbeider på mekanisk verksted. Så tenkte jeg at siden jeg var lei av å lage ting og aldri har egnet meg til å selge ting, måtte jeg utdanne meg til å jobbe med folk. Og så leste jeg Gunnar Stålesen på den tiden. Varg Veum er som kjent barnevernspedagog, men den utdanningen fantes ikke i Bergen. Dermed søkte jeg på det nærmeste jeg fant, som var vernepleie. Slik gikk det til, og jeg har aldri angret en dag. For meg var utdanningen en faglig fest. For første gang gikk jeg på en skole der alle fagene var spennende og handlet om ting jeg var opptatt av. Men mye var nytt og forvirrende. Jeg holdt meg i tre dager, før jeg bare måtte spørre: «Dette HVPU som dere snakker om hele tiden – hva er det egentlig?» Da lo de godt. Dette var i 1992 – midt i tjukkeste HVPU-reformen. Lærerne hadde nok ikke tenkt at det var noe som måtte forklares, at det kunne dukke opp studenter som var så blanke som meg.

Hvis du skal nevne en bok som har formet deg mest som fagperson, hvilken bok er det?

Jeg tror det må bli «Banana Split! En veileder i målrettet miljøarbeid» av Knut Gundersen og Tor Olsen fra 1991. Både Knut og Tor er vernepleiere, og i 1991 var denne boken «state of the art» i vernepleie. I ettertid kan se at jeg lærte utrolig mye på en gang av den. De hadde med seg grunnprinsippene i atferdsanalyse og målformulering. Videre fokuserte de tydelig på organisasjonen – hvordan en konkret kan organisere personalgrupper som i fellesskap skal utføre relativt spesialiserte tjenester overfor tjenestebrukere. Når jeg ser på temaene som jeg senere har kretset om i min egen skriving, står det klart for meg at jeg har bygd videre på ting som jeg først lærte hos dem, som dette med organisering. Noe annet de hadde med som bidro til å forme meg, var måten de satte ord på grunnleggende faglig-etiske problemstillinger. For eksempel at voksne personer med utviklingshemming ikke er barn i voksen kropp – selv om både personer med utviklingshemming og barn tenker enklere og mer konkret enn flertallet i samfunnet. Det er så mange, sterke krefter rundt personer med utviklingshemming som virker umyndiggjørende. Vi bør ikke være blant dem. En del av vår jobb som vernepleiere er å bidra til at de ikke bare har rettigheter på lik linje med andre, men får anledning til å ta dem i bruk. Da må vi rydde i slike lettvinte og feilaktige forestillinger både hos oss og andre. Stemmene til personer med utviklingshemming kan være lette å overhøre og overkjøre. Det er derfor vi må løfte frem disse stemmene, tydeliggjøre dem for andre, sikre at de det gjelder blir hørt – selv om det krever noe. Dette lærte jeg nok først i denne boken.

Hvis du skal gi tre råd til kommende vernepleiere, hvilke råd er det?

Det første må være: Still spørsmål! Dyrk frem en ekte interesse for folks erfaringer – hvorfor de tolker noe slik de gjør, hvorfor de legger vekt på det ene hensynet og ikke det andre når de samhandler med en bestemt tjenestebruker, hva de tidligere har sett og hørt og tenkt som gjør at de gjør som de gjør. Still spørsmål du ikke har en fasit på selv, det er de beste spørsmålene. Og selv om du tror du har en fasit – spør likevel på en åpen måte med åpent sinn. Det er alltid noe som du ikke har tenkt på, noe du kan lære, noe du kan se flere sider av. Her vil du kunne lære like mye av vikaren som av miljøterapeuten. Jeg lærer av alle, ikke minst av studenter.

            Det andre må være: Husk at du ikke kan kjenne din egen kompetanse. Når vi kjenner etter, kan den i grunn kjennes farlig skral. Men faglig kompetanse er ikke noe som kjennes, eller ytrer seg i store ord. Tvert om, det er det noe som viser seg som handlingsmuligheter i konkrete situasjoner. For eksempel når noe er problematisk. Og da kan kompetansen handle om å se ulike måter noe kanskje kan løses, gjerne flere måter som veies opp mot hverandre.

            Det tredje må da bli: Våg å prøve! Ingen kan vite hvordan noe blir på forhånd. Ingen løsninger kommer fiks ferdig. De beste løsningene jobbes frem over tid i samarbeid basert på utprøving, erfaringsinnhenting fra alle involverte, justering, og videre utprøving. Det betyr at det endelige resultatet sjelden likner på utgangspunktet, eller på noe en kunne ha sett for seg på forhånd. Og når jeg sier erfaringsinnhenting fra alle involverte, mener jeg selvsagt også tjenestebruker. Den som ikke kan si hva de mener, viser det gjennom sine handlinger. Og de må vi våge å tolke. Til sist: dokumenter det dere gjør og resultatene deres, så andre kan bygge videre på det dere gjør. De vi jobber med fortjener bedre enn å utsettes for løsninger som ikke virker hvert tiende år – når du og de andre ansatte har gått videre til spennende nye jobber, og nye ansatte har kommet til.

Nevn en vernepleier du ser opp til, og hvorfor. 

Hvis jeg må velge en, vil jeg si min tidligere lærer og kollega på Høgskulen på Vestlandet, Marit Pettersen. Selv om vi har hatt våre faglige uenigheter, har jeg alltid beundret hennes dype engasjement for vernepleiefaget og for dem som skal nyte godt av vår kompetanse – som personer med utviklingshemming. Dette har ikke minst gitt seg utslag i et engasjement for å skape gode læringsmuligheter for vernepleierstudenter, muligheter til å bygge personlig så vel som faglig kompetanse. Og det har hun bidratt til for kull etter kull med studenter. Da jeg var student, var hun en av arkitektene bak hjemmebasert omsorgspraksis, for å sikre at vi fikk inn brukerperspektivet med en gang. Det var krevende og det virket. I senere år var hun en av arkitektene og motor i prosjektet «Fra Poiesis til praxis», som jeg vet har satt dype spor i mange dyktige vernepleiere. Ikke minst har hun vært en som stilte krav til seg selv og vågd å gå nye veier, selv om det kunne være uklart hvor de førte og det kanskje ikke kjentes trygt. 

Hva ønsker du deg av vernepleier.no i årene som kommer?

Som en av gründerne, er jeg superfornøyd med hvordan andre har tatt Vernepleier.no videre etter at jeg takket av. Som andre også har tatt til orde for, ønsker jeg meg at vernepleier.no i ennå større grad skal bli en arena for bred vernepleiefaglig dialog, med lav terskel for å skrive frem erfaringer fra faglig arbeid. Vernepleiefaglig praksis er ikke bare å gjøre det en har lært på studiet – det vi lærere kan, og eventuelt kan lære bort. Dette er som å ta sertifikat. Det er etter vi har tatt lappen vi lærer å kjøre. For det andre tar studentene med seg det de har lært sammen med oss, og kjører av sted på veier der vi aldri har vært. Det er derfor vi trenger å få reisebrev tilbake – for eksempel på vernepleier.no – for å sikre at vi ikke forbereder studentene til en praktisk virkelighet som for lengst er borte. Og da snakker jeg om beskrivelser av den erfaringsbaserte fagutviklingen som skjer i tjenestene, og bare kan skje der. Jeg snakker om den praktiske metodeutviklingen som skjer – og uunngåelig vil skje – i engasjerte vernepleieres samarbeid med tjenestebrukere med komplekse og sammensatte behov.